27. januar 2015

[Hands on approach to the future.]

Earlier this month, I went on a study trip with my school to Cambodia. While we spent hours walking through the beautiful ruins of Angkor Wat, explored the devastating remains of Red Khmer's violent rule in the killing fields, and yet again stuffed our faces at more dinner buffets in a week than I would usually do in a year, the grossest contrast to my life, was when we decided to get a cheap massage. In the classic stingy tourist way, I opted for a place in a tourist marked, expecting someone to finally rub the sourness out of my poor shoulders before I went back to bed at the four star-hotel we were staying at.

To be honest with you, I felt so disgusted by myself after the treatment I ended up secretly jamming the last few dollars I had in my wallet to my masseuse, making sure her boss did not see it, while silently vowing not to get such a cheap massage ever again. The girls working there seemed so young. My friend and I guessed they were 13 or 14 years old, despite them insisting to be much older. They were constantly giggling at the white elephant in the room, namely me, their tiny hands checking their phones more than touching me. It was okey. Sure enough, you can probably find millions of people working under much worse working conditions, but in the end, I still felt like I was exploiting child labor.

Here's the article I turned in after I came home. Photos are borrowed from my classmate Myto Tong.

-------


An Un, 25, works at an outdoor massage parlor on Pub Street in Siem Reap, Cambodia. Popular among tourists, an hour-long full-body oil massage costs US $8.


A large fluorescent sign states that during happy hour, the price is US $5 and includes a free beer.

A couple of Europeans in their 20’s laugh at the sign, pointing out the price difference to that of home. Un does not react; she has heard how cheap her work is many times before.

Un went to massage school for a year and has been working as a professional masseuse for a few months.
“My father and mother wanted me to marry a 34-year-old man, but I said I wanted to go to school,” she said.

She likes the job, although her favorite part is practicing English. If she talks more with the customers, they might tip her a few extra dollars.

“My dream is to move to Thailand or Europe, so I can make more money. Now I speak some Thai; maybe I can also learn better English,” she said.

The third of eight children, Un still lives with her family in Siem Reap. At home, she says she is known as the one who went to university. At work, she is simply known as number 11.


Customers are led into a small room with closed curtains and a red mattress, stained with oil. Un says she massages between five and 10 customers per day. That adds up to around 12 hours of work, which she does seven days a week.

Cambodian labor law states that workers should have minimum one day off per week. Un said she has two days off per month.

While garment workers have a legal minimum wage of US $128 a month, the rest of Cambodia’s workers often labor for less.

Un does not want to say how much money she makes, but said the pay is much better than when she was still going to school.

Now, she gives most of her income to her father, a farmer. Her mother was hit by a motorcycle a few years ago, Un said. She survived the accident, but lost an arm, making it difficult to do any work on the farm.
After the accident, both of Un’s older sisters were married off to relieve some of the financial pressure in the household. Un’s earnings as a masseuse make her a main provider for the family.

“I give my father some money so he can pay for my younger brother’s and sister’s education,” she said. “School is important.”

24. januar 2015

[Om Myeng-dong.]

Etter å ha tilbragt store deler av dagen på spa, følte jeg meg forberedt på å bruke resten av dagen på å kjøpe meg noen litt mer funksjonelle vinterklær.

Det er fem år siden jeg var i Seoul sist. Selv om Korea fortsatt er Korea, så det har skjedd en del ting. Politisk har Japan og Korea blitt mindre gode venner, økonomisk har wonen slitt, og naboene i Kina har fått betraktelig større kjøpekraft. Dessuten har Korea som varemerke blitt kult.

Seouls største handleområde, Myeng-dong, var fullt av japanere forrige gang jeg var der. Man så skilt på japansk og butikkekspeditørene snakket flytende japansk. Nå snakket butikkarbeiderne kinesisk, og det såpass godt at selv jeg følte det var mye mer praktisk å bruke kinesisk enn engelsk. Kineserne reiser nemlig til Korea for å kjøpe kosmetikk slik nordmenn reiser til Svinesund for å kjøpe kjøtt: I kilovis.

Kinesiske forbrukere vet at kinesisk kvalitet ikke nødvendigvis betyr god kvalitet. I Kina kan du få kjøpt alskens sminke, men mye av det er piratkopier, og når fabrikkeiere synker så lavt som  å  forgifte morsmelkerstatning, da er det lett å bli skeptisk til andre varer.

Koreansk kvalitet har kineserne derimot fullstendig tiltro til. Jeg skal ikke gå inn i en lang liste av sminketester, men tro meg når jeg sier at sminken er bra, og den er latterlig billig.


Myeng-dong er et hav av butikker, som hovedsaklig selger sminke. Det er innkastere som deler ut handlekurver med gratis vareprøver for de som kommer inn i butikken, og de som jobber der, fotfølger gjerne kunden til man når kassen, hvor man betaler og gjerne får et drøss av vareprøver til. Den intime salgsteknikken var i drøyeste laget for meg, men den var derimot tilsynelatende svært effektiv på kinesiske kunder. Nå skal det sies at om man har planer om å kjøpe koreansk kosmetikk i gave til hele din utvidede slekt, da er det kanskje greit å spørre betjeningen om hjelp.

Koreanerene kjenner kundeskaren. Det selges 120-pakninger med ansiktsmasker, 20-pakninger med maskaraer, og 20-pakninger med håndkrem. I starten syntes jeg det var absurd at det ble solgt i så store kvanta, men så oppdaget jeg hvordan hordene med kinesere som storhandel. Uten å overdrive, enkelte kinesiske kunder gikk med plastsekker med kosmetikk.


Men Myeng-dong er mer enn kosmetikk. I tillegg til sminke, selges det også en del andre mer alternative skjønnhetsprodukter, av ulike formater. Denne butikken har spesialisert seg på... vel, jeg er faktisk ikke helt sikker.


Og det er klesbutikker og restauranter og alt annet. Om kvelden åpner det seg matboder som selger tteokbokki, grillspyd og annen gatemat for en billig penge. Fordi jeg holdt på å fryse meg halvt fordervet, valgte jeg å først spise meg varm på suppe og tteokbokki. Deretter ble jeg litt blendet av alle sminkebutikkene, og så var plutselig klokken blitt altfor mange til at jeg hadde hverken tid eller ork til å se meg om etter vinterjakke, og jeg dro tilbake til hostellet.



18. januar 2015

[Om koreanske spa.]

Til tross for egenerklært status som klimaflyktning, jeg gjorde et unntak i desember. En koreansk venninne inviterte meg til Seoul før hun begynte å jobbe for fullt. Jeg er en sucker for Korea.

I god tro om at jeg ville utføre fornuftige valg av hva reisedestinasjoner angår det kommende året, pakket jeg selvsagt ingen kuleisolerende klær da jeg vendte snuten mot Hongkong i august. Jeg visste at Seoul kom til å være kaldt, så jeg slang derfor det lille opplaget av varme klær jeg har akkumulert over de siste månedene i kofferten min og innbilte meg selv at det neppe kom til å være så ille.

Da flyet mitt landet halv seks om morgenen til -14 grader celsius, skjønte jeg at det kom til å bli så ille. Så jeg gjorde det enhver opplyst person i Seoul ville gjort i slik elende: jeg dro på spa.

