4. juni 2014

[Om likegyldighet.]

Jeg var nylig ute på joggetur. Jeg var kommet nesten opp til Teknisk Museum da jeg tenkte at jeg skulle teste ut dette konseptet "jogging på sti". Fordi jeg er ganske klønete av natur, gjør jeg dette sjeldent. Kroppen min satte seg kraftig til motverge, jeg hylte og like etter lå jeg i stjerneformasjon på bakken. Det var ikke pent. Til deg som lurer på om det i det minste var morsomt å se på, så kan jeg faktisk opplyse om at det vet jeg med sikkerhet. Det var nemlig tre stykker som var i umiddelbar nærhet av meg da jeg falt. Én lo. Det var ikke meg. Ingen kom og hjalp meg opp heller. Det er forøvrig nesten forståelig. Etter å ha løpt syv kilometer i solen var jeg svett og et fint lag med sand dekket nesten hele kroppen min som følge av mitt plutselige møte med bakken. Jeg hadde dessuten skrapt opp begge hendene mine og knærne. For en som sjeldent har skrubbsår, opplevde jeg det som det rene blodbad.

Men, det er altså bare nesten forståelig.

Alt tatt i betraktning, det gikk bra med meg. Jeg kommer nok til å få noen ubetydelige arr på leggen, men det er helt ok. Med fare for å være dramatisk: Jeg kunne ha brukket en arm, slått ut noen tenner, eller til og med pådratt meg en hjernerystelse. Det kunne vært mye verre. Jeg endte opp med å halte bort til et apotek i nærheten, hvor jeg fikk vasket av meg det verste griset, før en snill kunde tilbød seg å kjøpe meg plaster før hun kjørte meg hjem.

Det jeg lurer på, er: Hva pokker er galt med folk? Er man så redd for å plage andre at man ikke vil hjelpe de om de trenger hjelp? Jeg forstår det ikke, men jeg har hørt at det er mer sannsynlig å få hjelp om det er færre mennesker i nærheten når du trenger det, enn om det er på et folksomt sted.

I forrige uke var det en mann rett foran meg som prøvde å sykle. Men noen hadde stjålet bolten som festet hjulet til sykkelen (!!!), med resultat at sykkelen falt fra hverandre og han slo hodet i asfalten. Dette var midt på Grünerløkka, fredag ettermiddag. Jeg kan derfor med sikkerhet bekrefte at jeg ville hjulpet til om noen slo seg rett foran meg.

Nå har det skjedd meg to ganger i mai at jeg har trengt hjelp av fremmede, uten å ha fått det. Oslo har mange innbyggere. Ikke alle har samme innstilling, men at det har skjedd i det hele tatt er nok for meg.

Ignorance is not such a bliss.

22. mai 2014

[Om å skue hunden på håret.]

Selv om det ikke alltid virker slik, prøver jeg å være en like stor helt om natten om dagen. Selvsagt med vekslende hell, men til alt sigende tror jeg at jeg endelig har fått dreisen på det. I dag hadde jeg denne samtalen på kontoret:

Kollega: Tine, hva gjør du på fredag?
Tine: Jeg skal i bursdag, på Bentse Kafeteria.
Kollega: Hva er det?
Tine: Det er en... Vel, nabolagskafé. Av den heller brune typen.
Kollega: Å? Men du er jo mye mer classy enn det, er du ikke.
Tine: ...

Seriøst.

Jeg droppet å fortelle at jeg er familiens bohem, gjengens backpacker og selverklært strandboms.

20. mai 2014

[Om blind vold.]

På 17. mai skjedde det som ikke skal skje.

Jeg ble utsatt for blind vold.

Etter å ha spradet i drøye tolv timer i bunad, hadde jeg vært hjemme for å skifte, og gikk derfor på høvelig måte nedover Thorvald Meyers gate. Jeg snakket riktignok i telefonen, men bortsett fra det vil jeg på ingen måte si jeg opptredde det minste provoserende. Klokken var enda ikke blitt åtte på kvelden, og dette tatt i betraktning, var jeg ganske fornøyd med hva jeg hadde fått utrettet i løpet av dagen. Så, plutselig, kommer det en mann bort og slår meg i magen. Jeg var så sjokkert at jeg ikke fikk meg selv til å flytte på meg, og han grep tak i meg, og flyttet meg like så greit ut i veien, rett foran en bil. Bilen tutet høyt og så ble telefonen min brutt. Mannen løp videre. Jeg så han slo til en afrikaner i "afrikansk" nasjonaldrakt (dette provoserte meg egentlig mest, for når vi holder en nasjonaldag for å feire frihet og selvstendighet, så er det særs lite i orden å slå til andre som vil være med på det), og brølte videre oppover veien. Tilbake sto jeg, og det som viste seg å være en dame som kjente han.

