關於我自己
- 名稱： Tine
- 位置： Bærum, Norway
Jeg tror at universet spinner rundt meg, uansett hvor jeg går. Det skjer så mye rart akkurat der hvor jeg er. Er klar for verden, men verden er nok ikke helt klar for meg.
Jeg er veldig glad i neshorn, ting som er rosa og glitrer, men aller mest glad i å skrive. Dessuten er jeg semi-asiat to the bone, inkludert sporadisk lytting av J-pop og videreformidling av helt unyttige Taiwan-anekdoter.
Mener allikevel at livet mitt hadde gjort seg på film.
Ikke kanskje.
Dette året bor jeg i Beijing, hvor jeg vanker med koreanere, studerer kinesisk, og later som jeg er japansk. Det er helt fantastisk.
For (nesten) alt annet: tine.venas@gmail.com
Designed by
Kina har blokkert www.blogger.com. De vanlige proxy-sidene jeg bruker er nede. Jeg har vært ute og reist. Til Chengde. Bilder kommer når internett har sluttet med dette sensureringstullet deres.
Tine var her 下午 7:28
Første skoledag reiste en av japanerne i klassen seg og sa at hun var glad i all idrett, og dødsflink i det. Alt fra badminton til svømming. Om noen ønsket å være med på noe som helst av sport, var det bare å si i fra. Jeg rakte opp hånden og spurte om det inkluderte å sykle på elektronisk sykkel, mens jeg lo litt halvhøyt av min egen vits. Hun ga meg et blikk som tydelig signaliserte at hun ikke fant spørsmålet det minste morsomt.
I senere tid har jeg praktisert favorittsporten min mindre og mindre. Den verste forelskelsen kan mildt sagt sies at for lengst over. Det som før var et sexy lite metallrødt vidunder er blitt til et plastmonster som ikke er verdt mer enn det hersens overpåkostede batteriet jeg måtte kjøpe da det gamle ble stjålet. Etter den forferdelige kalde vinteren er det heller ikke noe tess og jeg må lade det hver bidige natt om jeg ønsker å komme meg utenfor porten. Jeg hater selv de nye dekkene som jeg måtte kjøpe da de gamle ble herpet en sen vinternatt på alt for mye knust glass, for de gjør at slangen punkteres en til to ganger per uke. Den festlige bjellen har blitt irriterende og masete til den grad at jeg heller roper ut enn å tute for å be folk flytte på seg. Rent utseendemessig har hun tapt seg også. (selvsagt er det en Hun), det er rust og steinsprut på store deler av kroppen. Etter å ha haltet lenge med en dels manglende pedal etter en grusom nesten-ulykke, ble den endelig sittende fast i en togbaneskinne en kveld det var spesielt isete ute, uten at jeg kunne (gadd) å gjøre så mye for å samle sammen restene. Å bare ha en pedal har i grunn ikke gjort så mye egentlig for kjedet ble hektet av av sykkelreparatøren da jeg elve ganger på to uker hadde vært innom for å få det hektet på igjen. Og når man ikke kan trå uansett, trenger man det ikke.
Bremsene var det store problemet i dag. De har blitt byttet ut fem ganger. Fem ganger siden august altså. For første gang var det faktisk ikke bare den "upåklanderlige"kinesiske kvaliteten det gikk på, men heller at Ikeapiken hadde hatt dårlig sikt da hun lånte den, og kræsjet i en stor jernport så bremsehåndtaket rett og slett bare brakk av.
Min yndlingssykkelreperatør lo da jeg kom gående, igjen. "Lenge siden sist," sa han, og lo. Jeg smilte ikke så mye.
Han fikset alt som trengtes siden forrige gang (fredag). Banket på plass den ene gjenværende pedalen, strammet på skruene på styret, satte på fjæren som manglet på setet. Jeg fikk ny lås til den vindskjeve kurven, og en ny mutter på setet bak så det faktisk er forsvarlig å bruke for folk som veier mer enn en tretten år gammel japaner.
Da jeg dro vinket han med en skiftenøkkel i den ene hånden. "På gjensyn!".
Jeg hater at det er et helt uunngåelig faktum.
I senere tid har jeg praktisert favorittsporten min mindre og mindre. Den verste forelskelsen kan mildt sagt sies at for lengst over. Det som før var et sexy lite metallrødt vidunder er blitt til et plastmonster som ikke er verdt mer enn det hersens overpåkostede batteriet jeg måtte kjøpe da det gamle ble stjålet. Etter den forferdelige kalde vinteren er det heller ikke noe tess og jeg må lade det hver bidige natt om jeg ønsker å komme meg utenfor porten. Jeg hater selv de nye dekkene som jeg måtte kjøpe da de gamle ble herpet en sen vinternatt på alt for mye knust glass, for de gjør at slangen punkteres en til to ganger per uke. Den festlige bjellen har blitt irriterende og masete til den grad at jeg heller roper ut enn å tute for å be folk flytte på seg. Rent utseendemessig har hun tapt seg også. (selvsagt er det en Hun), det er rust og steinsprut på store deler av kroppen. Etter å ha haltet lenge med en dels manglende pedal etter en grusom nesten-ulykke, ble den endelig sittende fast i en togbaneskinne en kveld det var spesielt isete ute, uten at jeg kunne (gadd) å gjøre så mye for å samle sammen restene. Å bare ha en pedal har i grunn ikke gjort så mye egentlig for kjedet ble hektet av av sykkelreparatøren da jeg elve ganger på to uker hadde vært innom for å få det hektet på igjen. Og når man ikke kan trå uansett, trenger man det ikke.