En av de tingene jeg virkelig vil anbefale en vinterturist til Korea, er faktisk et besøk til et koreansk spa, eller jjimjilbang, som det heter på lokallingo. Det innebærer riktignok at du legger vekk det du har av blygsel og angst over selveksponering av egen kropp, men er du villig til det, er jjimjilbang noe av det beste du kan gjøre mot deg selv.

Av praktiske hensyn valgte jeg å gå til Silloam Sauna, det lå i umiddelbar avstand fra togstasjonen, og er kjent for å være greit for utlendinger. Klok av tidligere skade, språkforviklinger er betraktelig mye mer frustrerende når man står der splitter naken.

Et koreansk spa er litt annerledes enn for eksempel Farris Spa. Et koreansk spa innebærer at du (som regel) tar med deg selv det du trenger av såper, sjampo og lignende, og henger på spa i opp til 24 timer, helst som en slags familiebegivenhet. Avhengig av når på døgnet du kommer, koster det mellom 70-100 kroner i inngang, noe som gjør det til en relativt rimelig, og derfor også vanlig, overnatting i Seoul for de som ikke bor der fast. De spaene som er kjent for turistene pleier å ha et eget område hvor man kan sette fra seg bagasje og lignende, i tillegg til at man selvsagt får et eget skap til å låse inn verdisaker.

Så hva gjør man?

Når du kommer inn, får du en nøkkel til nøkkelskapet ditt, et lite håndkle og en pysj. Først kler du av deg alle klærne, og går ned i selve vaskeområdet. Vaskeområdet består av lave fliselagte hyller med speil og dusj. Ta en plastkrakk og en plastbalje, sett deg ned og skrubb deg hudløs. Dette er veldig viktig, fordi koreanere ser på det som ekstremt skittent om du ikke gjør det før du setter deg i boblebadene. Alternativt kan du få en av de gamle damene som jobber der til å gjøre det for deg. Det koster omlag 100 kroner ekstra, og er en service man kanskje bør være litt mentalt forberedt på. Jeg var ikke selvsagt ikke det.

Etter å ha, trodde jeg selv, skrubbet meg så hardt som overhodet var mulig, vasket håret mitt to ganger, (vasket plastkrakken og plastbaljen jeg selv hadde brukt!) plasket rundt i de ulike varmebadene, og torturert meg selv med en saltskrubb i en badstue, tenkte jeg at det var på tide å tre utenfor komfortsonen. Jeg meldte interesse for en kroppskrubb. Etter en stund, kom en eldre dame og sa at det var min tur. Det mikroskopiske håndkleet mitt var forlagt på en helt annen side av lokalet og siden alle de øvrige koreanske besøkende var veldig bevisste at utlendingen skulle skrubbes, valgte jeg å la det være. Angeren skulle melde seg umiddelbart.

Så lå jeg der, i fødselsdrakten min. Beina var tvunget i uforutsette vinkler og en dame eldre enn begge bestemødrene mine tilsammen iført gjennomsiktig matchende undertøy raget over meg, mens hun sakte gjorde ende på mitt største organ med en godt saltet svamp. Alt ble skrubbet ned, og med det, la meg virkelig understreke alt. Om du lever i den forståelse at brasiliansk voksing er den mest intime ulugubre tjenesten på markedet, la meg avsette den barnetroen med det samme. Saltskrubb med koreanske bestemorhender er dessuten ekstremt smertefullt. Jeg hylte, hun lo, og de andre gamle damene heiet begeistret da de oppdaget at jeg fortsatt hadde skille etter sommerens iherdige solslikking. Jeg hadde ikke det en halvtime senere, for å si det sånn. Den eneste trøsten var at huden min var så rødflammet etterpå at ingen kunne se de stolte tårene mine. Jeg forlot premissene med halen mellom beina, mens den eldre damen tok av seg undertøyet før hun tok seg en dukkert.

Jeg vasket håret mitt nok en gang, før jeg gikk inn på et annet rom for å smøre inn den nå smekre kroppen min med alle de ulike hudkremene satt frem. Jeg gikk deretter opp i skifterommet og kledde på meg den utdelte pysjen, og videre opp til fellesarealene.

Dette er den beste delen med koreanske spa: det er så utrolig mye å gjøre. Dette spaet hadde ulike varmerom, oksygenrom, sovesaler, rom med te, rom med krystaller, treningsrom, TV-rom, spillrom, datarom... Du skjønner greia. Dessuten er det en juicebar og en koreansk restaurant. Jeg spiste en bedre lunsj og la meg til å lese i et rom med oppvarmet sand.

PS!
  • Jeg har ingen bilder fra spaet, kuldesjokket var for stort, og deretter kultursjokket, men om du er i Seoul og vil på spa, finner du dette spaet ved å dra til Seoul stasjon, og gå ut utgang 3. Gå forbi Lotto kjøpesenter og kryss så veien. Det er ikke langt, med mindre du velger å ignorere dette, og følger reisebeskrivelsen i Lonely Planet i stedet. Den er nemlig helt fullstendig feil. 
  • Dette er som sagt et spa som er populært blant turister, mine koreanske venner hadde derfor ikke hørt om det, men det er allikevel hovedsaklig koreanere som går her, så jeg antar det er legitimt nok. Fordelen er at de er til et visst punkt vant til at folk ikke snakker koreansk, og de er også mer villige til å forklare deg hva du skal gjøre, i stedet for å vike unna. En eldre engelsktalende dame som bodde fast på dette spaet, tok på seg rollen som guide for meg. Praktisk da jeg sto der naken og rådvill og lurte på hvordan jeg skulle bestille en kroppskrubb, muligens ikke så nødvendig da hun fortsatt ble stående mens jeg fikk innsiden av lårene mine forsøkt høvlet bort.

17. januar 2015

[Om frie medier og internettsensur.]


- For ikke å snakke om dette.

Læreren vår viste et eksemplar av Charter 08 på overheaden. Det var første time etter juleferien, og vår nye kinesiske lærer forsøkte kartlegge bakgrunnskunnskapen til klassen. Klassekameratene mine sukket nesten litt oppgitt da de nok en gang ble spurt om de hadde hørt om det hun kalte “massakren på Tiananmen i 1989” (som regel referert til som ”Studentbevegelsen 4. juni" av de i klassen). Få deler av kinesisk historie har fått bevilget en større del av pensum det siste halvåret, selv de få som kanskje ikke kunne så mye om det i september, har fått det inn med teskje. Selvsagt hadde man hørt om det. Noen få rakte opp hånden da de ble senere spurt om det var noen som ikke hadde besøkt områdene dekket av Occupy Central i Hongkong. Alle visste at Instagram hadde blitt blokkert på fastlandet og WeChat sterkt sensurert
som følge.

Denne boken Charter 08 virket derimot ny for de fleste. Enda det var en kinesisk utgave, var tittelen ukjent, avslørte plutselig klimpring på flere titalls tastaturer. Det overdøvet lærerstemmens videre tale om Nobel fredspris, og om den reele kostnaden av ytringsfrihet. Skjønt, jeg velger å reservere påståeligheten min litt her. Det var nemlig ingen som sa noe. Kinesiske studenter har en sterk konkurranseånd. Mange stiller ikke spørsmål av frykt for å ikke vise hva de ikke vet, hverken ovenfor læreren eller for øvrige medstudenter. Jeg hvisket  “Liu Xiao Bo” til hun jeg satt ved siden av. Hun tenkte seg om tre ganger før noe tydeligvis demret for henne, og hun skrev fort ”Charter 08” i en notatbok.