Hun: Det var jo unødvendig da.
Tine: Eh... JA.

Og så løp hun etter voldsutøveren og jeg ble stående igjen. Venninnen jeg hadde vært i telefonen med, ringte meg opp. Av en eller annen grunn, hørte hun ikke hva jeg sa.

Venninne:
Tine, går det bra? Om du er døende, vil du ringe meg tilbake igjen?

Profesjonell krisehåndtering der ja.

Det gikk bra altså. Jeg var verken redd eller skadd. Sant og si hadde jeg nok den beste 17. mai-historien den kvelden. Det er jo sånt jeg vet å verdsette.

For å toppe det hele, dette er samtalen jeg hadde med Modern dagen derpå:

Tine: Jeg ble slått skikkelig hardt i magen av en fremmed på 17. mai.
Modern: Det er jo fryktelig! Tenk om du hadde hatt utlagt tarm. Da kunne du jo dødd!

Det hadde jo vært skikkelig... dritt. 

6. mai 2014

[Om nye venner.]

Det var et sånt arrangement hvor ingen kjente alle, og de fleste egentlig ikke kjente noen. Tonen var allikevel god, og jeg fant meg fort i en samtale med to svært naturglade damer. Den ene var fotograf og skrøt av lyset på Svalbard, de mektige fjellene på Svalbard og stort sett det meste annet på Svalbard man kan tenke seg at har en brøkdel av sjarm (om man er opptatt av den slags). Den andre damen var ikke fotograf, men det betydde ikke at hun ikke var minst like entusiastisk, for å si det sånn. Personlig er det sjeldent jeg higer etter den store naturopplevelsen, men det har jo hendt.  Jeg hadde allikevel ikke så spesielt mye å bidra med i samtalen. Inn fra venstre dukket det plutselig opp en annen jente.

"Å, men på Svalbard er det jo masse fint! Tax free for eksempel."

Man finner hverandre.



16. april 2014

[Om at det aldri er bra nok.]

Påsketid er familietid og i vår familie er dette ensbetydende med hyttetid. Som i de fleste familier, går jo dette naturligvis på helsa løs også hos oss. La meg si det sånn: Det er mye stolthet i påskeegg, det er svært mye stolthet i annen matlaging og det går ekstremt mye stolthet i generell vinteridrettsutøvelse (kan du forstå hva jeg slekter på?).

Jeg skal sannsynligvis fortelle mer om påskekyllinger og slikt senere, denne historien handler om sport. Jeg sto på kjøkkenet og drakk vann da pappa kom inn:

Pappa: Hvor har du vært?
Tine: Jeg har vært ute og jogget.
Pappa: Å ja. Hvorfor gikk du ikke på ski?
Tine: Fordi jeg hadde lyst å løpe 14 kilometer.
Pappa: Du burde gått på ski.
Tine: Men jeg ville løpe. Noen vil jo også løpe.
Pappa: De fleste vil nok gå på ski.

Det er aldri bra nok.

11. april 2014

[Om videreføring av familietradisjonene.]

Søsteren min overnattet. Det var en lang dag, men været var dårlig og det fristet lite å gå utenfor døren. Etter lunsj tenkte jeg at når jeg likevel hadde en innedag kunne jeg få gjort unna litt såkalt forfallent husarbeid.

Tine: Du, jeg tror jeg skal gå og stryke litt sengetøy, jeg.
Lillesøster: Ja, ok.
Tine: Ingen morsomheter om det der?
Lillesøster: Nei. Ingen.

Vi ryddet av bordet.

Lillesøster: Men nå tror jeg jammen meg at jeg skal gå og se litt på Paradise Hotel, jeg.
Tine: Ja.... Ok.
Lillesøster (sarkastisk): Hva? Ingen morsomheter om det der?

Jeg svelget unna resten av innholdet i tekoppen. Den jenta altså. Hvor får hun det fra?

7. april 2014

[Om å komme godt forberedt.]