Bremsene var det store problemet i dag. De har blitt byttet ut fem ganger. Fem ganger siden august altså. For første gang var det faktisk ikke bare den "upåklanderlige"kinesiske kvaliteten det gikk på, men heller at Ikeapiken hadde hatt dårlig sikt da hun lånte den, og kræsjet i en stor jernport så bremsehåndtaket rett og slett bare brakk av.
Min yndlingssykkelreperatør lo da jeg kom gående, igjen. "Lenge siden sist," sa han, og lo. Jeg smilte ikke så mye.
Han fikset alt som trengtes siden forrige gang (fredag). Banket på plass den ene gjenværende pedalen, strammet på skruene på styret, satte på fjæren som manglet på setet. Jeg fikk ny lås til den vindskjeve kurven, og en ny mutter på setet bak så det faktisk er forsvarlig å bruke for folk som veier mer enn en tretten år gammel japaner.
Da jeg dro vinket han med en skiftenøkkel i den ene hånden. "På gjensyn!".
Jeg hater at det er et helt uunngåelig faktum.
Sommeren er kommet til Beijing for fullt. Ute er det minst tretti grader, og jeg har for lengst begynt å bare bruke bare én dyne. Jeg drikker nærmere seks liter vann om dagen, og de andre i klassen har ommøblert pultene så jeg selv kan sole meg når vi har time. Klassen min er i grunn ålreit sånn. Etter å ha klaget konstant i to måneder, vet de hvor viktig sol er for meg.
Wingwoman har laget en oppsummering av våren 2009. Sånn så den ut. Akkurat sånn:
Wingwoman har laget en oppsummering av våren 2009. Sånn så den ut. Akkurat sånn:
標籤： De gode dagene, Helgens Eskapader, Klassisk Tine, Mitt liv i bilder, Skolen min og sånn, Zai Zhongguo ba
Noen ganger må man bare innse sine begrensninger og at det faktisk er konkurranser man rett og slett ikke har mulighet til å vinne.
Jeg satt og leste utenfor skolen i dag. Det var fint vær, og plutselig delte jeg bord med tre kamerater (mine, that is). Jeg sa jeg måtte lese, og de sa det var greit. Jeg var jo ikke invitert med i samtalen uansett.
Indoneser 1: Jeg har skikkelig sansen for koreanske jenter ass.
Elton John: Ja, shit. De er heite.
Alle: No offence, Tine.
Tine: Hm.
Indoneser 2: Fine bein har de og. No offence, Tine.
Tine: Ah.
Indoneser 1: Jeg blir helt satt ut hver eneste gang jeg ser en koreansk jente. Alle er digge liksom. No offence, Tine.
Tine: *Håndbevegelse*
Elton John: Jeg liker håret til koreanske jenter. No offence, Tine.
Tine: *Skjevt blikk*
Indoneser 1: Og måten de går på.
Indoneser 2: Ja, holdningen. No offence, Tine.
Tine: *Rynkede øyenbryn*
Elton John: Og smilene deres. Koreanske jenter har fine smil. No offence, Tine.
Tine: *Snudd hode og oppgitte fakter*
Indoneser 1: Det beste er kroppene deres. Supermodellkropper liksom. No offence, Tine.
Tine: *Retting av skolissene*
Indoneser 2: Eneste problemet med de koreanske jentene er at de bare vanker med koreanske gutter.
Indoneser 1: Jeg var sammen med en koreansk jente en gang.
Elton John og Indoneser 2: Tuller du? Heldig ass.
Tine: Kremt.
Elton John: Drit i Tine. Kom igjen, fortell.
Og da ga jeg rett og slett opp.
Jeg satt og leste utenfor skolen i dag. Det var fint vær, og plutselig delte jeg bord med tre kamerater (mine, that is). Jeg sa jeg måtte lese, og de sa det var greit. Jeg var jo ikke invitert med i samtalen uansett.
Indoneser 1: Jeg har skikkelig sansen for koreanske jenter ass.
Elton John: Ja, shit. De er heite.
Alle: No offence, Tine.
Tine: Hm.
Indoneser 2: Fine bein har de og. No offence, Tine.
Tine: Ah.
Indoneser 1: Jeg blir helt satt ut hver eneste gang jeg ser en koreansk jente. Alle er digge liksom. No offence, Tine.
Tine: *Håndbevegelse*
Elton John: Jeg liker håret til koreanske jenter. No offence, Tine.
Tine: *Skjevt blikk*
Indoneser 1: Og måten de går på.
Indoneser 2: Ja, holdningen. No offence, Tine.
Tine: *Rynkede øyenbryn*
Elton John: Og smilene deres. Koreanske jenter har fine smil. No offence, Tine.
