21. april 2015

[Om kinesiske drømmer.]

Hun er født i begynnelsen av 1992. Det er året Nelson Mandela besøker Kina, den nå ulovlige bevegelsen Falun Gong blir startet, og Hongkong får Chris Patten som sin 28. og siste guvernør. Hun vokste opp i et Kina hvor vestens gryende påvirkning plutselig ikke bare ble lovlig, det ble kult og tilgjengelig.

Kineser: Da vi var små, var McDonald's mat det absolutt beste vi visste.
Tine: For meg også! Mamma truet med å ta med de andre søsknene mine til McDonald's om vi noen gang ble sendt til rektor. Det funket som smør.
Kineser: Er det sant? For oss inkluderte dette all vestlig mat.
Tine: Hvorfor det?
Kineser: Det var så moderne. Så kult liksom. Men så kom vi på bedre tanker og innså at kinesisk mat, det er den beste maten i hele verden.

Venner for livet likte hun først på andre forsøk - serien virket nemlig litt for gammeldags. Det er ikke alltid at hun kjenner til 90-tallets større helter som Backstreet Boys eller Snoop Dogg. Det er greit. Hun tok valgfaget engelsk kultur på universitetet. Der snakket de om vestlige konsepter som feminisme og rasisme. Allerede på barneskolen pugget hun alle de viktigste kommunistiske teoriene. Hun kan de fortsatt å rams: Marx, Lenin, Mao, Deng Xiaoping, Jiang Zemin....

Så begynner hun å le.

Kineser: Vi har en vits i Kina om hva som er Xi Jinpings teori - at det bare er en drøm. For hva er egentlig Kinas nye mål?
Tine: Fremskritt og utvikling til folket?
Kineser: Men hva er nytt med det? Om du går rundt i Kina, ser du propagandaplakater over alt hvor vi blir oppmuntret til å drømme om Kina, men hva drømmer vi om? Ingen vet.

14. april 2015

[Om damen i Tsuen Wan.]

Dette er en del av en slags serie om kvinner i Asia. Vil du lese mer, kan du møte tedamen Chin,  horemammaen Cecilia, og massøren Un.




Joscelin kaller seg jernkvinnen. Snakker på utpust og på innpust. Hvert utsagn har minst tre støttende argumenter.

- Da jeg så The Iron Lady, så jeg delen hvor Margareth Thatcher svarer til frieriet igjen og igjen. Det talte til meg, hun ville ikke bare være hjemme og ta oppvasken, livet skulle bety noe.

Joscelin hadde hatt flere år med privatundervisning i både engelsk og mandarin da hun som åtteåring fikk plass på Hongkongs aller mest prestisjefylte pikeskole etter flere tøffe intervjurunder. Hver skoleplass har 200 søkere, de som kommer inn, sies å ha blått blod.

På fritiden deltok hun på Model United Nations og hadde kveldsundervisning i nesten alle fag. Skolens elever måtte kunne spille to instrumenter. Joscelin spilte fiolin, piano og fløyte. I motsetning til den typiske kinesiske undervisningsmetoden hvor elevene skal lytte, ble jentene oppmuntret til å stille spørsmål og debattere. Vant til å bli hørt, har de rykte som aggressive blant jevngamle.

- Skolen min bygget selvtillit, men det var også dette som ledet til alle problemene senere, sier Joscelin. Hun er nå tjue år gammel.

På universitet får hun det hun kaller et "kjønnsjokk." Frem til da har hennes forståelse av det motsatte kjønn vært basert på taiwanesiske dramaserier og hennes ett år yngre fetter. - Det var helt ukjent. Selv at guttene ikke var 180 centimeter høye, bare omtrent som meg selv, var overraskende.

Det første skoleåret handlet om å forstå konseptet menn. Joscelin har konkludert med at det er lite sannsynlig at hun finner en kjæreste med det første. Hongkongs idealjente bør snakke med myk stemme, se bra ut, gjøre feminine ting og kunne lage mat. Legge beina pent i kryss. Hun gjør ingen av delene. Venninnene sier dessuten at hennes qi (氣), som betyr indre kraft eller personlighet, er for sterk for menn å håndtere. Lederverv i studentorganisasjoner har derimot gitt henne mange kamerater. Hun sier det er maskulint å være sjef, men på pikeskolen måtte jo jentene ta ledelsen. Nå faller det henne naturlig.

- Det var først på universitetet jeg følte et behov for å tilpasse meg andres forventninger av meg selv, jeg brukte mye tid på å tenke på hvordan jeg kunne forandre meg. 

Selv om foreldrene gjerne helst skulle hatt henne hjemme, får Joscelin etter flere familiediskusjoner lov å dra utveksling til England. Hun velger selv å flytte inn i det eneste studenthuset bare for jenter. Med huskameratene sitter hun oppe til langt på natt og diskuterer kjønnsroller i ulike land, tidligere kjærester og tilfeldig sex. Jentene fra Frankrike og Italia deler velvillig livserfaringer langt utover hennes egne. Englands sene kvelder lærer henne at at det er greit at ikke alle deler hennes konservative syn på blant annet sex og forhold. Siden hun var liten har moren hennes formant at om hun gjør nok lekser, trenger hun ikke kunne kokekunst og at tid på kjøkkenet er bortkastet. 