Jeg var på middag hos Mummi, altså min høyt beskattede mormor. Jeg snakket om hvordan Lillesøster er russ nå til våren, og om hvor fett det skulle bli å endelig skulle få være på en russebuss, i og med at jeg aldri var russ selv.

Mummi: Å, men du, det har jeg vært på.
Tine: Hva? Har du?
Mummi: Å ja. Og det var flott. Skinnseter og greier. Mye liv. Ta med paraply.
Tine: Jeg kan tenke meg at det satte inntrykk, ja. Men bussen hadde vel tak?
Mummi: Jo da, men det jeg husker best var at jeg måtte sitte med paraply inne.
Tine: På en russebuss?
Mummi: Det var litt av problemet. For det ble sprutet så mye champagne, så jeg bare slo opp paraplyen min, jeg.

4. april 2014

[Om svært lokal sosial angst.]

Dette er historien om hvordan jeg ble kjent med Christian Kruse. For å begynne med det viktigste: Han er ingen kjendis. Han har så vidt det er meg bekjent ikke vært deltager på et realityshow eller spilt i teater heller. Slapp av, det er ikke nødvendigvis noen grunn til at du burde vite hvem han er. Men det kunne jo hende. Og denne mannen, han har vært årsak til ufortjent mye frustrasjon i vinter.

Det hele begynte med at jeg var på Social Media Days og vi spiste lunsj. Det var lang kø, og jeg snek for å hente bestikk, da en skjeggete bebrillet mann grep tak i skulderen min. Han var høy og stemmen var dyp.

Skjeggete bebrillet mann: Hei Tine.

Jeg frøs. Jeg er god på ansikter, og strengt tatt så er jeg god på navn også, men dette mennesket måtte jeg tenke litt på. Hodet jobbet på speed, men kroppen handlet fortere. Jeg gjorde det ethvert annet menneske i min situasjon burde gjort. Jeg ga han en high five.

Så klemte jeg han.

Tine:
Takk for sist, mann!

Og så lot jeg han stå i matkø, mens jeg selv gikk tilbake til plassen min.

Vel tilbake på plass kom jeg på at det nok var den mannen med skjegg jeg nylig hadde vært på middag med hos en kamerat. Vi hadde vært fire personer på middag, men en svært uforutsett misforståelse hvor venneparet trodde at jeg var daten til en kamerat, gjorde at det ble ganske mye vin den kvelden. De syntes det var ubehagelig at jeg var så involvert i min kamerats Tinder-dates, jeg skjønte ikke hvorfor ikke vi ikke snakket mer om utfallet av gårsdagens Tinder-date. Det var en hyggelig kveld, og litt rart, og som du nå forstår, det var nok andre ting enn nok en mann med skjegg i Oslo som hadde satt inntrykk. Jeg var allikevel fornøyd med egen reaksjon.

Men så, noen dager etter dette igjen, så følger  Christian Kruse meg på Twitter. Og det er ikke den samme mannen som jeg var i middag med, for han gjør jo ikke de samme tingene som Christian Kruse oppgir at han gjør. Det er ingen vits i å legge skjul på dette: Slike ting gjør meg litt gal. Så jeg googlet. Og facebooket. Og stalket. Spurte venner. Det var ingen åpenbaringer. Hvem søren var Christian Kruse? Var dette et forsøk fra hans side på å knuse isen, ved å introdusere meg selv til han på den måten? Jeg frøs jo fast, så det forsøket kan man si mye om, men jeg kunne ikke plassere han, og innbilte meg at dette var eneste mulig forklaring.

Månedene gikk. I forrige uke var jeg på fest, og sto og snakket med en venninne da ingen ringere enn Christian Kruse kom slentrende inn. Slikt blir jo jeg svett av. Jeg prøvde å formidle historien til venninnen min i svært korte trekk, men kom ikke lenger enn, "Herregud, det er så kleint at Christian Kruse er her, jeg aner virkelig ikke..." før:

Nevnt venninne:
Hei Christian! Har du møtt Tine?
Christian Kruse: Vi har.. øh... klemt.

Og der døde jeg litt. For dette var jo det absolutt eneste jeg kunne si om han også. Og om den svært klønete tilstanden min forrige gang var det som hadde gravd seg inn i hjernebarken hans, da var det på ingen måte en representabel versjon av meg selv. Det er jo ikke forsvarlig. Jeg er jo god med folk flest. Jeg hostet høyt og påpekte at det var salt potetgull og holidaydip på benken og at det fortjente litt mer oppmerksomhet enn jeg hadde bevilget det til nå. Så jeg stakk.