Tine: *Snudd hode og oppgitte fakter*
Indoneser 1: Det beste er kroppene deres. Supermodellkropper liksom. No offence, Tine.
Tine: *Retting av skolissene*
Indoneser 2: Eneste problemet med de koreanske jentene er at de bare vanker med koreanske gutter.
Indoneser 1: Jeg var sammen med en koreansk jente en gang.
Elton John og Indoneser 2: Tuller du? Heldig ass.
Tine: Kremt.
Elton John: Drit i Tine. Kom igjen, fortell.
Og da ga jeg rett og slett opp.
標籤： Det som (dessverre) ble sagt, Kuleste kid i byen, Skolen min og sånn
Det er en tyrkisk jente på skolen jeg har snakket med nesten hver dag siden skolestart. Hun er fantastisk hyggelig, men jeg kan ikke for mitt bare liv huske navnet hennes, til tross for at jeg har hørt det mange ganger. Det er gått så lang tid at jeg virkelig ikke kan spørre mer heller. Teknikken min er derfor å introdusere henne for Dukkejapaneren, noe jeg gjør kanskje en gang i uken. Ofte to.
Det blir som regel sånn:
Tyrker: Hei!
Tine: Hei!
Tyrker: Noe nytt?
Tine: Nei, ikke siden i sted liksom. Har du møtt Dukkejapaneren eller?
Tyrker: Nei... Det tror jeg ikke. Hei, jeg heter (Fyll inn typisk tyrkisk navn her).
Dukkejapaner: Hei! Hyggelig!
Vi sto lenge å snakket med en amerikansk jente i dag, og etter at den amerikanske jenta var gått, lo tyrkeren og sa:
Tyrker: Beklager at jeg ikke introduserte dere altså, men jeg husket ikke navnet hennes.
Tine: Det går fint altså. Kan skje den beste.
Tyrker: Jammen det er skikkelig flaut, for vi har snakket sammen mye. For sent å spørre.
Tine: Jeg har det sånn med noen folk av og til selv.
Tyrker: Å ja? Vel, bare så du vet det altså, om det er noen jeg ikke husker navnet på, så bare introduserer jeg dem ikke til andre. Da blir det så tydelig at jeg ikke kan navnene deres.
Tine: Neste gang skal jeg passe på å spørre for deg.
Tyrker: Det hadde vært fint. Hvilke metoder bruker du forresten, når du ikke husker navnene på folk?
Tine: Ehem. Heh... Nei, da er løpet ganske kjørt for vennskapet vårt, kan du si.
Det blir som regel sånn:
Tyrker: Hei!
Tine: Hei!
Tyrker: Noe nytt?
Tine: Nei, ikke siden i sted liksom. Har du møtt Dukkejapaneren eller?
Tyrker: Nei... Det tror jeg ikke. Hei, jeg heter (Fyll inn typisk tyrkisk navn her).
Dukkejapaner: Hei! Hyggelig!
Vi sto lenge å snakket med en amerikansk jente i dag, og etter at den amerikanske jenta var gått, lo tyrkeren og sa:
Tyrker: Beklager at jeg ikke introduserte dere altså, men jeg husket ikke navnet hennes.
Tine: Det går fint altså. Kan skje den beste.
Tyrker: Jammen det er skikkelig flaut, for vi har snakket sammen mye. For sent å spørre.
Tine: Jeg har det sånn med noen folk av og til selv.
Tyrker: Å ja? Vel, bare så du vet det altså, om det er noen jeg ikke husker navnet på, så bare introduserer jeg dem ikke til andre. Da blir det så tydelig at jeg ikke kan navnene deres.
Tine: Neste gang skal jeg passe på å spørre for deg.
Tyrker: Det hadde vært fint. Hvilke metoder bruker du forresten, når du ikke husker navnene på folk?
Tine: Ehem. Heh... Nei, da er løpet ganske kjørt for vennskapet vårt, kan du si.
標籤： Det som ikke blir sagt, Klassisk Tine, PINLIG, Skolen min og sånn
Invitasjonen til den beste kvelden i Beijing så langt: "Ta på deg én farge og kom! Kom! Kom!"
Obligatorisk V-bilde with ma' crew. Peace yo!
Sjeldent har noen tatt seg bedre ut i neon-parykker.
Japaneren som er så søt jeg aller helst vil ha henne i et bur på rommet mitt og kun fore henne marshmallows.
Den ekstremt påfallende limousinen til "The United States" vi aldri egentlig helt skjønte hvorfor var der.
Obligatorisk V-bilde with ma' crew. Peace yo!
Sjeldent har noen tatt seg bedre ut i neon-parykker.
Japaneren som er så søt jeg aller helst vil ha henne i et bur på rommet mitt og kun fore henne marshmallows.
Den ekstremt påfallende limousinen til "The United States" vi aldri egentlig helt skjønte hvorfor var der.
Ikeapiken: Unnskyld, har du sett vennene mine?
Tilfeldig menneske: Det er en rosa der, en blå der, og en gul langt der borte. Det er de, ikke sant?
Ikeapiken: Jepp.
Tilfeldig menneske: Det er en rosa der, en blå der, og en gul langt der borte. Det er de, ikke sant?
Ikeapiken: Jepp.