Først i England, med hushjelpen milevis unna, lærte Youtube Joscelin å steke sitt første speilegg.

- Det er en av mitt livs største prestasjoner, sier hun med et smil.

Fanget mellom det gamle konfusianske og det moderne samfunn, må Hongkong kvinner innta rollen som både husmor, yrkesprofesjonell og mamma, mener hun. Dette bekymrer henne. I fremtiden hadde en sønn og en datter vært ideelt, men hun tviler på at hun vil ha råd eller tid til to barn.

Hjemme har hushjelpen fri på søndager. Da må Joscelins mor gjøre husarbeid. Faren ser på TV. Om fjernkontrollen ligger for langt unna stolen, hender det han ber moren hente den til ham. Joscelin ler litt av patriarkiet på hjemmebane, og håper at det vil være mer fordelte arbeidsoppgaver når det blir hennes tur. 

- Jeg kom til slutt frem til at om fremtidsmannen ikke kan ta meg for den jeg er, da er han nok ikke den rette.

11. april 2015

[Om Nike Womans 10K.]

Når det kommer til trening er jeg en gretten langdistanseløper. Jeg ikke liker løpe blant folk og ihvertfall ikke blant mange folk. Seansen ser jeg på som en høyst privat affære. Ved et par uforklarlige anledninger har jeg allikevel deltatt på arrangerte løp. Jeg kan ikke si å ha kost meg noe nevneverdige noen av gangene. 

Uavhengig av distanse, en iboende urimelig stahet gjør at jeg nekter meg selv å gå før jeg er fremme, en annen at jeg helst ikke skal la folk passere. Som langdistanseløper løper jeg egentlig sakte. Med andre tilstede, tvinger jeg meg ubevisst til å løpe raskere enn kroppen min er bygd til. Det er kvinne mot veien og verden, men i gjerningsøyeblikket mer som et neshorn brasende gjennom tid og rom. (Med unntak av en nylig ulykke jeg senere vil komme tilbake til,* har det gått bra til nå.)

Alt dette sier jeg bare for å bekrefte at underskrevne må ha vært bevisstløs da hun meldte seg på Nike Womans 10K.


Jeg var tidlig ute på selve løpsdagen. Faktisk så latterlig tidlig ute at jeg dro innom Ikea på veien for å kjøpe smågodt til påskeegget jeg ikke har fått. Om du mener at det er trangt på Ikea på lørdager, prøv lørdagsbesøk på Ikea i Kina. Her er et dårlig illustrasjonsbilde av hvilken ubehagelig opplevelse nettopp det er (iskremkøen).

3000 damer deltok i løpet. Selve opplegget er et evig merkevarepromo-prosjekt, men det funker som smør. De delte ut gulltatoveringer med Nike-logoen, hashtaggen som skulle brukes sto klistret på alle vegger, og selvsagt var det en masse salgsstands for Nike-produkter. Selv om jeg egentlig er prinsipielt i mot levende reklameplakater, jeg ble så revet med at jeg smelte en "Just do it" på låret og selveste Nike-logoen i gull på høyre kinn.


Før løpestart delte de ut typiske ting vi kvinner liker. Som gratis sukkerspinn...


...kandisert popcorn...

.
..kjeks og juice. Alle idrettsfolk vet jo at sukker gjør seg før en tøff treningsøkt, mitt tidligere besøk på Ikea var i rett kampsportånd.


Det var dessuten ikke bare sukkerbonanza på gang. Til 3000 deltagere hadde Nike også satt opp denne ekstravagante fruktbuffeen.

                     

En kommende tyfon gjorde luften så fuktig at det i utgangspunktet var tungt å puste. Alle bildene er derfor tatt i sukkerrus og gryende oksygenmangel. Jeg var utslitt nesten før løpet begynte. Overbevist om at døden var nær, ble jeg nesten litt emosjonell da jeg oppdaget at jeg hadde passert første kilometer. Etter tre svelget jeg faktisk unna en klump i halsen. Arrangørene hadde nemlig ikke satt opp kilometerskilt, og jeg ble bekymret over alle de som ikke løp med en app. Tvunget inn i min egen verden var alle problemer store, men disse selvoppfostrende tankene ga seg fort. Søkkvåt av svette ga årets første løpetur med shorts meg gnagsår mellom lårene etter kilometer nummer fire. Drikkestasjonen ved kilometer fem ga meg nærmest et astmanfall i det jeg kjørte to glass vann ned i luftrøret. Foruten om da jeg løp rett inn i en livredd motgående løper på tilbakeveien, er den resterende distanse i en grå tåke. Jeg var svimmel da jeg kom i mål som nummer 86. Etter løpet fikk jeg massasje og makeover av Clinique. Det siste hjalp på sett og vis på selvbildet.


Kinesere er nok det folkeslaget jeg har møtt som er gladest i suvenirer. Hvor gjør folk av alt dillet man mottar i løpet av et år? Jeg fikk dette smykket. Jeg kan ikke tenke meg én anledning hvor det ville vært passende for Tine (28). På området var dessuten Hongkongs lengste kø. Spent og naiv stilte jeg meg bak alle andre, i et håp om at det var mer sjokoladekjeks.


Det var ingen sjokoladekjeks, men en lilla strikk, matchende nivået mitt på Nikes løpeapp. Helt klart verdt tre kvarter i kø.