Alle i klassen har nemlig hørt om Liu Xiao Bo, selv om de fleste av grunner jeg til nå ikke helt har forstått, tilsynelatende synes Edward Snowden-historien er betraktelig mer interessant. Da jeg forsøkte ta opp nobelprisutdelingen i desember, ble det møtt med svar som, ”I Kina er det ikke så mye snakk om det,” eller ”Jeg har ikke lest noen av bøkene til han forfatteren,” uforstående til at jeg ønsket å diskutere noe annet enn litteraturprisen. Kan det hende at de bare ikke vet hva Liu Xiao Bo har gjort?
 
Helt ærlig, jeg vil si det er greit. 

I juleferien var jeg på en snartur til fastlandet, for første gang siden 2011. Jeg visste at mange flere nettsider har blitt blokkert siden den gang, men det var allikevel like overraskende som frustrerende å oppleve det selv. Google er blokkert, og det kinesiske motstykket Baidu opplevdes så uvant at jeg like så godt bare droppet nettsøk. Gmailen min var helt utilgjengelig, og praktisk talt alle andre sosiale medier jeg er på like så. Vi erklærte oss tilbake i 2002, dro på spa og tenkte at det egentlig var greit med en total ferie også fra den digitale verden.

Jeg skal innrømme at jeg syntes det var ganske deilig, men jeg var kun i Kina i tre dager. Kinesere og utlendinger som bruker sider som Facebook, Twitter og Blogger er avhengige av VPN for å klatre over den kinesiske internettmuren. Alternative hele nettsider hvor informasjon som ellers ville blitt sensurert skrives med kinesiske tegn med samme ordlyd, slik at det ikke blir fanget opp av det statlige sensursystemet (eksempelvis ville man på norsk kanskje skrevet ”bønder” i stedet for ”bønner”). Men internett med bruk av VPN går tregt, og det er ikke alltid at VPNen funker som den burde.

Det er sikkert mye tull på Internett som det er helt greit at kineserne går glipp av, men sensur skaper isolasjon fra verdenssamfunnet i denne nettopp denne informasjonsalderen hvor vi opplever at Internett gjør verden mindre og mindre. Isolasjon stopper informasjonsflyt. Problemet er ikke at klassekameratene mine ikke skjønner alle de popkulturelle referansene jeg kan finne på å slenge rundt meg. Det oppstår når de får i oppgave å skrive en stil om behovet for sensur for Charlie Hebdo med utgangspunkt i situasjonen i eget land. Når de vet at staten knebler, uten at de får vite hva som ikke får bli sagt.

De fleste kinesere på sosiale medier bruker kinesiske plattformer av rent praktiske hensyn. Alle vet at det foregår sensur. Det er langt i fra en statshemmelighet. En venninne sa at innleggene hennes på Weibo ble sensurert ganske ofte, men at hun ofte glemte hva hun la ut, og klarte derfor ikke helt å ha oversikten over hva som forsvant

Tilbake til klasserommet vårt, jeg var ikke overrasket over at klassekameratene mine ikke hadde hørt om Charter 08.  Hvor mange i Norge bruker egentlig noen nevneverdig energi på å skaffe informasjon som er hemmeligstemplet av ulike grunner? Jeg, som ikke en gang gadd å måtte scrolle ned til neste side med treff på Baidu for å finne det jeg var ute etter, ville sannsynligvis neppe imponert selv.

Som en del av studieturen vår til Kambodsja, besøkte vi Phnom Penh Post, i tillegg til flere andre nyhetshus. TV-kanalen vi besøkte sa rett ut at de ikke ønsket vi la ut noen av bildene vi la ut, av frykt for at de viste noe upassende. På vei tilbake til hotellet spurte jeg en fyr i klassen hva han hadde fått ut av besøkene.

- I Kambodsja har de frie nyhetskanaler, sa han.

Begrepet "frie medier" kan være relativt i Asia.

12. januar 2015

[Om den kinesiske buffeen.]

Tjue kinesere, en brite og en nordmann går inn på en buffeet-restaurant. Så gikk nordmannen ut igjen.

Nei da. Men neste gang tror jeg at jeg i det minste skal vurdere det, for det har vært ekstremt overveldende.

Fakta: Kinesere er et matglad folkeslag. Jeg har klassekamerater som hilser meg ved å spørre om jeg har spist når jeg kommer til timen. Om en ting er erklært spiselig, uavhengig av hva det er, er reaksjonen stort sett "Å, hva smaker det? Kan jeg få smake?" Dette aller helst i situasjoner hvor jeg helst ikke vil vite hvordan man bør konsumere objektet en gang. Påstand: Kinesere spiser alt med bein med unntak av bord og stoler, og særlig på buffet.

Fordi vi var et reisefølge bestående av nesten bare kinesere, hadde reisebyrået reservert restauranter til så og si alle måltidene våre. Med få unntak var restaurantene av typen buffet. Menyen var alltid helt eller delvis også kinesisk. Kineserne har vært i Kambodsja i mange hundre år, og det er fortsatt en større brøkdel av landets innbyggere, så det er ikke merkelig i og for seg at det er noe kinesisk mat, men alvorlig talt, en hel uke kan være litt i drøyeste laget for et norsk matvrak. Det er ikke selve menyen jeg skal ta for meg, men jeg vil bemerke at det nok var en gryende mattrøtthet som reddet meg fra en ekstrem frustrasjonseksplosjon, og dermed totalt tap av ansikt.

Kinesere har en litt annen kultur når det kommer til buffet enn det vi har i Norge:
  • Man legger fra seg kameraet når man er på buffeet. Dette er den eneste tiden en kinesisk turist ikke tar bilder, da man ikke har tid.
  • Det er ikke et kinesisk ord for køkultur. Ihvertfall ikke for den vestlige forståelsen av ordet. Kineseren spisser albuene og forsyner seg nonsjalant fra hvor han eller hun vil, uavhengig av hvem som står rundt rundt en.
  • Selvsagt har man i Kina også lov å gå to ganger, men det er gjerne fordi kineseren går mange ganger første runde for å kunne få med seg alle tallerkenene med mat man forsynte seg med første runde. 
  • En kineser tar ikke bare én ting om han er usikker på hva det er, han sørger for å ta med seg nok til at hele bordet kan få smake. Dette gjelder alt på buffeen. Bygg i høyden, så får du plass til mer.
  • At alle forsyner seg med minst dobbelt så mye som man planlegger å selv spise, resulterer ofte i at det fort blir tomt for ting på buffeen.
  • Dette er en ond sirkel. Kineseren vil jo nødig gå glipp av noe, så da er det bare å forsyne seg med mye mer enn det man antar at man selv orker å spise.
  • Det er ikke uvanlig at kinesiske familier fordeler hvem som henter hva, eksempelvis: en som henter bare ris, en som henter bare reker, en som henter bare salat. Når du tenker over det, så er det faktisk ikke så upraktisk. Det er jo mye hyggeligere å spise sammen, enn at hele familien løper hver sin vei for å hente mat. Mindre travelt er det også.
  • I Kina har man tradisjonelt sett ikke satt av en del av måltidet til dessert. Det er riktignok ikke uvanlig ved middager at man får servert frukt etter måltidet, men det betyr allikevel at mange kinesere har et noe uortodoks forhold til desserten, om man skal se det med strenge vestlige skikk og bruk-briller. Tatt øvrige punkter i etterretning i tillegg, er det derfor muligens ikke så merkelig at du vil se at kineseren på sin første runde forsyner seg like mye av dessertbordet, som av såkalte forretter og hovedretter. Dette uavhengig av om det er is som smelter, nettopp frityrstekte bananer, eller cornflakes på frosne isbiter som mykner før noen på bordet rekker vurdere om de vil spise dem.
  • De neste rundene involverer en gjentagelse av henting av det kineseren har fått anbefalt av andre etter første runde, og dernest henting av eventuell annen mat man kan anta at andre rundt bordet ønsker å smake
Jeg har vært på mange buffeer i mitt liv. Mange i Asia, men jeg kan ikke erindre å være en del av det kinesiske bordet. Dette er derfor observasjoner jeg har gjort som en del av fellesskapet. Jeg har blitt nødet kokospannekaker og frityrstekte reker langt etter jeg har spist den ene sjokoladepuddingen jeg rakk å knabbe til dessert i løpet av de samtlige omlag ti buffene vi spiste på turen. Jeg har vært øyenvitne til at kinesere som veier en brøkdel av det jeg gjør, har erklært at de ikke var spesielt sultne før vi begynte å spise, allikevel har tømt tre fullastede tallerkener med mat. En kineser drikker lite til måltidet, noe som riktignok tillater mer plass i magesekken, men det er allikevel et mysterium hvor de legger alt.