En stund etterpå kvinnet jeg meg opp og forklarte ham situasjonen. Jeg sa at jeg virkelig prøver å sette min ære i å huske folk, men at han hadde blitt glemt om jeg burde huske han fra før jeg takket for sist.

Christian lo. Og prøvde si noe om hvor, men jeg avblåste han tvert. Sa nei, jeg har ikke møtt deg og jeg var ikke der, og det der er jo umulig. Glem det. Du tar feil. Han lot meg virkelig kjøre ferdig hele talen, før han denne gangen insisterte.

Christian Kruse:
Da jeg ikke hadde skjegg spiste vi kake en morgen hos Ingvild Moen på hennes kontor.

Og da falt alt på plass.

Hvor vil jeg? Det er helt kurrant å ha litt sosial angst altså, men det er enda bedre når det gir seg og man får sjelefred.

19. mars 2014

[Om Nord-Korea 1982-83 og sånn.]

Der hvor de fleste jentegjenger bedyrer at de stort sett snakker om sko, Tinder og slankekurer, vil min jentegjeng hevde at vi har en egen greie for tematikkene folkemord, diktaturer og aller helst Nord-Korea. Det hender selvsagt at vi snakker om sko og Tinder, vi og, men det er ingen av oss som keeps up with the Kardashians, og det går unektelig sport i å vite hva the Kims har gjort i det siste.

Det var derfor et tap for de av oss som ikke kunne være med på dagens lunsjseminar på universitet i Oslo, “Changes in the North Korean Cultural Policy in the 1980s.” Det er vanskelig å forklare hvor sært dette seminaret faktisk var, men om jeg oversetter fritt tittelen til "Nordkoreansk popkulturs innenriksstatus i skoleåret 1982-83 sett gjennom en østtysk students øyne" begynner vi å nærme oss. Dette var en time viet de spesielt spesielt interesserte, for å si det sånn. Folkesangtekster ble oversatt. Innhold av høytidshefter (nordkoreanske "Julehefter" om du vil") ble gjennomgått relativt detaljert. Vi nippet til solo mens vi fikk beskrevet hvordan den sørkoreanske filmskaperen Shin Sang-ok ble kidnappet av Nord-Korea, og hvordan Kim Jong-il anbefalte han nytt ekteskap med sin også kidnappede, daværende ekskone Choi Eun-hee. De tok rådet til seg og giftet seg på nytt. Her kunne vi konkludere med at Nord-Korea er gode på å formidle solskinnshistorier ut til folket.

Jeg var fascinert, og min venninne Yakitori vil jeg anta på sett og vis var det, hun og. Jeg skal spare dere for flere detaljer
. Høydepunktet var klipp fra den nordkoreansk filmen Our Fragrance. Du trenger ikke se hele, men jeg anbefaler en titt på den intrikate den statlige snikreklamen for kimchi anticeptic (hva oversetter man dette til?) ved 2:50, for ikke å snakke om den rørerende omtanken som blir vist ved 15:15.


Her har du filmen i sin helhet:


18. mars 2014

[Om hvorfor det ikke ble oss II.]

Lørdag kveld hadde jeg tydeligvis klagd så mye over stiv nakke at en kompis på eget initiativ ga meg en lett massasje.

Kamerat: Du har ganske definerte ryggmuskler.
Tine: Jo takk. Du kan gjerne kalle meg fitnessgudinnen Tine. Høhø.
Kamerat: Helt ærlig tenkte jeg mer i retning av... eh, beef cake.

Fit er utvilsomt ikke the new sexy i alle kretser. Ihvertfall ikke i min.

17. mars 2014

[Om hvordan man ter seg.]

Til tross for at jeg virkelig drikker unormale mengder med te, jeg er ikke kresen på teen min. Det vil si, med unntak av den første koppen. Den bør være svart og aller helst av typen English Breakfast, for alle vet jo at den er best. Og den aller beste engelskefrokostteen på pose, den selger de på alle grønnsaksbutikkene på Oslos beste østkant, altså mitt nabolag. Vanligvis, i det minste. Nå som jeg er gått tom for min maxipakke, virker det som om det har vært en stopp i importen. Den er virkelig ikke å oppdrive. Her om dagen var jeg innom butikk nummer X i femte, selv da uten hell. At denne typen te av en eller annen grunn ofte har kyrillisk skrift på seg i tillegg, gjør at jeg bevilger meg litt lenger tid enn denne letingen fortjener, i et desperat forsøk på å finne den rette. Jeg var der en formiddag, og butikkeieren var derfor mer enn behjelpelig.