Om jeg ville gjort det igjen? Sannsynligvis.

1. april 2015

[Om virkelighetsflukt.]

Det er april. De offentlige bassengene i Hongkong har endelig åpnet, folk gjør seg klare for påskeferie, og jeg sitter inne og leser skolepensum som fornuftigheten selv, mens jeg virkelig skulle ønske jeg gjorde alt mulig annet.

Kom plutselig over denne sangen av 2000 Won jeg ikke har hørt på lenge. Tittelen, 서울이 싫어졌어, betyr "Jøss, jeg bare liker ikke Seoul."

Nå går jeg og venter på at den skal gjøre påvirke meg.

30. mars 2015

[Om damen i Mongkok.]

Dette er en del av en slags serie om kvinner i Asia. Vil du lese mer, kan du møte tedamen Chin, og massøren Un.

Cecilia spør om jeg ikke har hjemlengsel.
Hongkong er i hennes øyne en kjedelig by, og aller helst skulle hun latt håret bli hvitt av snø, se på nordlys og kjenne kroppen sakte tine foran peisen etter en hel dag ute i kulden. Det er lenge siden hun har vært på ferie, sier hun.

Hun kalles "mami" blant de som søker hennes ekspertise, det står "manager" på offentlige papirer. Når firmaer i Hongkong trenger jenter for å underholde kundeforbindelser, ringer de Cecilia. I en bransje uten arbeidsrettigheter er hviledagen sjeldent hellig, arbeidsuken er ofte syv dager lang. Tradisjonelt er såkalte mamasans godt voksne tidligere barvertinner eller prostituerte. Cecilia er tjue år. For tre år siden ville hun hjelpe en venn, nå er det en fulltidsjobb.

Jeg møter Cecilia via en felles bekjent. Hun har femten centimeter høye platåsko, kort jeansshorts og en stor grå hettegenser. Ansiktet er sminket, med tykke falske øyevipper og mørk rosa lipgloss hun legger på leppene med jevne mellomrom.

I starten er hun sjenert, og snakker fort på kantonesisk til den medbragte tolken vår. Jeg sier jeg liker det lange brune håret hennes. Hun sier hun liker de blå øynene mine. Når jeg foreslår at vi kan bytte, ler hun høyt. Isen er brutt. Resten av samtalen går på mandarin.

Jeg forstår at Cecilia er populær. Smellvakker og morsom sjarmerer hun meg i senk. Tilsynelatende genuint nysgjerrig, stiller hun spørsmål om hva nordmenn synes om ditt og datt og om jeg har noen kule tatoveringer. Det gjør at jeg føler meg interessant og viktig. Jeg spør om hvordan kundene hennes er. Hun sier de fleste er lokale eller fra fastlandet. Utlendinger? Hun har én kunde som er fra Nederland. Har jeg vært der? Han fra Nederland har skjegg. Hun liker det. Kinesiske menn har ikke skjegg.

Jeg er blitt fortalt at Cecilia er  mafiamedlem, eller ihvertfall i en gjeng. Hongkongs uteliv er drevet av rike mennesker kjent for å være på kanten av loven, men som andre kinesiske problemer, er det skjult for øyne som ikke er involvert. Når jeg forsøker ta det opp, spør hun om jeg vet at hun har et barn.

Sønnen hennes fyller snart fire. Noen kvelder blir han med i baren, men vanligvis pleier moren og stefaren hennes passe på han. Hun sier moren hennes vet hva hun jobber med.

- Mamma pleide også å være vertinne på fastlandet. Hun er mye bedre enn meg!

En god mamasan har et stort nettverk. Man må kunne skaffe nok jenter ofte på kort varsel, villige til å gi kunden det de ber om.

- Det er litt som å være på en fest med folk du ikke kjenner. Noen ganger synger vi karaoke, eller spiller terningspill.

Det er strenge spilleregler til slike nattlige leker, og det er Cecilias viktigste jobb å etterse dem. Noen av jentene er med bare for å underholde i baren, andre blir med kundene hjem på slutten av kvelden. Barene har kostymer til jentene, men det hender at kundene vil at de skal være nakne. En time med vertinneunderholdning koster 500 kroner. I noen av barene tjener de provisjon på drikken kundene kjøper. Å drikke alkohol er en del av jobben, selv om Cecilia egentlig ikke liker å være full. Det er ikke lov å ta på jentene, men hun innrømmer at hun lar det passere om kunden betaler ekstra.

Noen ganger har kundene spesielle forespørsler. De kan be om menstruerende jenter, eller at jentene skal spise avføring.

- Første gangen jeg ble spurt, brukte jeg mange stygge engelske ord, men om man betaler 20 000 vil noen jenter fra fastlandet gjøre det. De er bare her for å få raske penger.

Fastlandskineserne pleier komme til Hongkong på syv-dagers turistvisum. Det er ikke bare jenter som kommer, mange av dem er også mannlige transvestitter, eller ladyboys. Noen kommer på eget intiativ, andre har en hallik som sender de ut. Fellesfaktoren er allikevel at de jobber så mye som mulig. Kjente "red light districts" som Mongkong, Yau Ma Tei og Wan Chai er fulle av lugubre hoteller som leier ut rom på timebasis.