標籤： De gode dagene, Helgens Eskapader, Kuleste kid i byen, Mitt liv i bilder
Kinesere flest tar store verdenskatastrofer med knusende ro. Massehysteri er ikke akkurat noe kinesere er kjent for. Om det skyldes at det ikke informeres nok om det gjennom media, eller at de rett og slett ikke tror at det også vil ramme den allmektige staten Kina, det vet ikke jeg, men det er altså fint lite snakk om den kommende pandemien.
Allikevel, 1. mai er offentlig fridag, og skolen min har derfor sendt ut en offentlig melding til alle elever om at de ikke har lov å forlate Beijing. Man er også sterkt anbefalt å ikke dra til steder hvor det er andre folk i det hele tatt.
I Kina.
Dette er faktisk så absurd at jeg gjentar det: Ikke forlat Beijing, og ikke dra steder hvor det er andre folk.
Det bor 32 millioner mennesker i Beijing.
I parallellklassen min hadde folk begynt å le. Deretter hadde de pekt på en meksikaner i klassen, som derfor måtte oppgi både navn og adresse til person som leste opp meldingen. Ikeapiken, som har hatt matforgiftning de siste dagene, måtte gjøre det samme da hun var på sykehuset for å få legeerklæring i går.
Jeg kjenner jeg er veldig fornøyd med at vi tok Korea-turen da vi gjorde.
Allikevel, 1. mai er offentlig fridag, og skolen min har derfor sendt ut en offentlig melding til alle elever om at de ikke har lov å forlate Beijing. Man er også sterkt anbefalt å ikke dra til steder hvor det er andre folk i det hele tatt.
I Kina.
Dette er faktisk så absurd at jeg gjentar det: Ikke forlat Beijing, og ikke dra steder hvor det er andre folk.
Det bor 32 millioner mennesker i Beijing.
I parallellklassen min hadde folk begynt å le. Deretter hadde de pekt på en meksikaner i klassen, som derfor måtte oppgi både navn og adresse til person som leste opp meldingen. Ikeapiken, som har hatt matforgiftning de siste dagene, måtte gjøre det samme da hun var på sykehuset for å få legeerklæring i går.
Jeg kjenner jeg er veldig fornøyd med at vi tok Korea-turen da vi gjorde.
I løpet av semesteret skal alle i klassen holde et foredrag hver om et valgfritt tema. Opprinnelig skulle det snakkes helst om noe man var interessert i, og det skulle begrenses til makimalt ti minutter. Keep It Simple Stupid, sa læreren vår.
Det er jo ikke blitt sånn med klassen min. Alle er så fordømt flinke i kinesisk og presentasjoner og alt mulig annet, så de ti minuttene er blitt en time, og den lille papirlappen med tittel som den som holdt det første foredraget baserte seg på, er blitt til noen av de beste power point presentasjonene jeg noen gang har sett. Dessuten, og dette er i grunn blitt et større problem, temaene valgt, er så langt oppe språkmessig, at under foredragene kan man konstant høre tasting på elekroniske ordbøker. Jeg kan nevne genmanipulering, en dyptgående sammenligning av koreansk, japansk, og kinesisk språk, kultur, og identitet, og økologisk mat vs. fast food.
Det trengs kanskje ikke nevnes at jeg hadde lettere presentasjonsangst da jeg satte meg ned dagen før foredraget skulle holdes, uten å ha valgt tema, og tegnet på paint.
Dette er en vikingfamilie. Det slo meg som ganske opplagt at jeg måtte gjøre noe om Norge. Fordelen med nettopp å være norsk i Kina, er at det få som vet noe som helst om landet, og så lenge du har et seriøst pokertryne, kan du slenge omtrent hva det skulle være på bordet. Dette er det jeg sa:
"Dette er et tradisjonelt norsk familemønster. Mannen er ute på 'reise' mens kona er hjemme og passer dyrene (se sauen), de gamle (se det teltlignene foran ved siden av den dopede sauen), og kidsa som selvsagt er over alle hauger fordi pappa ikke er hjemme og kan holde dem i skinnet.
I dag er som regel de fleste familier godtatt. Øverst til høyre finner du alenemoren med datteren sin, nederst til venstre en kar som giftet seg med dama som solgte han kokosnøtter på en strand den ene gangen han var på ferie. Hun var så pen at han like så godt tok med seg de to barna hennes til Norge også. Nederst til høyre er et lesbisk par med deres to barn.
Noen ganger ser familier sånn ut. Det er "mine, dine, våre barn", og en veldig plagsom ekskjæreste.
Her er en kinesisk familie, med et barn og altfor mange voksne til å passe på. "
Det er jo ikke blitt sånn med klassen min. Alle er så fordømt flinke i kinesisk og presentasjoner og alt mulig annet, så de ti minuttene er blitt en time, og den lille papirlappen med tittel som den som holdt det første foredraget baserte seg på, er blitt til noen av de beste power point presentasjonene jeg noen gang har sett. Dessuten, og dette er i grunn blitt et større problem, temaene valgt, er så langt oppe språkmessig, at under foredragene kan man konstant høre tasting på elekroniske ordbøker. Jeg kan nevne genmanipulering, en dyptgående sammenligning av koreansk, japansk, og kinesisk språk, kultur, og identitet, og økologisk mat vs. fast food.