Butikkeier: Kan jeg hjelpe deg?
Tine: Ja, jeg vil ha English Breakfast tea. På pose.
Butikkeier: Hva med denne?

Han holdt opp riktig merke, men av typen kardemomme.


Tine: Det er kardemommete. Jeg vil ha frokostte.
Butikkeier: Jammen denne er veldig god.
Tine: Det er ikke den jeg vil ha.
Butikkeier: Nei vel, hva så med denne?

Nå dro han frem en te av russisk opphav, men med masse sitroner på bildet.

Tine: Er det English Breakfast?
Butikkeier: Neppe. Men den er veldig god.
Tine: Jeg skal ha English Breakfast. Og bare det.
Butikkeier: Å ja. Hva med denne?

Nok en kardemommete. Denne gangen tyrkisk.

Tine:
Nei, det er også feil. Jeg vil bare ha English Breakfast. I poser.
Butikkeier: Da vil jeg anbefale denne.

Earl Grey. Tyrkisk. Løste. Jeg svelget en luftkamel.

Tine: Nei, ikke den heller. Jeg vil bare ha English Breakfast.
Butikkeier: Ah! Men da vet jeg!

Og så forsvant han en lang stund og kom tilbake med et glass tyrkisk eplete. Sånn som bare er sukker og lite annet.

Tine: Nei, den er absolutt ikke i nærheten, dessverre.
Butikkeier: Hva med denne da?

Han rasket vilkårlig ned nok en boks med kardemommete fra hyllen. Jeg var ikke klar over at det fantes så mange typer kardemommete. Dette gikk jo over alle støvleskaft.

Tine: Nei, du jeg tror jeg skal gi meg nå, jeg.
Butikkeier: Denne drikker jeg mye. Akkurat det du vil ha. Det er English Breakfast.

Og så ga han meg en boks med grønn te med bare kinesiske tegn på. Det kan jeg heldigvis lese selv. Så da gikk jeg hjem.

10. mars 2014

[Om hvor tøft singellivet faktisk er.]

Her om dagen ble jeg invitert på date. Trodde jeg.

Det var en fredag kveld, jeg hadde booket meg selv en ganske rolig kveld med en venninne av den feitere sorten, altså Freia. Jeg hadde tatt på meg feelgoodtights og hettegenser og gjorde meg klar til vill fråtsing, da jeg fikk melding fra en bekjent jeg har tenkt at har hatt et godt øye til meg en stund.

"Vil du på kino i dag?" spurte han.

Jeg tenkte litt på det, og bestemte meg for at en date er bedre enn ingen date, og at jeg dessuten egentlig ikke kan fordra nei-mennesker.

"Ja, det vil jeg!" svarte jeg, og lurte på hvordan jeg egentlig skulle få lurt meg selv ut av nevnte tights.

"Jammen så fint. Jeg har to billetter. Filmen begynner om en time. Du kan få begge."


Og dermed satt jeg fredag kveld med to billetter til kino og en do it yourself-date.

Dette skjer bare meg. Jeg har ikke hørt fra han siden.

6. mars 2014

[Om pre-trettiårskrisa.]

Jeg hadde bursdag på lørdag. Selv om jeg egentlig er vel så fornøyd med å arrangere andres bursdager, pleier det være litt ekstra stas å feire min egen. Overgangen fra 26 til 27 var allikevel mer merkbar enn jeg hadde regnet med. Uten at jeg egentlig kan forklare hvorfor, har jeg faktisk tåpelig nok gått rundt og sagt jeg har vært 27 et halvt år allerede. Det burde egentlig bare være en ren formell endring, men for første gang i mitt liv hadde jeg en hel dag hvor praktisk talt samtlige mennesker jeg møtte kunne fortelle meg at nå var jeg blitt gammel.