Jeg spør hva hun bryr seg om. Cecilia sier hun blir frustrert av bortskjemte Hongkong-jenter som forventer at kjærestene deres skal kjøpe dyre ting til dem. Hun synes det er viktigere å kunne kjøpe ting til seg selv. Det verste er å bli avhengige av en mann. De siste årene har det gått flere historier om jenter som begår selvmord når det blir slutt med kjæresten, det plager henne. Da er det bedre å være selvstendig.

- Trives du i jobben din?

Hun strekker seg over hotpotgryten og slipper en kjøttbit ned i bollen min mens hun tenker litt.

- Alle trenger en inntekt, gjør de ikke?


***

Etter at vi har spist, spør Cecilia om jeg vil være med og ta japanske purikura-bilder. Vi finner en fotoboks som kan gjøre oss bleke i huden og gi oss ekstra store øyne. Når vi er ferdige, går hun for å laminere bildet mitt, så jeg kan ha det i lommeboken som et minne. Mens hun er borte, sier vennen min at hadde hun ikke hatt et barn, hadde hun nok gått på universitetet nå. Det var det hun egentlig ville.

Før vi forlater hverandre, ber hun om et norskt navn. Jeg kaller henne Nora. 





24. mars 2015

[Om et lite mysterium XLVI.]

Elisabeth har vært på tur igjen, takk for kort! Mer som en regel enn et unntak, vet jeg jo ikke hvem avsenderen er, men om du drar kjensel på dette, si gjerne i fra! 



"Hei Tine
Man kan jo ikke være i Finmark uten å tenk på postkort og deg... Jeg tok det fineste ikke-natur-panorama'et jeg fant, og håper det faller i smak. Her har vært storm og uvær, men nå er det påskevær og helt nydelig ute. Kos deg masse, og lykke til videre med studiene. Hilsen Elisabeth"

20. mars 2015

[Om betydningen av et vakkert ansikt.]

Skolens karrieresenter inviterte til jobbsøkerseminar. "Kult," tenkte jeg, og åpnet mailen, bare for å innse at dette ikke var helt det jeg var ute etter.

Jobbsøkerkurset består av to deler: den første delen, hvor man får råd om jobbintervjuer og generell karrierebygging. Denne delen er på under en time. Det som sjokkerte meg, var del nummer to, et sminkekurs, hvor man lærer å legge korrekt sminke for yrkeslivet. Dette er ingen spøk, la meg legge frem bevis:

For et norskt hode (mitt) virker dette vanvittig tullete, men i Asia kan utseende være en avgjørende faktor, selv om du kan tingene dine og har gode karakterer. Jeg leser for tiden Factory Girls, av Leslie T. Chang, hvor hun skildrer jenter som går på jobbsminkekurs. Dette gjelder allikevel kinesiske bondejenter med knapt nok grunnskoleutdannelse, som ønsker å lure seg opp og frem i systemet. Jeg ble derfor litt paff da jeg så skolen min inviterte til det samme.

La meg så gi to andre eksempler som neppe ville funnet sted hjemme:
  • I Japan farger de fleste håret sitt svart det siste året de går på skolen. Intet firma med respekt for seg selv vil ansette noen som har farget håret, selv om det bare er en tone lysere. 
  • Sommeren en koreanske venninne besøkte meg i Shanghai, trosset hun 40 varme grader og gikk med langbukser og langermede blazere hele besøket gjennom. I august skulle hun på jobbintervju til et flyselskap. De hadde en viss utseendestandard, og i Korea er lys hud et skjønnhetsideal. 
Til slutt vil jeg trekke frem komplimentet en klassekamerat ga meg, den første gangen vi hadde en ordentlig samtale:

"Ay-yo, Tine, du er for pen til å være smart."

Og så ga han meg et selvtilfreds glis, sikker på at han hadde nailet samtalen med den hvite kvinnen.

18. mars 2015

[Om damen i Wan Chai.]

Dette er en del av en slags serie om kvinner i Asia. Vil du lese mer, kan du møte massøren Un.



Jeg kalles Chin.
Det er lett å huske, for det betyr 'hake' på engelsk. Jeg snakker litt engelsk, men jeg er bedre i mandarin. Jeg er 54 år gammel. Mange sier jeg ser ung ut. Hadde du sminket bort posene under øynene mine ville du trodd jeg var et barn.

Mannen min var fra Taiwan. Vi er ikke sammen lenger nå. Han slo. Han pleide være ute sent og drakk ofte. Det var som å bo med to personer, han var en helt annen person om morgenen enn om kvelden.

Han slo aldri barnet mitt. Han slo meg da jeg var gravid og hadde stor mage. Da gikk jeg fra han. Sånt går ikke. Alle naboene visste det. Ingen sa noe. I Kina snakker man ikke om sånt. Det er en større skam å være med barn og ugift enn at mannen din slår deg.

Taiwanesiske menn er ikke gode. De gjør som de vil uten å ta hensyn til konene sine. Ligger med hvem de vil, drikker så mye de vil. Det er faktisk vanlig at de slår. Kanskje ikke de som er unge nå, men de eldre, de som er 45-50 år gamle, de slår. I Hongkong er det litt bedre. Det har jo vært større vestlig innflytelse her, men det er fortsatt mange hjem hvor det er vold. Dere er sterkere, dere kvinner i vesten.