Det hører med til dette at vi har stort sett vært på restauranter tilsynelatende myntet på et asiatisk publikum. Ved de fleste anledningene var det bare sannsynligvis bare læreren min og jeg som ikke var født med svart hår i hele restauranten. De andre tilstede hadde de samme spisse albuene som mine klassekamerater. Det var derfor bare jeg som fikk stjålet speileggene jeg hadde bestilt av eggekokken  rett foran nesen på meg. Det var jeg som fikk de frustrerte blikkene fra den vestlige familien som forsøkte gjentatte ganger å få lagt brød i brødristeren innimellom de seks skivene som gjerne ble pålagt av noen fra midtens rike. Det var jeg som fikk tilbudet om å dele den siste biten med ananas med av australsk jente da buffeen var skrapet tom, og det i sedvanlig kambodjansk serviceånd ikke ble gjort et nevneverdig forsøk på å fylle på noe som helt.

Det var også jeg som fikk blikkene som anklagde forræderi da jeg allikevel ble tilbudt nesten uendelige mengder med nyristet loff og bacon, siden det ikke var mer igjen på fatene. Jeg er jo en 中國同胞.

[Om et lite mysterium XLV.]

Folkens, jeg har hatt en fantastisk lang og vidunderlig juleferie. I dag var første dag tilbake på skolen. Det så slik ut:


Jeg har faktisk ikke egentlig noe i mot at skolen begynner igjen, men dagen var grå og det var først da jeg kom hjem at jeg lot merke til at jeg hadde fått med et "end-skilt."

Den siste måneden har jeg vært på shoppingbonanza i Sør Korea, feiret jul i Hong Kong, vært på spa-ferie til Kina, og klassetur til Kambodsja, for å nevne noe. Nå sitter jeg kald og blakk tilbake igjen i Hongkong og gleder meg til jeg igjen skal føle at jeg bor på en tropisk øy. Jeg er da klimaflyktning, tross alt. I mellomtiden skal jeg fortelle om noe av det jeg har sett.

Men først, jeg fikk et postkort jeg har ikke rukket å dele:

"Hei ja!
Du har vært opptatt. Det har forsåvidt jeg også. Det jo vært masse som har hendt dette semesteret. Skal du tilbringe julen i Hong Kong eller drar du avsted?
Selv reiser jeg hjem i julen, om noen timer faktisk. Ikke har jeg pakket heller! Huff. Uansett;
祝你聖誕節好撚快樂! [Ønsker deg en sabla god jul!]

Fra meg."

Jeg vet ikke hvem avsenderen er, men kortet er sendt fra Hong Kong, og i følge sikre kilder, er deler av kinesisken kantonesisk Hongkong-slang en fastlender neppe ville brukt. En svak ledetråd, kan du si.

3. desember 2014

[Living with HIV: Not 'just an STD']

Tidligere i år leste jeg et sted at det er mye HIV i Hongkong. Jeg har både tenkt og snakket mye om det siden, ikke minst fordi HIV i Kina er ganske kontroversielt, samtidig som Verdens helseorganisasjon melder at landet har en voksende epidemi. HIV-skandalen da myndighetene på 90-tallet samlet inn blod med urent utstyr og som følge smittet opptil 500, 000 mennesker, har allikevel ikke gjort myndighetene bedre til å spre informasjon. Tjue prosent av befolkningen hadde ikke hørt om HIV, viste en undersøkelse fra 2002.

Nå digrerer jeg. Jeg skrev jo om Hongkong, men det var dette som gjorde meg nysgjerrig. Da jeg jobbet med artikkelen, oppdaget jeg dessuten at jeg hadde lest feil. Hongkong har heldigvis en av de laveste HIV-ratene i verden. I november skulle vi skrive om en minoritet i Hongkong. Første desember var det World AIDS Day. Dette var mitt bidrag.

---------------------------------------

HONG KONG — Shaun has a job, and family and friends he cares about. However, he also carries a secret his doctor advised him not share, to avoid discrimination.

One and a half years ago, his boyfriend at the time told Shaun, he had contracted a sexually transmitted disease. Shaun went to a clinic and got tested. The test showed he was HIV-positive.

“I didn’t expect something that serious,” Shaun, now 28, said. Later, the ex-boyfriend explained he wasn’t aware that by only taking HIV-medicine, but not using condoms when they had sex, the ex-boyfriend was still risking infecting others.

“Chinese people are very prudent when it comes to sex-education, they just don’t like talking about it,” Shaun said. In school, he learned HIV was usually spread through sexual contact, and to use protection when having sex.

No one ever told him what HIV actually is. When diagnosed, he spent hours searching for information online, only to discover a lot of misleading websites. “People would say you can contract HIV if you are bitten by a mosquito, or by sharing the same drink,” he said.
A total of 150 additional HIV-cases were reported to the Department of Health in the second quarter of 2014, bringing the cumulative total of reported HIV infections to 6 646 since 1984. (Graph contracted from www.info.gov.hk)
CLICK TO MAKE IT LARGER
A total of 150 additional HIV-cases were reported to the Department of Health in the second quarter of 2014, bringing the cumulative total of reported HIV infections to 6 646 since 1984. (Graph contracted from http://www.info.gov.hk)

Hong Kong has a prevalence rate of 0.1 percent, low compared to the 0.8 percent global rate, according to the United Nations AIDS department. However, there has been a rapid increase in cases, with most of the affected being gay men, the Department of Health’s past three annual reports revealed.

Forced to make frequent trips to a HIV-clinic in the beginning, Shaun found it hard asking his supervisor for time off without revealing he was sick. He still needs to take daily medication. The side effects make working overtime difficult. “It’s like being on a boat, you get dizzy, and very sleepy,” Shaun said.