La meg her komme meg highlights:

Søsteren min og foreldrene mine kom innom med frokost og kake med syv lys, siden 27 lys er så himla mange å sette på et bakeverk at det kan sammenlignes med en middels stor husbrann. Da jeg fortalte Modern (mye mer enn 27) at jeg hadde skaffet meg presskanne til kaffebruk sa hun det var fint at jeg var blitt så gammel. Jeg svarte at den ikke var til eget bruk, men i fall jeg skulle få besøk. Det er greit at hun aldri har vært interessert i poker, for det var tydelig at hun slet med å være imponert. Av foreldrene mine fikk jeg stort sett sånne ting de mente jeg trengte. En høydare i gavedrysset var et dampstrykejern, siden jeg til dags dato bare har strøket et laken og ingenting annet. Den slags kan jeg jo ikke vedkjenne meg stort lenger. Visstnok. Jeg fikk dessuten selvsagt bursdagservietter av Modern. Hun har presset på meg servietter i åtte år nå og holdt på å le seg ihjel da hun dro dem opp av posen. Det er så hyggelig å gi noe med en nytteverdi og sånn. Joda, sa jeg, og la serviettene sammen med de ni andre serviettpakkene jeg har fått det siste året. 


Sånn ellers var det en harmonisk frokost. Pappa (enda mye mer enn 27) fikset kjøkkenskuffene mine som har vært ødelagt siden før jul, og søsteren min (19) hadde skrevet et langt brev om hvor vanvittig gammel jeg var blitt. La meg sitere: "Nå er du blitt så gammel at du stopper meg midt under en samtale for å spørre meg hva jeg mener eller hva det betyr. Til tross for det er du i ferd med å bli en av de med trendye kommende 30-åringene som vandrer rundt i Oslos gater." Jada. Som du forstår, det var god S, som kidsa tydeligvis har begynt å si.



Selvsagt hadde jeg laget bursdaggelé til meg selv, det er jo verdens beste dessert. Det var bra å ha noe å støtte seg mot, for dagen utartet seg i samme bane. Utover dagen fikk jeg besøk av blant annet såkalte god venn (21) som kunne informere at det måtte være deilig å være i en alder hvor det virkelig ikke var noen aldersgrenser som hemmet meg. Selv ikke Norwegian ville anse meg som ungdom lenger. Fullpris på meg, med andre ord. Det er fint at jeg er slik en riking. Så ringte farmor (82). Hun elsker bursdager, hun elsker meg, og hun elsket å ha et så godt voksent barnebarn som jo faktisk virkelig var blitt gammelt. "Du vet at nå har den yngre fetteren din giftet seg for to dager siden, forresten? Ja, det var jo virkelig flott at han er blitt så etablert." Host.

Også Bror 2 (23) med kjæreste (21) kom innom. Selv om broren min fortsatt ler høyt hver gang han slipper en fis, er kjæresten hans heldigvis moden nok til å overgå oss alle. Så det var fint. Men så kom Verstevennen (26) brasende inn døren og erklærte dagen vårens vakreste eventyr, da jeg endelig var eldre enn henne igjen. Når det kommer til gaver (og alt annet), vet jeg sjeldent hva jeg kan forvente av Verstevennen. Det er som regel ikke pent. Denne gangen var hun henrykt over å ha kjøpt meg et jævla sjokoladefonduesett. 



(Tacosett til høyre) Altså. Herregud. Hallo. Det er ikke sånn at det er vanskelig å kjøpe gaver til meg, jeg blir glad for alt, bortsett fra ubrukelig dritt og tacosett. Verstevennen min følte hun dodget en kule ved å legge ved en liten sjampis. Hun kan ha rett i det. Allikevel, hun holdt seg ikke for god til å fortelle de andre som var hos meg ettertrykkelig hvor lite glad jeg var i sånne ting som det hun hadde pakket inn.

Vi tok på oss finstasen og stakk til Syng for å bli feiret av folket. Av hun med rødt hår og the T's fikk jeg dette bursdagskortet her. 


Karaokekvelden forøvrig ønsker jeg ikke uttale meg noe særlig om, bortsett fra at jeg fant bitemerker på armen dagen etter. Det er den slags som skaper karakter, vil jeg tro.

27. februar 2014

[Om at det egentlig ikke er så nøye.]

"YALA, You Always Lives Always, som buddhistene sier. "

Dette lærte jeg egentlig av en muslim. Jeg tror egentlig ikke buddhistene sier det heller.