Dette nabolaget har mange spøkelser. Jeg tror på dem. Det er både kvinner og menn som går igjen. En gang jeg var i parken så jeg en vestlig jente med en lang lys flette henge over den ene skulderen. Hun hadde hvite knestrømper. Hun satt rolig lenge, og jeg lurte på hvordan hun orket sitte slik, for hun satt ikke på noen benk. Da jeg gikk nærmere, forsvant hun.

Vi kinesere tror vi bærer tre lys, en i pannen og en på hver skulder. Om du lar spøkelsene se disse lysene vil de ikke ta deg. Det er mange ulike blodtyper, og om blodet ditt er kaldt, om du er jente eller bare veldig uheldig, da kan du bli besatt. Nyfødte barn må også passes godt på, hvis ikke kan spøkelsene ta dem. Jeg måtte slåss mot et spøkelse en gang. Jeg var gravid og det hang seg på meg. Det sa, "Se på meg!" og hadde en stor svart munn. Jeg ropte til det og ba det om å gå bort. Til slutt måtte jeg sparke til spøkelset, og så løp jeg så fort jeg kunne.

Jeg serverer te i en høy bankbygning.  Selv om jeg bare er en tedame, snakker de fleste som jobber der med meg. Det er fordi de er utlendinger. De kinesiske hilser ikke på meg fordi jeg jobber i uniform. De er for viktige og spør meg ikke om hvordan jeg har det. Det er ikke alle tradisjoner som er bra å holde på.

En av amerikanerne som jobber der, sier at vi i Hongkong er så travle og det er altfor mange av oss. Han mener vi sover som hester. Da kan vi stå tett i tett og bare lene oss på sidemannen. Jeg ler, men det er sant. Vi har aldri tid til noen ting, og om noen ikke er travle, så kritiserer vi dem for det. Han sier også at ikke alle russiske jenter er pene, men det tror ikke jeg noe på. Han har nok blitt slått av en tøff russisk dame en gang. Hun må ha vært veldig sterk.

Sønnen min er 16 år gammel. Han har god tid til livet. Jeg pleier si til han at det aller viktigste er at han ikke må gifte seg for tidlig. Om han lærer seg livet på egenhånd, da kan han bli en god ektemann.

13. mars 2015

[Om et minne man kan drite i.]


Kineserne er i full gang med påskens reiseplaner. Jeg skjønner ikke hvordan de har tid til reising rett før vi skal avslutte masteren. De skjønner ikke hvordan jeg har tid til ikke å reise. For mange kan dette være den siste ferien betalt helt eller delvis av foreldrene. Før du rekker å tenke at de er bortskjemte enebarn, la meg si deg dette: Kinesisk pensjonsalder er 60 år. De fleste av klassekameratene mine vil ganske snart bli økonomisk ansvarlige for hele den eldre delen av familien. Dessuten er det mye lettere for en kineser å få reisevisum til andre land om man har bevis på at man er student ved et utenlandsk universitet. Jeg forstår dem sannsynligvis bedre enn de forstår meg.

Når det er sagt, økt økonomi har fått flere kinesere til å reise generelt. I fjor var det over 60 millioner turister innom Hongkong, nesten 50 millioner av disse kom fra fastlandet. 2015 har vært preget av demonstrasjoner mot fastlandsturismen. Hongkongere er rasende, to av tre ønsker en regulering av antallet som får slippe inn. For kinesere er det viktig å kjøpe med seg gaver når man er på tur, og det én har kjøpt, det skal ofte alle ha.

Klassevenninne: Vet du hva som var den mest populære tingen kinesiske turister kjøpte i Japan i kinesisk nyttår?
Tine: Nei?
Klassevenninne: Toalettseter!
Klassevenninne II: Det er helt sant.
Klassevenninne: Elektriske toalettseter. Japanske jenter liker seter som er varmet opp, eller som kan spyle vann på dem.
Tine: Det må jo være klønete å ta med seg hjem.
Klassevenninne II: Jeg skjønner det heller ikke. Kinesere er jo så intelligente! Klarer de ikke lage elektriske toalettseter selv?

Hun fortsatte en lengre tale om kinesisk patriotisme og at det var unødvendig å støtte japansk økonomi.

Gjett om jeg gleder meg til påskeferien er ferdig. 

[Om den som sender hemmelige postkort.]

I forrige uke motokk jeg en pakke. Avsender: et fakultet ved ett av Hongkongs største universiteter.

Overraskende.

Det ga meg nemlig muligheten til å søke opp avsenderen som har sendt meg postkort fra Hongkong uten navn de siste månedene. Usikker lot jeg pakken bli liggende uåpnet på stuebordet. Var addressen en glipp fra avsenderens side, eller var det gjort med overlegg fordi han eller hun ville bli funnet? Kanskje personen hadde sendt en pakke fordi han eller hun denne gangen hadde tenkt å avsløre seg selv med litt mer brask og bram? Jeg kunne også risikere at det var en falsk addresse skrevet for å forvirre.

Verst var allikevel usikkerheten jeg følte om hvorvidt jeg faktisk ønsket å vite hvem det var som sto bak. Det magiske med det opprinnelige postkortmysteriet, er jo at avsenderen aldri har stått frem. Mange har blitt irriterte på mine vegne, men det har ikke gjort meg noe. Tanken på postkortene kan fortsatt plutselig få meg til å smile bredt. Det må jo bety at noen der ute jeg muligens ikke har vurdert, setter nok pris på meg til at de gadd sende meg så mange kort.