Det trengs kanskje ikke nevnes at jeg hadde lettere presentasjonsangst da jeg satte meg ned dagen før foredraget skulle holdes, uten å ha valgt tema, og tegnet på paint.
Dette er en vikingfamilie. Det slo meg som ganske opplagt at jeg måtte gjøre noe om Norge. Fordelen med nettopp å være norsk i Kina, er at det få som vet noe som helst om landet, og så lenge du har et seriøst pokertryne, kan du slenge omtrent hva det skulle være på bordet. Dette er det jeg sa:
"Dette er et tradisjonelt norsk familemønster. Mannen er ute på 'reise' mens kona er hjemme og passer dyrene (se sauen), de gamle (se det teltlignene foran ved siden av den dopede sauen), og kidsa som selvsagt er over alle hauger fordi pappa ikke er hjemme og kan holde dem i skinnet.
I dag er som regel de fleste familier godtatt. Øverst til høyre finner du alenemoren med datteren sin, nederst til venstre en kar som giftet seg med dama som solgte han kokosnøtter på en strand den ene gangen han var på ferie. Hun var så pen at han like så godt tok med seg de to barna hennes til Norge også. Nederst til høyre er et lesbisk par med deres to barn.
Noen ganger ser familier sånn ut. Det er "mine, dine, våre barn", og en veldig plagsom ekskjæreste.
Her er en kinesisk familie, med et barn og altfor mange voksne til å passe på. "
標籤： Det som (dessverre) ble sagt, Klassisk Tine, Mitt liv i bilder, Skolen min og sånn, Språknerding, Zai Zhongguo ba
Over til Sør-Korea, hvor dette topper hitlistene for tiden.
Glem at det kun er omtrent én linje som de synger igjen og igjen. Glem at det er dårlig dansing (bortsett fra T.O.P) og at den engelsken som er er så lite forståelig at det er umulig å huske teksten. Denne musikkvideoen er fantastisk. Fargene. Håret. Kjærlighet på pinne og en rosa heldress. Jeg elsker at det er dette guttene i det koreanske militæret hører på, og at enhver koreaner anser gutta i Big Bang som musikalske genier. Elsker det.
Glem at det kun er omtrent én linje som de synger igjen og igjen. Glem at det er dårlig dansing (bortsett fra T.O.P) og at den engelsken som er er så lite forståelig at det er umulig å huske teksten. Denne musikkvideoen er fantastisk. Fargene. Håret. Kjærlighet på pinne og en rosa heldress. Jeg elsker at det er dette guttene i det koreanske militæret hører på, og at enhver koreaner anser gutta i Big Bang som musikalske genier. Elsker det.
I forrige uke sto jeg på Starbuck's, da det kom inn en vestlig kar som trengte noen som kunne oversette engelsk til kinesisk. Han skulle reise videre fra Beijing samme dag, og før jeg visste ordet av det, hadde han dratt opp passet sitt. Rødt. Jeg ble lang i masken, og spurte hvor i Norge han var fra. Da ble han like overrasket. Det ble fort klart at vi begge hadde et par timer å slå i hjel, og jeg ble sittende å prate med han og kameraten hans.
Jeg pekte på klistremerkene på koffertene ders og spurte om de nettopp hadde vært i Korea. De nikket ivrig. Nord-Korea. Fem dager i hovedstaden, Pyongyang, uten å bli noe klokere. Jeg ba dem fortelle. De nevnte strengt oppsatte dagsprogrammer og begrensede svar fra tydelig drillede turistguider, tydelig nøye utvalgte fra øverste hold. Fantastisk mat, propagandaplakater på hvert et gatehjørne, de største motorveiene i hele verden, og et folk som elsket den enestående lederen, Kim Jong-il, høyere enn noe annet. En av de fortalte at da han skulle sende postkort hadde han limt på frimerket (et enormt bilde av Kim Jong-il, som er det eneste frimerket du kan få tak i) vertikalt for å få plass. Det hadde brutt i fullstendig panikk på postkontoret, da lederen deres ikke kunne være liggende. Problemet ble heldigvis løst fort, da en snarttenkende nordmann påpekte at han tross alt hadde skrevet teksten samme vei som bildet var limt, og at han derfor ville være stående når kortet ble lest.
Jeg pekte på klistremerkene på koffertene ders og spurte om de nettopp hadde vært i Korea. De nikket ivrig. Nord-Korea. Fem dager i hovedstaden, Pyongyang, uten å bli noe klokere. Jeg ba dem fortelle. De nevnte strengt oppsatte dagsprogrammer og begrensede svar fra tydelig drillede turistguider, tydelig nøye utvalgte fra øverste hold. Fantastisk mat, propagandaplakater på hvert et gatehjørne, de største motorveiene i hele verden, og et folk som elsket den enestående lederen, Kim Jong-il, høyere enn noe annet. En av de fortalte at da han skulle sende postkort hadde han limt på frimerket (et enormt bilde av Kim Jong-il, som er det eneste frimerket du kan få tak i) vertikalt for å få plass. Det hadde brutt i fullstendig panikk på postkontoret, da lederen deres ikke kunne være liggende. Problemet ble heldigvis løst fort, da en snarttenkende nordmann påpekte at han tross alt hadde skrevet teksten samme vei som bildet var limt, og at han derfor ville være stående når kortet ble lest.