Jeg skal ikke snakke om religion, men å min Gud, så lei jeg er av mennesker som undergraver seg selv. Av jenter, nei damer som  fornedrer sine egne evner. Som sier de er for ukvalifiserte, som bestemt mener de ikke kan, greier eller får til å nå opp til det de selv ser på som uoverstigelige fjell. Det skjer så ofte at jeg ikke en gang lenger blir forbannet når jeg hører det. De som er flinke er faktisk ikke blitt det fordi de har vært så heldige at de har lykkes. De har trodd på seg selv og jobbet beinhardt for det. De har tenkt lenger enn sine egne primalbehov og jeg er dritt lei av at det skal minimaliseres til noe så enkelt og ukonkret som flaks. Tenk å være så heldig at man får en fot innenfor systemet, enten det er i en bransje man vil være i eller at det var tilfeldigheter som gjorde at man kom i snakk med akkurat den personen akkurat da som var villig til å gi deg en sjanse. En sjanse! Hva skal det bety? Suksess handler ikke om bra timing og tilfeldigheter. Det handler faktisk bare om å ta seg selv i nakken og bestemme seg for at man skal være på rett plass til rett tid. Yte det som trengs. Enkelte bruker lenger tid på dette enn andre, det er sant, men det er lov. Dessverre er det ofte fordi de prøver å bli noen andre for å nå det man tror er egne mål. Dropp det. Det er den slags som er den faktiske tidstyven. Se på det slik: om du ikke er klar for å bli din egen helt, hvordan skal du da nå et mål du selv har satt deg?

Tror du at du ikke får det til? Hvem er det som egentlig har ork til å sitte å høre på den slags? Selvdestruksjon er dødskjedelig! Jeg har da ikke tid til å være min verste kritiker. Det kan dessuten lett bli en så omfattende jobb at jeg nesten må overlate det til noen som bryr seg. En dårlig venn jeg ikke har lenger, for eksempel.

De siste månedene har jeg selv brukt mye tid på å menge meg med det jeg mener er rette folk for meg. Dette inspirerer meg: supre, smarte mennesker som løfter frem hverandre. De som imponerer meg ved å være seg selv. Som gir beng i om de egentlig er gode nok. Sitatet til Pippi Langstrømpe om at den slags har hun aldri gjort før, så det er hun sikkert god til, har dessverre blitt så ihjelbrukt de siste tiårene at jeg er lei av å høre det, men det er allikevel brukt fordi det er en sannhet i det. Man bør tøye strikken som omkranser sin egen komfortsone. Man bør av og til hoppe ut i bassenget uten å sjekke temperaturen på forhånd. Ved en sjelden anledning burde man kanskje til og med hoppe uten å sjekke om det er vann der i det hele tatt om det er det som trengs. (NB! Ikke ta dette for bokstavelig, for selv om det er sticks and stones som kan skade deg, så er det både testet og vedtatt at en nådeløs sementbunn fort kan gjøre det samme.) Jeg elsket Ida Jackson litt da hun proklamerte at hun pleier google alle hun holder foredrag for på forhånd. Joda, det tar vanvittig lang tid, men den tiden bruker hun på å sitte og grue seg uansett.

Jeg sa det til henne etterpå, og hun lo det bort. Det er litt vemodig alltid å se de som blir helt satt ut av veltruffen ros. Ikke misforstå, det er fint at å få anerkjennelse for noe de selv vet så altfor godt at de er gode på er det som gjør dagen bra for dem. Men, det burde vært så selvsagt.

Det virker som om dette ble mitt nyttårsinnlegg. Jeg hadde ikke så mye mer å legge til. Det kommer lovlig sent, men godt. Forhåpentligvis tar du det litt mer til deg når ikke alle de andre livsrådene kommer samtidig.

Mine mål for 2014 er enkle. Smart says no, stupid says yes. Noen ideer er så dårlige at de bare må funke. Ta sjanser. Vær uredd. Måtehold og ydmykhet er fint til et visst punkt, det er ingen som liker hovmod, men det er lov å si at man er bra.


Selv vil jeg selvsagt aller helst bare være best. Inntil da får det bli en hel del YAMA.

26. februar 2014

[Om sommerens PSY.]

Så irriterende.
Så deilig catchy.

Denne musikkvideoen har alt, inkludert strofen, "Slapping Joseph with an arm", og banangensere og isbjørngensere. Da jeg første hørte sangen, ønsket jeg å ignorere den, men den sitter rett og slett fast hos meg. Jeg har innsett at jeg går glipp av Sørøst-Asias verste landeplage på mange år.

Dette musikktipset er fra Malaysia.