Ikke misforstå. Jeg visste at å åpne pakken ikke ville bety åpningen av Pandoras eske. Det var mer som å endelig lese siste kapittel i en fantastisk bok uten oppfølger.

Etter en stund ble nysgjerrigheten for stor, og jeg rev av papiret. Nå, kjære avsender, nå hadde jeg personen!

Til min store overraskelse var det ikke et eneste hint.

Jeg brukte store deler av formiddagen på internettsøk. Dette var fakta:
  1. Bor i Hongkong
  2. Dro hjem til Norge til jul
  3. Går/jobber på Chinese University in Hong Kong
I tillegg hadde jeg antatt dette:
  1. Jente
  2. Studerer/har lært tradisjonell kinesisk
Fordelen med å komme fra et land med en relativt liten befolkning er at denne slags internettsøking ikke er umulig.

Mange søk pekte mot en Hilde.

Denne Hilde hadde jeg ingen kjennskap til. Etter en god porsjon Googling klarte jeg allikevel å finne en uforutsett kobling. Hun var datteren til Karoline. Akkurat da smeltet hjertet mitt. Jeg hadde jo møtt henne før, men det var så lenge siden at det ikke var i nærheten av mine mistenkte. Selv om jeg mente tilfeldighetene var for mange til at svaret umulig, ville jeg allikevel være helt sikker. Jeg kontaktet en ytterst perifer bekjent ved Chinese University, og ba han finne noen som kunne sjekke om det var flere nordmenn ved instituttet addressen svarte til. Som sagt, vi kjenner hverandre ikke så veldig godt. Han brukte tid på å svare, og først i går satte han meg i kontakt med en danske, som egentlig ikke gjorde noe annet enn å bekrefte at det ihvertfall var én nordmann der. Hun het Hilde. Han fant allikevel historien min litt for merkelig til at han egentlig ønsket å gjøre noe mer for meg, annet enn å si, "Jeg kender ikke Hilde så godt, men hun virker til at være en sød pige."

Jenta har sannsynligvis sendt meg flere postkort og godteri uten å kjenner meg. Gamle nyheter, Danmark.

Nå skal det sies at før denne dansken hadde rukket høre at jeg lette etter nordmenn, hadde jeg i euforisk ekstase over å endelig ha relativt harde fakta på bordet, gjort det enhver person i min posisjon ville gjort: Jeg sendte Hilde et postkort.

Jeg vet at ikke alle har det samme eksponeringsbehovet jeg har. Det er greit. Noen synes det er mer underholdning i å ikke gjøre seg selv ved kjenne. Dem om det.

Usikker på hvor mye kontakt hun ønsket, tenkte jeg allikevel at det ikke kunne skade. Hun visste sannsynligvis en hel del mer om meg enn det jeg kunne gjette meg til. Det var neppe et overtramp inn i personlig revir, i hun visste jo hvor jeg bodde. Etter en kjapp vurdering skrev jeg nummeret mitt på slutten av kortet, og foreslo kaffe.

Tirsdag fikk jeg en melding:



"Jeg har faktisk noen ting fra moren min til deg," er en pussig ting å skrive som første melding til en du ikke kjenner. Spesielt fordi jeg ikke hadde skrevet at jeg muligens hadde møtt moren hennes for åtte år siden.

Som alle vet, når en fremmed fra internett hinter om gaver bør man jo slå til før vedkommende rekker ombestemme seg. Vi avtalte å møtes på torsdag, altså i dag.

Hilde dukket opp på avtalt møteplass, hvor jeg skulle betale deltageravgift for et seminar jeg skal på siden. Hun som jobber der kjenner meg godt fra før, og insisterte på at vi skulle komme inn. Etter en stund kom det frem at vi ikke kjente hverandre, og sammen rullet vi opp historien. Jo da. Det var moren hennes som sa hei til den som hadde lavest rang på landets nestmest besøkte bensinstasjon i 2007. Hilde sa det var rart å se en person hun hadde lest om i så mange år plutselig sitte foran henne. Nevnte en mor som syntes det var mindre skummelt å sende datteren på utveksling til Hongkong som 17-åring etter å ha lest om Tine i Taiwan.

Etterpå drakk vi kaffe og snakket om Hongkong og fremtiden og om livet. Hilde tryllet frem to store poser seigmenn fra en veldig snill mor i Norge, og jeg dro hjem med en varm klump i magen. Folk flest er faktisk ganske ålreite.

8. mars 2015

[Om kinesisk bursdagsfeiring.]

Tradisjonelt sett er ikke bursdager viktige i Kina. I deler av landet regnet man at barnet var ett år da det ble født, og deretter ble man ett år eldre på den første dagen i den kinesiske månekalenderen. Dette resulterte i to ting: nyfødte kunne faktisk være "to år" gamle, og hele familien hadde bursdag på samme dag. Ganske praktisk, det var jo en dag man uansett pleide å markere.