His career prospects are reduced, “I can’t take a senior manager position, they would require a complete health examination,” he explained.

Before he was diagnosed, Shaun wanted to move abroad. Last year, a headhunter offered him a job in Singapore. “Unless they change the restrictions on people with HIV, that cannot happen, I had to turn it down,” he said.

When Shaun told his last boyfriend he had HIV, his partner broke all contact. The experience scared him. “It’s difficult to get someone who is already negative to understand,” Shaun said.

Shaun said his life is good for now. His relationship with his siblings has changed. The disease has brought them closer together, “We have started talking, we never did that before,” he said.

1. desember 2014

[Om Occupy Central - en statusoppdatering.]

I forrige uke var jeg vitne til at politiet plutselig stanset all trafikk i et veikryss. De lot to busslaster med politi kjøre forbi og så åpnet de trafikken igjen. Jeg fikk en vond smak i munnen. En time senere leste jeg at det var 4000 politimenn i gatene for å stanse demonstrasjonene. Det var tåregass og regelrett juling av demonstranter.

I går kveld og i dag har det vært nye sammenstøt mellom politi og demonstranter.

Det har bodd folk i telt i Hongkongs gater i seksti dager. Området rundt regjeringsbygningen ser ut som en speiderleir med provisoriske trapper bygd over midtrabattene. Det er egne avdelinger hvor man kan gjøre lekser, det er et bibliotek, og det er mengder med politiske plakater og politisk kunst. Noen telt har fått julepynt, andre har hengt opp lapper hvor det står at man kan få engelsk forklaring på hva som skjer, eller at de ikke ønsker å snakke med presse. Det holdes fortsatt gratis engelskkurs og kurs om demokrati.

Til venstre ser du provisoriske lekserom. Jeg ville ikke forstyrre ved å gå for nærme.
Jeg hadde forventet horder med sinte menn med gule hjelmer, folk som bygget barrikader og politimenn med politihunder. Slåsskamper kanskje. En i klassen hadde innstendig bedt meg ringe om jeg trengte hjelp. Han sendte meg første bekymringsmelding før jeg rakk å gå av t-banen.

I midten ser du Xi Jing Ping, Kinas leder, med en gul paraply
I kveld var luften fylt med lyden av teltblafring og taler om demokrati. Det var en grå dag, men akkurat nå var det ellers stille før stormen.

Jeg satte meg ned ved bordet til to frivillige ved et førstehjelptelt og spurte hvordan det gikk. Det lå fire beskyttelsesbriller på bordet. Ved føttene deres sto et brett med rensevæske til å rense øynene med. Han ene gikk bort til et velassortert røykehjørne noen meter lenge borte.

- Det er gratis, du kan velge om du vil ta én eller legge igjen to, forklarte hun som ble igjen, og nikket i retning han som var gått.

Hun sa at det hadde vært en tøff kveld dagen før, og at folk var utslitt. Hun hadde fortsatt vondt over hele kroppen etter å ha blitt sprayet med pepperspray mens hun hadde prøvd å bære ut andre som hadde blitt sprayet ned.

- Politiet hadde stått og ropt stygge ting til oss hele kvelden. De ga oss fingeren. Det er sånne ting som gjorde at det er blitt mer voldelig nå enn det var før.

Hun sa de hadde prøvd å ta med seg kameraer for å filme, men det var håpløst, for politiet pleide å slå ned de som hadde kameraer først. Deretter gikk de løs på de yngste, og så jentene.

- Først sprayer de deg med pepperspray så du ikke ser noen ting. Så banker de deg opp. Du blir helt hjelpeløs og må bare ligge der blind og ta i mot.

Det har vært sånn nesten hver eneste gang det har vært sammenstøt i Mong Kok, et område på andre siden av Hongkong, kjent for å ha de kanskje mer "ekstreme" delene av Occupy Central. Det som skjedde i går, som var spesielt, sa hun, var at hun for første gang hadde hørt stemmene til foreldre og besteforeldre som hadde bønnfalt politiet om å slutte.

Jeg så meg rundt og ble med ett klar over at det faktisk var en større andel eldre der enn tidligere.

- Folk gidder ikke lese mer om at det er de unge som skal gjennomgå for at ting ikke er som at de skal, vettu.

Nylig skrev South China Morning Post at 70 prosent av innbyggerne i Hongkong var i mot Occupy Central. Hun lo og mente det var en undersøkelse hvor man hadde spurt folk med penger og andre som drev handel med Kina. En seriøs undersøkelse ville inkludert også de som følte på kroppen hvordan det var å ikke ha penger. Men deres meninger mener myndighetene ikke er nødvendige. Skjønt, kinesiske myndigheter har meldt at de ikke vil snakke med britiske politikere om Occupy Central heller, så de er i godt selskap.

Et av mange juletrær pyntet med nøkkelringer med påskriften "Jeg vil ha stemmerett"
Hun sa at saken var viktig, men innrømmet at midlene de brukte var helt feil. Ting tok tid, ingen hadde oppnådd noe som helst, og det var blitt en dyr affære. Det var vanskelig å skaffe nok sikkerhetsutstyr, og man mistet alle tingene sine hver gang politiet gikk til angrep og man måtte løpe. Munnbindene kan bare brukes én gang, men beskyttelsesbriller med blod kan i det minste vaskes.

- Men jeg er ikke redd. Er man redd, må man gå hjem.

Det kom en mann syklende og delte ut mat og cola. Jeg gikk. 

En stor utgave av den gule paraplyen, symbolet på Occupy Central


Det begynte å regne.

30. november 2014

[Om homoholdninger.]

- Foreldrene mine har ikke snakket med meg på nesten en måned.

Hun dro på skuldrene, og sa at hun ikke visste helt hva hun skulle gjøre med det. Etter at den kinesiske klassevenninnen min fortalte foreldrene hennes at hun hadde dratt for å se Hong Kongs Pride parade, hadde de sluttet snakke med henne.

- Fordi jeg dro, tror de nå faktisk at jeg er lesbisk, og de ser på det som en sinnslidelse.

Som om hun skulle kunne "smitte" foreldrene sine over telefonen. Det var jo så dumt at man skulle tro man bare kunne le av det.

Problemet er allikevel så dagsaktuelt at latter føles malplassert.

Tidligere i høst hadde en i klassen nyhetsfremlegg om pavens forsøk på å få homofile godtatt av den katolske kirke. Fremlegget var kort, men det varte allikevel lenger enn det skulle, fordi store deler av klassen lo hver eneste gang hun sa ordet "homofil." I en masterklasse for aspirerende internasjonale journalister. Etter fremlegget, forklarte jenta at hun hadde valgt denne artikkelen fordi hun var nysgjerrig på homofile og hva de var, siden hun aldri hadde møtt noen homofile.

La meg gjenta dette: En person vokser opp i et land med 1, 4 milliarder mennesker, og har aldri møtt en homofil person.

Det er jo noe som skurrer her.

Jeg var sint og opprørt da jeg gikk hjem den dagen. Jeg syntes klassen min var umodne og trangsynte, samtidig så er jeg jo klar over at homofile er stigmatisert i Kina. I hele min Kina-karriere, har jeg møtt omlag fire kinesere som har sagt til meg at de er homofile. Samtlige i utlandet, med unntak av  én, men han pleide unnskylde seg med at han bare spøkte om det når han var full. Ha ha, liksom.

