1. april 2015

[Om virkelighetsflukt.]

Det er april. De offentlige bassengene i Hongkong har endelig åpnet, folk gjør seg klare for påskeferie, og jeg sitter inne og leser skolepensum som fornuftigheten selv, mens jeg virkelig skulle ønske jeg gjorde alt mulig annet.

Kom plutselig over denne sangen av 2000 Won jeg ikke har hørt på lenge. Tittelen, 서울이 싫어졌어, betyr "Jøss, jeg bare liker ikke Seoul."

Nå går jeg og venter på at den skal gjøre påvirke meg.

30. mars 2015

[Om damen i Mongkok.]

Cecilia spør om jeg ikke har hjemlengsel. Hongkong er i hennes øyne en kjedelig by, og aller helst skulle hun latt håret bli hvitt av snø, se på nordlys og kjenne kroppen sakte tine foran peisen etter en hel dag ute i kulden. Det er lenge siden hun har vært på ferie, sier hun.

Hun kalles "mami" blant de som søker hennes ekspertise, det står "manager" på offentlige papirer. Når firmaer i Hongkong trenger jenter for å underholde kundeforbindelser, ringer de Cecilia. I en bransje uten arbeidsrettigheter er hviledagen sjeldent hellig, arbeidsuken er ofte syv dager lang. Tradisjonelt er såkalte mamasans godt voksne tidligere barvertinner eller prostituerte. Cecilia er tjue år. For tre år siden ville hun hjelpe en venn, nå er det en fulltidsjobb.

Jeg møter Cecilia via en felles bekjent. Hun har femten centimeter høye platåsko, kort jeansshorts og en stor grå hettegenser. Ansiktet er sminket, med tykke falske øyevipper og mørk rosa lipgloss hun legger på leppene med jevne mellomrom.

I starten er hun sjenert, og snakker fort på kantonesisk til den medbragte tolken vår. Jeg sier jeg liker det lange brune håret hennes. Hun sier hun liker de blå øynene mine. Når jeg foreslår at vi kan bytte, ler hun høyt. Isen er brutt. Resten av samtalen går på mandarin.

Jeg forstår at Cecilia er populær. Smellvakker og morsom sjarmerer hun meg i senk. Tilsynelatende genuint nysgjerrig, stiller hun spørsmål om hva nordmenn synes om ditt og datt og om jeg har noen kule tatoveringer. Det gjør at jeg føler meg interessant og viktig. Jeg spør om hvordan kundene hennes er. Hun sier de fleste er lokale eller fra fastlandet. Utlendinger? Hun har én kunde som er fra Nederland. Har jeg vært der? Han fra Nederland har skjegg. Hun liker det. Kinesiske menn har ikke skjegg.

Jeg er blitt fortalt at Cecilia er  mafiamedlem, eller ihvertfall i en gjeng. Hongkongs uteliv er drevet av rike mennesker kjent for å være på kanten av loven, men som andre kinesiske problemer, er det skjult for øyne som ikke er involvert. Når jeg forsøker ta det opp, spør hun om jeg vet at hun har et barn.

Sønnen hennes fyller snart fire. Noen kvelder blir han med i baren, men vanligvis pleier moren og stefaren hennes passe på han. Hun sier moren hennes vet hva hun jobber med.

- Mamma pleide også å være vertinne på fastlandet. Hun er mye bedre enn meg!

En god mamasan har et stort nettverk. Man må kunne skaffe nok jenter ofte på kort varsel, villige til å gi kunden det de ber om.

- Det er litt som å være på en fest med folk du ikke kjenner. Noen ganger synger vi karaoke, eller spiller terningspill.

Det er strenge spilleregler til slike nattlige leker, og det er Cecilias viktigste jobb å etterse dem. Noen av jentene er med bare for å underholde i baren, andre blir med kundene hjem på slutten av kvelden. Barene har kostymer til jentene, men det hender at kundene vil at de skal være nakne. En time med vertinneunderholdning koster 500 kroner. I noen av barene tjener de provisjon på drikken kundene kjøper. Å drikke alkohol er en del av jobben, selv om Cecilia egentlig ikke liker å være full. Det er ikke lov å ta på jentene, men hun innrømmer at hun lar det passere om kunden betaler ekstra.

Noen ganger har kundene spesielle forespørsler. De kan be om menstruerende jenter, eller at jentene skal spise avføring.

- Første gangen jeg ble spurt, brukte jeg mange stygge engelske ord, men om man betaler 20 000 vil noen jenter fra fastlandet gjøre det. De er bare her for å få raske penger.