Ting er litt annerledes i nåtidens Kina. Utenlandsk påvirkning og den strenge ettbarnspolitikken har gjort at det ikke er helt uvanlig med bursdagsfeiringer. Dette er naturligvis avhengig av familiebakgrunn og hvilket samfunnslag man kommer fra. Jeg snakket med en i klassen:

Hun: Mine foreldre pleide aldri feire bursdagen min, noen ganger glemte de den.
Tine: Er det sant? Hvorfor det?
Hun: Jeg vet ikke. Bestemoren min hadde fire barn. For henne hadde det nok blitt for travelt å feire alle barnas bursdager. Om vi hadde feiret min bursdag, tror jeg det hadde blitt en sorgens dag hvor vi snakket mer om alle lidelsene mamma måtte gjennomgå da hun fikk meg.

Jeg tenkte på min arme mor som ihvertfall tilsynelatende fortsatt virker like begeistret som meg over at jeg fyller år.

Tine: Konfuciske verdier og sånn?
Hun: Akkurat. Men, vi pleier feire fetteren mins bursdag, for foreldrene hans er skilt.
Tine: Å?
Hun: Ja, han har ikke så mye kontakt med moren sin, så mamma pleier arrangere feiring med familien for han.
Tine: Jeg forstår.
Hun: Men ikke for meg. Noen år har foreldrene mine gitt meg et egg. Etter at jeg begynte på universitetet har mamma pleid ringe meg og spørre om jeg har spist bursdagsegget mitt.

Som vanlig koker det ned til et spørsmål om mat i Kina. Egget symboliserer liv og fruktbarhet. Det er dessuten mange som mener det er viktig å spise nudler når man fyller, fordi det skal gjøre at du får et langt liv. Type nudler er ubetydelig, ironisk nok er det ofte hurtignudler man ender opp med, altså kanskje det mest usunne måltidet det går an å oppdrive.

6. mars 2015

[Om en søt overraskelse.]

Jeg har gått lenge og ventet på en pakke fra Oslo, og da hentelappen lå i postkassen min i går, var jeg temmelig skuffet over at postkontoret allerede var stengt. 

I dag var jeg oppe grytidlig, og ble ganske paff da jeg så at avsenderaddressen var fra et universitet i Hongkong. 


Inni pakken lå en pose Malaco-karameller og en lapp med beskjeden: "不知道你喜歡吃這個 Hilsen Meg," som betyr "Jeg vet ikke om du liker spise disse."Skriften er den samme som tidligere mystiske postkort sendt med hemmelig avsender i Hongkong.

For å svare, jeg gjør det. Veldig. Spesielt fordi Malaco har en betydelig høyere valutakurs i Hongkong enn hjemme.

5. mars 2015

[Om historiefortellerens rolle.]

Til faget Reporting Southeast Asia hadde vi prominent besøk av Zoher Abdolkarim og David Stout fra Time Magazine. Stout er en amerikaner. Han snakker mye, men han har også vært i Asia lenge nok til å forstå at han av og til må stille spørsmål direkte til kinesiske elever.

Stout: I fjor var jeg i Vietnam for å skrive en reportasje i forbindelse med 35-års markeringen av den kinesiske invasjonen.

Det ble stille.

Stout: Har dere hørt om den kinesiske invasjonen av Vietnam?

Alle nikket.

Stout: Dere lærte om det på skolen?

Noen kommenterte at det hadde blitt nevnt såvidt.

En av de tøffere guttene i klassen kremtet: I Kina heter det forsvarskrigen mot Vietnam.

Stout: Men det blir ikke snakket så mye om det?
Tøff gutt: Partiet vårt liker ikke å fokusere for mye på den perioden av historien.
Stout: Det gjør de ikke i Vietnam heller.

Resten av klassen nikket. Noen lo på kinesisk vis, for å løfte den litt ubehagelige stemningen som av og til skjer når historiedetaljer ikke stemmer med det de har lært.

En sa at på barneskolen hadde en medelev konsekvent mottatt bedre karakterer på grunnlag av at faren hadde kjempet på kinesisk side. En annen fortalte at faren hennes også hadde vært med. Stemmen hennes var derimot annerledes enn da hun fortalte meg om det for noen måneder siden. Da hadde hun sagt med iver at faren ofte snakket om glansdagene ved fronten og at han nok savnet å være soldat. Nå virket hun nesten litt beklemt.

Stout flyttet temaet hastig videre. Vi snakket ikke så mye om Kina etter det.

3. mars 2015

[Om akkurat det jeg ønsket meg.]

En jente i klassen sendte melding:

Hun: Tine! Du har hatt bursdag! Gratulerer med dagen!
Tine: Ja! Takk!
Hun: Kan du spise sterk mat?
Tine: Ja, det liker jeg.
Hun: Har du noe i mot å spise andehals? Det er veldig godt.
Tine: Ja, beklager, men det har jeg faktisk.
Hun: Du får en av meg uansett. For jeg har med en andehals fra hjembyen min jeg skulle gitt deg i dag, men så tok jeg med meg laptopen på skolen, og da ble det så tungt å bære alt.
Tine: Det skjønner jeg at er mye.
Hun: Men du får andehalsen og noen søtsaker i morgen. Jeg skal på forelesningen. Finn meg!

2. mars 2015

[Om å fylle 28.]