I Taiwan og Hong Kong er homofile mer godtatt, men det har også vært en utvikling de siste årene: I 2004 hadde Taipei Pride omlag 4 000 deltagere i paraden, omtrent alle gikk med masker. I år hadde de 65 000, og eventuelle masker ble stort sett brukt som en del av kostymene de gikk med.

Da vi fikk i oppgave å skrive om en minoritetsgruppe i Hong Kong, fortalte jeg klassen at det var Hong Kong Pride den påfølgende helgen, spent på reaksjonen. Ingen sa noe som helst. Jeg fikk derimot et ras av meldinger.

Resultatet var at jeg kjente en større andel av de oppmøtte ved startstreken. Neida. Men det var veldig mange som kom. De fleste av klassekameratene mine sto i grupper, med kameraer og notatblokker, og var kjempenervøse.

Klassekamerat: Kjenner du noen homofile her?
Tine: Jeg kjenner én, men han forsvant i mengden.
Klassekamerat: Kan du finne han? Jeg vil intervjue en som er homo.
Tine: Alle her er homo. Det er jo homofestival. Snakk med hvem du vil.
Klassekamerat: Nei, hva om de ikke er homo?
Tine: Du kan jo bare spørre.

Hun gjorde store øyne.

Klassekamerat: Jeg kan jo ikke det. Det er jo frekt.
Tine: Du er på homofestival. Det er garantert ingen som blir fornærmet over det.
Klassekamerat: Hvordan ser egentlig en homo ut?
Tine: Som alle andre mennesker.
Klassekamerat: Nei, jeg kan ikke spørre noen. Det går ikke. Slikt går virkelig ikke an.

"Hvordan ser en homo ut?"
Samtalen gjentok seg mer eller mindre med flere. Jeg ga til slutt opp å overbevise dem om noe annet. Jeg var egentlig mest glad for at de hadde møtt opp.

Tilbake til hun som foreldrene ikke vil snakke med lenger. Hun sa det var teit av foreldrene hennes, at unge kinesere er blitt mer åpne, men at det var et stort generasjonskille. Det er vanskelig å endre gamle holdninger.

Kinas ettbarnspolitikk bidrar også for at de ytterligere skal bli sett ned på. Hvordan skal man kunne føre etternavnet videre om sønnen din er sammen med en mann?

12. november 2014

[De store spørsmålene.]

De lurer på så mye:
- Hva synes dere i Norge om emoer?
- Hva synes dere i Norge om gamere?
- Hva med sosiale utskudd?
- Homofile?
I den rekkefølgen.

- Hvor mye kostet klokken din? Den var sikkert dyr.
Tine: 20 norske kroner.
- Å ja. Da er min dyrere.
Samtale over.

- Har dere hatt så store demonstrasjoner som Occupy Central i Norge?
Tine: Vi har ikke innbyggere nok.
Hele klassen lo.

- Leser du nyheter hver dag?
Dette kommer overraskende ofte. 

- Hva slags erfaringer kan man få av å bli så gammel som deg?
Dette også forøvrig.

- Har du sett nordlys?
- Har du sett nordlys, Tine?
- Har dere nordlys i Norge?
Kan noen forklare meg hvor denne besettelsen kommer fra?

- Vi kinesere bryr oss ikke om rasisme. Hvorfor bryr du deg om rasisme?

- Er det sant at vestlige ikke liker folk med blondt hår?
Tine: Nei.
- Er du sikker på at vestlige kvinner liker vestlige menn med blondt hår?
Tine: Ja, helt sikker.

- Er det sant at alle homofile menn er kjekke?

Jeg skjønner at de er nysgjerrige, og jeg liker at klassekameratene mine spør når det er noe de lurer på. Noen har tydelig båret på spørsmålene sine lenge, for når de endelig får sjansen til å hilse på meg, buser de ut med dem nesten før jeg rekker å si hallo.

- Liker du ender?

Men noen ganger kommer de virkelig gode spørsmålene:

- Hvorfor er dere så rare i Europa? Hvorfor har dere en så merkelig kultur?
Tine: Kan jeg få et eksempel?
- Hva er greia med tyrefekting?
Tine: Jeg aner ikke.
- Men du er jo fra Europa.

Det var en nydelig påminnelse om at hvis en kineser skal måtte stå til ansvar for alt jeg har lært, hørt og sett at Kina har gjort, da må jeg kunne stå for tyrefekting også.

Men det har jo ingen av oss lyst til.



9. november 2014

[Working 102 hours per week: “Better do your work and keep quiet”]

Oppgaven var å skrive om et valgfritt kontroversielt tema i Hongkong som ikke omhandlet Occupy Central. Jeg valgte å skrive om hushjelpene i Hongkong, en stor del av bybildet, men som allikevel ikke høster de samme godene som resten av befolkningen. Jeg lærte mye, og fikk lyst til å dele artikkelen med dere!

------------------------------

Nanny-day: Foreign domestic helpers having a day off in Central.
(HONG KONG) – Working for a minimum monthly salary of HK$4,100, foreign domestic helpers come to Hong Kong to fill the need for live-in helpers. Required to stay with their employers, an Amnesty International 2013 report found that the foreign domestic helpers work a weekly average of 102 hours, contrary to the average of 49 hours for other Hong Kong industries.

Joan Tsui, is the convener of the Support Group for Hong Kong Employers with Foreign Domestic Helpers, representing over 10,000 employers. She said that the main reason for hiring helpers is to allow Hong Kong women a career. Employers spend a monthly total of HK$9,000 on a helper with a 2-year contract, adding in other benefits such as food and insurance, she added. An ordinary working-woman in Hong Kong earns HK$15,000 to HK$20,000 a month. “If the helper’s salary rises to HK$4,500, we trust most women will reject to hire the helper and return to their homes as the housewives,” Tsui says, noting that, “we do pay more to hire a good helper. I will pay a bonus to my helper after good fulfillment of a 2-year contract.”

Filipino domestic helper Arline T. Bathara has been working for a local family for over two years, earning minimum wage. Every month she sends HK$2,000 home. For the first three months, she was also still paying down the HK$20,000 she owed her work recruitment agency in the Philippines. “It’s almost funny, I was actually in Hong Kong, borrowing money from the Philippines to afford working here,” Bathara said. Although she feels that economy is tight and that it would not be possible for her to ask for a raise, she still wants to stay because she earns the double of what she did back home.

For Hannah Mae Duldulao, also a Filipino helper, a normal workday starts at 6.30 a.m. and lasts until 10.30 p.m. In accordance with Hong Kong immigration law, she has one resting-day per week. She says the biggest problem for many is that despite the government requiring employers to provide food or pay a food allowance of no less than HK$964 per month, many are not given enough food, and end up spending their salaries on buying their own. “It’s still not good to complain. You better do your work and keep quiet, so you can keep your job,” she said.

Silvia Bonvini, a representative of the Hong Kong helpers campaign, confirms Bathara and Duldulao’s stories are not unusual. “The high weekly working hours are a direct result of live-in rules,” Bonvini said, but adds that the live-in rule is also the key reason why the helpers are here. Another reason for the live-in rule is for employers to ensure that the helper is not pursuing additional work. “These are the reasons why the government are reluctant to change the laws,” she explained.