Jeg spurte og gravde, og da vi skiltes, fikk jeg denne fantastiske eksemplaret av The Pyongyang Times på hele åtte sider, de hadde fått utdelt på flyet på tilbaketuren:
Med overskriften på første side: "Kim Jong-il re-elected NDC-Chairman". Nordmennene fortalte at avisen ble gitt ut på blant annet tysk, fransk, engelsk, kinesisk, arabisk, og spansk. Om du er interessert kan du skaffe deg abonnement her.
標籤： Mitt liv i bilder, Reiser
Stavanger sto med hodet begravd i kjøleskapet da jeg kom hjem i dag.
-Du synes ikke dette kjøleskapet vårt begynner bli litt vel grønt?
Han siktet til at jeg kun hadde spist salat hele uken. Veien min er et eneste stort grønnsaksmarked når jeg er på vei hjem fra skolen, og enkelte ganger er det lov å slå seg løs med god samvittighet. Resultatet var at det nå var umulig å åpne kjøleskapet, uten at det skulle falle ut spinatblader, andre blader, salat, tomat, bønnespirer, agurker (det kostet én krone for åtte og tre kroner for to), reddiker, sitrongress, epler, jordbær, bananer, eller vårløk, bare for å nevne noe.
Jeg ble varm om ørene og hostet unaturlig høyt mens jeg sparket av meg skoene og gjemte unna posen jeg hadde med meg inn under genseren.
-Det er vel bare bra om det er grønt. Bikinisesongen er her jo allerede, sa jeg og ga han det gliset jeg visste han ville snu seg bort fra.
Og før noe mer skulle bli sagt om det tema, fikk jeg i all hast fikk jeg smuglet med meg potetgull, snickers, og cola inn på rommet.
-Du synes ikke dette kjøleskapet vårt begynner bli litt vel grønt?
Han siktet til at jeg kun hadde spist salat hele uken. Veien min er et eneste stort grønnsaksmarked når jeg er på vei hjem fra skolen, og enkelte ganger er det lov å slå seg løs med god samvittighet. Resultatet var at det nå var umulig å åpne kjøleskapet, uten at det skulle falle ut spinatblader, andre blader, salat, tomat, bønnespirer, agurker (det kostet én krone for åtte og tre kroner for to), reddiker, sitrongress, epler, jordbær, bananer, eller vårløk, bare for å nevne noe.
Jeg ble varm om ørene og hostet unaturlig høyt mens jeg sparket av meg skoene og gjemte unna posen jeg hadde med meg inn under genseren.
-Det er vel bare bra om det er grønt. Bikinisesongen er her jo allerede, sa jeg og ga han det gliset jeg visste han ville snu seg bort fra.
Og før noe mer skulle bli sagt om det tema, fikk jeg i all hast fikk jeg smuglet med meg potetgull, snickers, og cola inn på rommet.
Det begynte en liten japansk jente i klassen vår for noen uker siden. Hun har nettopp blitt ferdig med videregående, og er veldig klar for at livet virkelig skal begynne. Øverste punkt på listen er selvsagt å skaffe seg en kjæreste.
Tine: Hva slags gutter er du interessert i da?
Japaner: Jeg vil helst ha en vestlig en, tenkte jeg, for jeg har aldri kjent noen andre vestlige enn deg.
Tine: Å ja? Er det noen spesielle du tenker på da, eller?
Japaner: Nei, ikke foreløpig. Men det er eneste kravet mitt, så det burde ikke være så vanskelig. Har du noen tips?
Da kom Dukkejapaneren og la en hånd på armen hennes.
Dukkejapaner: Skjerp deg. Vet du ikke at japanske jenter er varemerke?
Med den innstillingen er det kanskje ikke så rart at hun alltid hooker seg opp med folk.
Tine: Hva slags gutter er du interessert i da?
Japaner: Jeg vil helst ha en vestlig en, tenkte jeg, for jeg har aldri kjent noen andre vestlige enn deg.
Tine: Å ja? Er det noen spesielle du tenker på da, eller?
Japaner: Nei, ikke foreløpig. Men det er eneste kravet mitt, så det burde ikke være så vanskelig. Har du noen tips?
Da kom Dukkejapaneren og la en hånd på armen hennes.
Dukkejapaner: Skjerp deg. Vet du ikke at japanske jenter er varemerke?
Med den innstillingen er det kanskje ikke så rart at hun alltid hooker seg opp med folk.
Osaka-japanere er ikke som andre japanere. De er litt som bergensere i Norge, om jeg kan si det uten å tråkke for mange på føttene. En Osaka-japaner er, i følge de øvrige japanerene, høylydt, bråkete, og ekstremt mer frittalende enn det som burde vært tillatelig, og det spøkes ofte med at man helst hadde sett dem ute av det japanske keiseriket. En Tokyomanns verste mareritt er å få en Osakadame til svigermor.