Jeg gidder ikke legge skjul på det: jeg er sykt glad i å feire min egen bursdag. Det har vært ANSA-samling i Hongkong i helgen (en såkalt 'norgie' HØHØ), og usikker på hvor mye planer jeg ville/burdef legge, la jeg derfor ingen.

Gaven jeg ikke ønsker meg først:
I fjor fikk jeg en sjokoladefondue av Verstevennen. Fordi jeg ikke er spesielt glad i mer kjøkkenræl enn nødvendig, ble det en gave som fortsatt står uåpnet på loftet mitt hjemme. For en måned siden ga hun beskjed om at årets gave var på vei øst. Erfaringsmessig sett er Verstevennen ganske god på frankerte gaver. Jeg så for meg norske melkesjokolader, salt lakris og andre skatter folk i utlendinghet setter pris på.


I år fikk jeg en sjokoladefondue for én person. Sjokolade ikke inkludert.

Lørdag feiret vi litt i den gaten i Hongkong alle som har vært der ønsker å glemme, Lan Kwai Fong.


På søndagen skulle de fleste hjem tidlig, men en nyervervet venninne (Hei Kari!) og søsteren til en gammel venninne (Hei Hanne!) drakk afternoon tea med meg på Upper House, i 49. etasje. 



Jentene hjemme sponset brunsjen (takk jenter!), men jeg ringte selv for å reservere bord:

Tine:
Forresten, det er en bursdagsfeiring.
Upper House: Er det? Ønsker du at vi skal gjøre noe spesielt?
Tine: Bursdagen er en ganske big deal.
Upper House: Vi kan skrive en melding i sjokolade på tallerkenen til bursdagsbarnet. Hva vil du det skal stå?
Tine: Ehm.. Vel, det er min bursdag.
Upper House: Vi skriver "Gratulerer med dagen," vi.
Tine: Det er helt topp.



Etter at vi hadde spist skulle Kari tilbake til bøkene hennes og Hanne tilbake til Kina. Den indiske klassekameraten min hadde sendt melding og spurt hva jeg gjorde på kvelden. Jeg lot planene om Ikea-smågodt og seriemaraton vike. Han hentet meg utenfor hotellet. Jeg fikk en hermetisert indisk dessert jeg skulle spise senere og beskjed om at jeg ikke skulle få vite noen ting.


Vi tok trikken til Happy Valley. Inderen ga meg en lengre forklaring på de ulike gravplassene i området, vel uvitende om at jeg nettopp har begynt på Forgotten Souls av Patricia Lim, en bok om gamle gravplasser i Hongkong.

Han dro til sjalet mitt så det dekket hodet og dro meg inn til hindu-tempelet i Happy Valley. Vi tok av oss skoene og vasket hendene, før vi gikk inn i selve tempelrommet og bukket til de tre gudestatuene som sto innenfor. I India går man i templer på bursdager, fortalte inderen meg. Da jeg påpekte at jeg var den eneste jenta med tildekket hår i hele tempelet, innrømmet han at det ble gjort for at jeg skulle føle det var mer eksotisk.

Videre gikk vi så til sikhtempelet i Hongkong. Her måtte alle dekke seg til, også kompisen min. Vi tok av oss skoene og vasket hendene på nytt. Han han la igjen penger og fikk meg til å knele så dypt at hodet mitt var i bakken både foran og bak et alter hvor det sto en mann med turban og viftet med en stor fjær, mens det satt et tremannsband og spilte på indisk orgel. Vi knelte også bak denne mannen.

Jeg har ikke bilder av dette fordi jeg ikke turte spørre om det var greit, sikhtempelet er åpent for alle og de er så vant med ikke-indisk besøk at en blond jente med elefantskaut ikke trakk den minste oppmerksomhet. Etter å ha knekt og bukket fikk vi en neve karah parshad, som en annen mann med skjegg og turban delte ut. Fordi indere spiser med høyrehånden rakte jeg frem én hånd da det var min tur. Han sa med vennlig stemme at jeg skulle bruke to. Sooji Halwa er en myk og svært søt masse laget av mel, sukker og ghee.

Etter å ha spist det opp og vasket hendene, gikk vi ned i et stort rom med tepper på gulvet. En tykk mann gikk rundt med en stor bøtte kikertcurry han øste over i brettene til de som satt på gulvet. Jeg fikk et metallbrett og beskjed om å sitte ned. I tempelet blir det laget mat hver dag, bortsett fra på søndager, da kommer det ulike medlemmer av menigheten og lager det de vil. Vi fikk to andre sauser og chipati.

Vi spiste opp og drakk chai i bakgården. Det er 12 000 sikher i Hongkong. Søndagen er den mest besøkte dagen, men vi var der så sent at det var rolig, bortsett fra en liten gruppe jeg vil anta er menn uten familie.

Ferden gikk så med trikk til central. Vi gikk gjennom Statue Park og videre til Star Ferry Pier. Inderen kjøpte tandoori kebab til oss. Indisk to ganger på en dag kan høres voldsomt ut, men la det bare være sagt at det var han som spøkte om matforgiftning og ikke jeg. Vi spiste kebab på taket med utsikt over Kowloon skyline, før vi tok båten over til den andre siden for å se nyttårslysshowet Avenue of Stars fortsatt holder. 



Etterpå gikk vi opp på toppen av et kjøpesenter og tok en øl mens vi hadde utsikt over Hongkong skyline.