The Hong Kong helpers campaign’s main focus is to change how the foreign helpers are viewed and valued by the local community and to promote the work of non-governmental organizations supporting the helpers. “The helpers are not slaves working to please the Hong Kong people, they are a working force that needs to be put equal to other foreign workers in town. They should have the same benefits,” Bonvini said.

Earlier this year, Myanmar temporarily stopped sending helpers to Hong Kong only months after the first batch of domestic workers had arrived. The ban was imposed following a high-profile case of an Indonesian helper having been abused by her employer for months.

5. november 2014

[Om nordkoreanske flyktninger.]

Pressefrihet i Nord-Korea sto på agendaen. Det var ikke så mye å si om temaet, Nord-Korea pleier å komme dårligst ut i hele verden, og samtalen i klasserommet dreide seg mot han i klassen som kommer fra grensetraktene ved grensen mellom Kina og Nord-Korea. Han fortalte at en slektning som hadde vært der, sa det var som å være tilbake i Kina under kulturrevolusjonen.

Jeg spurte om hva han syntes om nordkoreanske flyktninger. Han svarte at selv hadde han ikke hatt så mye med dem å gjøre, de fleste dro til nabobyene hvor det bor etniske koreanere, slik at de i det minste kan forstå språket.

Jeg spurte så resten av klassen hva de syntes om nordkoreanerne som kom. Om hva de syntes om at kinesiske myndigheter utleverer flyktningene de finner, fordi de ikke anser dem som flyktninger men snarere som økonomiske immigranter. I den kinesiske grunnloven står det at om en person søker politisk asyl skal man få det innvilget. Da Kina og Nord-Korea begge er kommunistiske land, er det kanskje ikke så overraskende at dette ikke holder stand, men at dette er flyktninger som allikevel løper fra et liv som mildt sagt er ganske kjipt. 

Det ble stille. Hele klassen snudde seg en annen vei. Folk plukket på knapper og mistet plutselig penner i gulvet. De så ned.

Etter en stund kommenterte en jente at de (ja, for det er alltid flertall) syntes Nord-Korea skulle få selv styre med sine problemer, på samme måte som Kina hadde sin egen suverenitet og ønsket styre på sitt vis. Det var en form for respekt å overlate nordkoreanere tilbake til landet de kom fra. Kinesere liker å gi respekt.

Han fra grenseområdet påpekte at Sør-Europa måtte begynne å ta i mot flyktninger.

En tredje påpekte at Kina jobber hardt for å begrense befolkningsveksten. Dessuten hadde hun hørt at det var mange nordkoreanere som blir diskriminert i Sør-Korea. "Ingen vil ha de folka. De kan like så godt bare dra hjem."

Dette var typiske svar, og for tiden er jeg der at jeg blir frustrert over at de ikke svarer på spørsmålene mine om det handler om politiske meninger. De svarer på andre ting. Jeg sa at dette var svar som staten ga. Det var skoleboksvar. Jeg var ute etter å vite hva de syntes, selv.

En ny og tyngende stillhet fulgte.

Læreren vår, også kineser, plukket opp spørsmålet på nytt, og sa at jeg faktisk hadde stilt dem et spørmål. Hun som hadde snakket sist snudde seg rundt og spurte hva jeg mente.

Jeg begynte med å si at jeg var norsk. At jeg var fullstendig klar over at det var enkelt å sitte i beinkalde Norge og si at alle burde ta inn de stakkars flyktningene og gi dem mat og hjelpe dem i sikkerhet, men at vi ikke akkurat var kjent for å holde døren oppe selv. Allikevel handlet det i bunn og grunn mer om å være et menneske, og at man hadde et ansvar. At man ikke alltid skulle tenke at fordi det ikke var deres problem, så var det ikke et problem. Det er få personer som klarer å komme seg ut av regimet. De tar et valg om å forlate venner og familie og hjemmet sitt, vel vitende om at det kan skje forferdelige ting med de som blir igjen fordi de føler de må. Det er desperasjonen som driver dem. Om du virkelig er redd for diskriminering er det kanskje en liten pris å betale sammenlignet med livet i en nordkoreansk konsentrasjonsleir. Alt jeg ville vite hva var deres personlige mening var om det.

En jente i klassen som aldri har sagt noe før, tok ordet. Hun sa at hun faktisk kom fra en av de byene på landet hvor flyktningene dro til. Hun husket foreldrene hennes snakket om nordkoreanerne da hun var liten. Mange i byen hadde giftet seg med flyktningene. De fikk barn med dem og de stiftet familier. Det var flere som kom som hadde slektninger der fra før. En liten "benefit" til en som jobbet for myndighetene var alt som skulle til for at de fikk de kinesiske papirene de trengte. Alle visste at det skjedde, men ingen sa fra til politiet. Politiet var jo med på det selv.

En av guttene fra Hongkong tok ordet og sa at det handlet om at Kina og Nord-Korea delte samme politiske ideologi. De var venner. En fastlandskineser lo og ristet på hodet. Det var lenge siden. Kineserne har kommunisme med kinesiske karakteristikker, sa han. "Nord-Koreanerne dyrker én mann. Selv vi har beveget oss bort fra det."

Da timen var over kom to kinesiske jenter bort. De spurte pent om de kunne snakke med meg. Hun ene takket meg. Hun sa hun aldri hadde tenkt noe over hva man gjorde med flyktningene. Hvilke konsekvenser det kunne få og at hun hadde kanskje hørt om problemet, men i Kina snakker man helst ikke om sånne ting. I dag hadde hun fått en øyeåpner. Det var mye å tenke på, og hun hadde ikke noe svar å gi meg enda, men hun ville altså bare si takk, for spørsmålene mine var viktige.

Så gikk de begge inn i kantinen. Jeg ble stående utenfor og smile. Det er nok en del av de i klassen min som synes jeg er litt skummel. Læreren min har gitt meg tegn på at jeg får lov å stille sånne spørsmål, men av og til lurer jeg på allikevel om det er greit. Jeg bruker det hvite kortet mitt for det det jeg kan, men hva er egentlig verdien av å være en kritisk utlending?

I dag følte jeg at jeg makset kortet mitt, men det var så innmari verdt det.

2. november 2014

[Om et lite mysterium XLIV.]

Dette postkortet må ha vært kjempegøy å skrive. Turen til Dublin må ha vært tilsvarende gøy.

"Hei Tine!
Cheers fra Dublin fra to partyløver i pysjbukse. 

Turens to mottoer:
1. Nap all day, sleep all night. Party never.
2. No pants, no bra #win!
Turens seneste kveld var en litterær pubcrawl med mye kultur og veldig lite øl; og vi var tilbake på hotellet kl. 22.
Du vet ikke hvem vi er (enda) men vi jobber for å få møtt deg via felles bekjent (passe creepy?) Kodeord Guiness.
Håper alt står bra til!
Hilsen to lurkers "

Ja, jøss folkens. Dere høres jo ut som kremen av hva sosial underholdning angår. Den dagen vår felles bekjente bestemmer seg for å innvie meg i gjengen blir nok desto bedre.

26. oktober 2014

[Om kinesiske frustrasjoner.]

- Tine, vi er ganske like du og jeg.