Jeg elsker Osaka-japanere. Og det er mange av dem i klassen min. Ta for eksempel denne samtalen vi hadde i friminuttet i dag:
Japaner 1: Oj, se på hårene på armen til Tine, a'! De er sååå lyse!
Japaner 2: Ja, se på det. Herregud, hun kunne vært en gorilla, og ingen ville latt merke til det.
De kom bort og begynte klappe meg på armen.
Japaner 1: Du trenger ikke barbere armene dine, du.
Tine: Nei, jeg gjør jo ikke i det.
Kleint smil.
Japaner 1: Det må jeg.
Dukkejapaneren: Jeg også. Alle i Japan gjør det.
Japaner 2: Men jeg barberer meg ikke under armen...
Dukkejapaneren: Ikke jeg heller!
Japaner 2: ...For der har jeg ingenting! Bare se!
Og så holdt hun begge armene høyt opp i været, og tok et lite seiershopp så høyt at hun nesten kunne se meg inn i øynene.
Jeg elsker Osaka-japanere. Og det er mange av dem i klassen min. Ta for eksempel denne samtalen vi hadde i friminuttet i dag:
Japaner 1: Oj, se på hårene på armen til Tine, a'! De er sååå lyse!
Japaner 2: Ja, se på det. Herregud, hun kunne vært en gorilla, og ingen ville latt merke til det.
De kom bort og begynte klappe meg på armen.
Japaner 1: Du trenger ikke barbere armene dine, du.
Tine: Nei, jeg gjør jo ikke i det.
Kleint smil.
Japaner 1: Det må jeg.
Dukkejapaneren: Jeg også. Alle i Japan gjør det.
Japaner 2: Men jeg barberer meg ikke under armen...
Dukkejapaneren: Ikke jeg heller!
Japaner 2: ...For der har jeg ingenting! Bare se!
Og så holdt hun begge armene høyt opp i været, og tok et lite seiershopp så høyt at hun nesten kunne se meg inn i øynene.
Jeg har bodd i Asia lenge nok nå til å innse at de er blant de mest forfengelige menneskene i hele verden. Og selv om vestlige på mange måter blir sett på som skjønnhetsidealer, er det ikke alltid at vi holder mål. Selv ikke jeg.
Dukkejapaneren: Det er faktisk fullstendig krise.
Tine: Hva er?
Dukkejapaneren: Jeg har lagt på meg fire kilo siden jeg kom hit.
Tine: Å ja. Vel, det skjer alle når de kommer til Bejing.
Dukkejapaneren: Jammen min idealvekt er 43 kilo. Nå veier jeg 47!
Jeg så ned på min egen mage, som var omtrent på høyde med hodet hennes. Hun så opp på meg med fortvilet blikk.
Tine: Ehm... Nei, her vil du ikke finne mye sympati altså.
Dukkejapaneren: Det er faktisk fullstendig krise.
Tine: Hva er?
Dukkejapaneren: Jeg har lagt på meg fire kilo siden jeg kom hit.
Tine: Å ja. Vel, det skjer alle når de kommer til Bejing.
Dukkejapaneren: Jammen min idealvekt er 43 kilo. Nå veier jeg 47!
Jeg så ned på min egen mage, som var omtrent på høyde med hodet hennes. Hun så opp på meg med fortvilet blikk.
Tine: Ehm... Nei, her vil du ikke finne mye sympati altså.
En gang for veldig lenge siden, mens vi enda bodde på Taiwan, lærte pappaen min av en kollega på jobben at det som kjennetegner alle Han-kinesere, er at de har en stripe på venstre underarm. Jeg lo og sa at det hadde jeg også. Det tror jeg ikke pappa syntes var så stas, for pappaen min kan alt i hele verden (fakta), og det var liksom litt feil at hans egen datter skulle ha en Han-stripe. Det må man jo nesten vise litt forståelse for.
I lyttetimen i dag hadde vi om forskjellige folkegrupper i Kina. Læreren min syntes det var forferdelig urettferdig at alle minoritetsgruppene i Kina hadde så mange flere fordeler enn vanlige kinesere, for nå så man ikke forskjell på de fleste av dem. Det kinesiske velferdssystemet for minoritetsgruppene var faktisk så bra, at nå var snart halve Kina blitt minoritetsgrupper, bare for å kunne nyte av det.
Jeg rakte opp hånden og spurte om denne Han-stripen. Hun så forvirret på meg, for hun hadde aldri hørt om det. Og så måtte jeg opp på tavlen og vise hele klassen Han-stripen min, for den var mye tydeligere enn på læreren min (hun var faktisk ikke klar over den selv). Læreren min var mektig imponert over hva pappaen min kunne, hvorpå jeg svarte, at selvsagt, for pappaen min kan jo alt (her droppet jeg å si "fakta"). Da spurte læreren min om pappa var kineser. Det fant jeg slik et tullete spørsmål at jeg nikket flere ganger og sa at selvsagt var han det.
Da det ble friminutt kom læreren min rett bort til meg.
Lærer: Tine, har du søsken?
Tine: Jepp, hele tre stykk.
Lærer: Jøss. Det er det jeg sier. Minoritetene får så mange fordeler. Er det noen av barna i det hele tatt som ligner på faren din?
Tine: Vi gjør det alle sammen. Men jeg tror jeg ligner mest. Jeg ser det jo selv.
Lærer: Gjør du? Naturen er så fantastisk av og til. Tenk på all den genetikken.
Tine: Ja, tenk på den.
Lærer: Men, altså. Er det bare du som er lys eller?
Tine: Nei, den ene broren min er mørk. Men håret hans er også blitt lysere med årene.
Lærer: Dette var veldig spennende. Hva slags språk snakker dere hjemme?
Tine: Norsk.
Lærer: Så faren din snakker ikke dialekt?
Tine: Bare når han er sint. Eller opprømt.
Lærer: Og det skjønner du?
Tine: Det er jo ikke så vanskelig. Har jo tross alt vokst opp med det.
Lærer: Vil faren din at du skal gifte deg med en kineser?
Tine: Tror ikke det. Eller, jeg tror egentlig ikke de har noen formening om det, så lenge jeg gifter meg i Norge, det er jo der familien min er.
Lærer: Har de alle emigrert?
Tine: Til Oslo? Nei, bare foreldrene mine. Pappas foreldre bor i en liten bygd langt opp i fjellene.
Lærer: Har du møtt dem?
Tine: Jada. Men ikke så ofte. De bor ti timer unna med bil fra byen vi bor i.
Lærer: Oj. Hvor da?
Tine: I Norge? Oslo.
Lærer: Tine, faren din er ikke kineser, er han?
Tine: Nei.
Da ble læreren min så paff at hun måtte sette seg ned i tre minutter, før hun omsider kunne fortelle hele klassen at jeg bare hadde tullet. Og så fikk hun det samme uttrykket som pappa fikk den gangen jeg viste han Han-stripen min. Jeg burde slutte å vise frem den stripen, for folk blir så skuffet hver eneste gang.
I lyttetimen i dag hadde vi om forskjellige folkegrupper i Kina. Læreren min syntes det var forferdelig urettferdig at alle minoritetsgruppene i Kina hadde så mange flere fordeler enn vanlige kinesere, for nå så man ikke forskjell på de fleste av dem. Det kinesiske velferdssystemet for minoritetsgruppene var faktisk så bra, at nå var snart halve Kina blitt minoritetsgrupper, bare for å kunne nyte av det.
Jeg rakte opp hånden og spurte om denne Han-stripen. Hun så forvirret på meg, for hun hadde aldri hørt om det. Og så måtte jeg opp på tavlen og vise hele klassen Han-stripen min, for den var mye tydeligere enn på læreren min (hun var faktisk ikke klar over den selv). Læreren min var mektig imponert over hva pappaen min kunne, hvorpå jeg svarte, at selvsagt, for pappaen min kan jo alt (her droppet jeg å si "fakta"). Da spurte læreren min om pappa var kineser. Det fant jeg slik et tullete spørsmål at jeg nikket flere ganger og sa at selvsagt var han det.
Da det ble friminutt kom læreren min rett bort til meg.
Lærer: Tine, har du søsken?
Tine: Jepp, hele tre stykk.
Lærer: Jøss. Det er det jeg sier. Minoritetene får så mange fordeler. Er det noen av barna i det hele tatt som ligner på faren din?
Tine: Vi gjør det alle sammen. Men jeg tror jeg ligner mest. Jeg ser det jo selv.
Lærer: Gjør du? Naturen er så fantastisk av og til. Tenk på all den genetikken.
Tine: Ja, tenk på den.
Lærer: Men, altså. Er det bare du som er lys eller?
Tine: Nei, den ene broren min er mørk. Men håret hans er også blitt lysere med årene.
Lærer: Dette var veldig spennende. Hva slags språk snakker dere hjemme?
Tine: Norsk.
Lærer: Så faren din snakker ikke dialekt?
Tine: Bare når han er sint. Eller opprømt.
Lærer: Og det skjønner du?
Tine: Det er jo ikke så vanskelig. Har jo tross alt vokst opp med det.
Lærer: Vil faren din at du skal gifte deg med en kineser?
Tine: Tror ikke det. Eller, jeg tror egentlig ikke de har noen formening om det, så lenge jeg gifter meg i Norge, det er jo der familien min er.
Lærer: Har de alle emigrert?
Tine: Til Oslo? Nei, bare foreldrene mine. Pappas foreldre bor i en liten bygd langt opp i fjellene.
Lærer: Har du møtt dem?
Tine: Jada. Men ikke så ofte. De bor ti timer unna med bil fra byen vi bor i.
Lærer: Oj. Hvor da?
Tine: I Norge? Oslo.
Lærer: Tine, faren din er ikke kineser, er han?
Tine: Nei.
Da ble læreren min så paff at hun måtte sette seg ned i tre minutter, før hun omsider kunne fortelle hele klassen at jeg bare hadde tullet. Og så fikk hun det samme uttrykket som pappa fikk den gangen jeg viste han Han-stripen min. Jeg burde slutte å vise frem den stripen, for folk blir så skuffet hver eneste gang.
標籤： Det som ikke blir sagt, Skolen min og sånn, Zai Zhongguo ba