Han er bråkjekk av type og kledd i den androgyne stilen man nesten bare ser i koreanske musikkvideoer. Bleket lyst brunt hår,  svarte tights, svarte lærsandaler og en frakk i svart imitert skinn med ordet "Boss" i store hvite bokstaver på ryggen. Det er gullglidlås på tightslommene. I den ene er det en pakke rullings. Da han oppdaget at jeg kunne mandarin, håndhilste han og bukket så ærbødig at jeg ble litt stolt over at jeg hadde imponert. Hadde han vært norsk, hadde jeg vært redd han.

Litt usikker på hvilke likheter han sikter til, ber jeg Beijing-kineseren fortsette.

- Jeg er den eneste fastlandskineseren i klassen min, sånn omtrent. Jeg er ihvertfall den eneste kineseren som kommer nordfra og snakker mandarin hjemme. Det er så mye jeg må stå til ansvar for.

Det er velkomstkveld for skolens vinklubb, en begivenhet utsatt i flere uker på grunn av demonstrasjonene i byen. Jeg må innrømme at jeg hadde sprikende forventninger til det hele på forhånd, men jeg er blitt godt tatt i mot av det de selv anser for å være skolens kulturelite. Ihvertfall av hva drikkevaner angår. I dag har vi ikke lært så mye. Til gjengjeld har vi gjort betraktelig mer enn å bare smake på de utallige vinene som er satt frem. Tre timer ute i gildet har allerede tre kapitulert og blitt båret ut i ventende taxier av de få som har vist et noe større måtehold. Fire andre har dessuten droppet festen helt, og sitter og ser på en europeisk fotballkamp på en PC på naborommet.

- Kina gjør mye dumt. De gjør det. Jeg kan ikke være enig i alt det de sier. Men jeg er jo kineser. Jeg er jo glad i landet mitt. Jeg vet allikevel ikke hva jeg skal svare når alle hele tiden forteller meg hva vi gjør galt. Hva myndighetene gjør galt.

Han er alvorlig, og dytter bort de som spør han om noe, eller vil skåle. Ber de om å tie stille og gå bort.

- Dette er viktig for meg. Forstår du? Kina har så mange folk. Vi kan ikke være enige om alt. Hvordan kan noen være enige om noe som helst?

Han gjentar seg selv på engelsk. Han snakker sakte. Jeg sier jeg forstår, men det er en løgn. Hvordan skal jeg noensinne kunne forstå han? Dette er noe jeg har tenkt en del på. Det er ikke lett å være fastlandskineser i Hong Kong. Temaet er både klisjé og passé for de fleste. Alle har en mening om Kina. De fleste fastlandskineserne velger å ikke kommentere, det er et vanlig og respektert kinesisk svar å si at man ikke vet noe om politikk, fordi man ikke er ekspert på området. Hva som blir diskutert innad i familien eller i tette vennekretser får jeg sjeldent innsyn i. Mine blonde lokker og blå øyne er en tydelig indikator på at jeg ikke er en av de. Det har allikevel slått meg at det må være frustrende å holde på alt man synes og mener uten å i det hele tatt gjøre et forsøk på å forsvare seg.

- Du må nok gå og tenke ditt om oss hele dagen. Hva gjør du med det? Du er hele vesten, du Tine.

Nok en av de eminente vinkjennerne erkjenner at det er et akutt behov for frisk luft og en bøtte. Han ser unnskyldende på meg og indikerer at her må det nok bistand til.

- Vi har det på samme måte, du og jeg.

"Boss" løfter opp bylten som har segnet om på en klappstol og drar han med seg bort til heisen.

24. oktober 2014

[Om å gå i mot autoriteter.]

Jeg brøt Konfusius første regel: Jeg sa læreren vår tok feil.

Man skal aldri si at en lærer tar feil.

Det har bygd seg opp over tid. Tidlig i semesteret sendte han en mail hvor han sa at han regnet med at jeg, som norsk, ville være et interessant tilskudd i klassen. Senere flere mailer, hvor han spurte om hva jeg syntes om ulike nyhetssaker. Kanskje han er interessert i et vestlig perspektiv? Jeg opplever allikevel at han gjør det mest for å se hva jeg tør si. Han er opprinnelig fra fastlandskina, men har bodd en del år i utlandet og reist mye. Europa er allikevel fortsatt merkbart eksotisk, man er stort sett alltid sitt eget land nærmest. Det er aldri slik at det er noen diskusjon i timene våre. Om jeg er raus vil jeg snarere kalle det en dialog mellom læreren og meg, med resten av klassen som passivt publikum. Jo mer jeg snakker i timene, dess mer slår han over fra engelsk til mandarin, uten at det gjør at noen av de andre i klassen min sier noe mer av den grunn.

Faget internasjonale relasjoner er mitt favorittfag, selv om det skal sies at det i god nasjonalånd undervises med visse kinesiske karakteristikker. Da vi snakket om kinesisk sensur av sosiale medier, lo han hjertelig og sa at det i det minste sørget for lavere arbeidsledighet. Da vi snakket om etniske konflikter, sa han i samme tone at det jammen var bra at Kina ikke slet med noe slikt. I stedet snakket vi lenge om folkemordet i Rwanda, naturlig nok.

Uansett, i dag åpnet han timen med å vise et klipp fra en amerikansk nyhetssending hvor en politimann bruker pepperspray mot noen studenter i USA som fredelig demonstrerte. "Slik er det i Amerika!" utbrøt han, før han lot oss se videre. Nyhetsoppleseren fortalte om hvordan denne politimannen hadde senere fått masse drapstrusler, mistet jobben, og fått en økonomisk oppreisning som følge av dette som var betraktelig mye høyere enn de stakkars studentene som bare satt der. "Dette er Amerika!" Alle lo. Jeg syntes det var en merkelig form for underholdning, men humor er ikke alltid universalt.

Videre på dagens saksliste var to amerikanske mindreårige jenter som hadde forsøkt å bli en del av IS. De ble stoppet i Frankfurt, og siden de var mindreårige kom de neppe til å bli straffet mer enn at amerikanske myndigheter kom til å gå gjennom all datahistorikken deres og lignende.

"Tenk på de mindreårige demonstrantene som sitter i Mong Kong. De skjer det ingenting med. Sånn er Amerika!"

Hånden min skjøt i været. Jeg rakk ikke tenke meg om før jeg hørte stemmen min si:

"Men du kan ikke si det! Det er vel forskjell på landsforræderi og en ikke-voldelig demonstrasjon for allmenn stemmerett?"

Det ble stille. Han nevnte at det var elever ved skolen vår som også hadde blitt arrestert som følge av demonstrasjonene.

Jeg så fortsatt ikke forbindelsen og satt der som et eneste stort spørsmålstegn. 

"Det er jo flere ved skolen vår som har blitt arrestert, som sagt."

Han la til at det dessuten var en spøk. Så fortsatte vi å snakke om terrorister.

Da timen var ferdig kom læreren min bort og spurte hva jentene i klassen og jeg hadde fnist av i pausen. Vi hadde liksom-mobbet en av jentene i klassen fordi hun er mindre enn oss. Utseende er helt kosher å spøke med i Kina. Han smilte.

"Tine, vitser kommer i flere former. I dag dro jeg en dårlig vits. Det burde jeg ikke. Unnskyld."

Den så jeg ikke komme.