Fastlandskineserne pleier komme til Hongkong på syv-dagers turistvisum. Det er ikke bare jenter som kommer, mange av dem er også mannlige transvestitter, eller ladyboys. Noen kommer på eget intiativ, andre har en hallik som sender de ut. Fellesfaktoren er allikevel at de jobber så mye som mulig. Kjente "red light districts" som Mongkong, Yau Ma Tei og Wan Chai er fulle av lugubre hoteller som leier ut rom på timebasis.

Jeg spør hva hun bryr seg om. Cecilia sier hun blir frustrert av bortskjemte Hongkong-jenter som forventer at kjærestene deres skal kjøpe dyre ting til dem. Hun synes det er viktigere å kunne kjøpe ting til seg selv. Det verste er å bli avhengige av en mann. De siste årene har det gått flere historier om jenter som begår selvmord når det blir slutt med kjæresten, det plager henne. Da er det bedre å være selvstendig.

- Trives du i jobben din?

Hun strekker seg over hotpotgryten og slipper en kjøttbit ned i bollen min mens hun tenker litt.

- Alle trenger en inntekt, gjør de ikke?


***

Etter at vi har spist, spør Cecilia om jeg vil være med og ta japanske purikura-bilder. Vi finner en fotoboks som kan gjøre oss bleke i huden og gi oss ekstra store øyne. Når vi er ferdige, går hun for å laminere bildet mitt, så jeg kan ha det i lommeboken som et minne. Mens hun er borte, sier vennen min at hadde hun ikke hatt et barn, hadde hun nok gått på universitetet nå. Det var det hun egentlig ville.

Før vi forlater hverandre, ber hun om et norskt navn. Jeg kaller henne Nora. 





24. mars 2015

[Om et lite mysterium XLVI.]

Elisabeth har vært på tur igjen, takk for kort! Mer som en regel enn et unntak, vet jeg jo ikke hvem avsenderen er, men om du drar kjensel på dette, si gjerne i fra! 



"Hei Tine
Man kan jo ikke være i Finmark uten å tenk på postkort og deg... Jeg tok det fineste ikke-natur-panorama'et jeg fant, og håper det faller i smak. Her har vært storm og uvær, men nå er det påskevær og helt nydelig ute. Kos deg masse, og lykke til videre med studiene. Hilsen Elisabeth"

20. mars 2015

[Om betydningen av et vakkert ansikt.]

Skolens karrieresenter inviterte til jobbsøkerseminar. "Kult," tenkte jeg, og åpnet mailen, bare for å innse at dette ikke var helt det jeg var ute etter.

Jobbsøkerkurset består av to deler: den første delen, hvor man får råd om jobbintervjuer og generell karrierebygging. Denne delen er på under en time. Det som sjokkerte meg, var del nummer to, et sminkekurs, hvor man lærer å legge korrekt sminke for yrkeslivet. Dette er ingen spøk, la meg legge frem bevis:

For et norskt hode (mitt) virker dette vanvittig tullete, men i Asia kan utseende være en avgjørende faktor, selv om du kan tingene dine og har gode karakterer. Jeg leser for tiden Factory Girls, av Leslie T. Chang, hvor hun skildrer jenter som går på jobbsminkekurs. Dette gjelder allikevel kinesiske bondejenter med knapt nok grunnskoleutdannelse, som ønsker å lure seg opp og frem i systemet. Jeg ble derfor litt paff da jeg så skolen min inviterte til det samme.

La meg så gi to andre eksempler som neppe ville funnet sted hjemme:
  • I Japan farger de fleste håret sitt svart det siste året de går på skolen. Intet firma med respekt for seg selv vil ansette noen som har farget håret, selv om det bare er en tone lysere. 
  • Sommeren en koreanske venninne besøkte meg i Shanghai, trosset hun 40 varme grader og gikk med langbukser og langermede blazere hele besøket gjennom. I august skulle hun på jobbintervju til et flyselskap. De hadde en viss utseendestandard, og i Korea er lys hud et skjønnhetsideal. 
Til slutt vil jeg trekke frem komplimentet en klassekamerat ga meg, den første gangen vi hadde en ordentlig samtale:

"Ay-yo, Tine, du er for pen til å være smart."

Og så ga han meg et selvtilfreds glis, sikker på at han hadde nailet samtalen med den hvite kvinnen.

18. mars 2015

[Om damen i Wan Chai.]



Jeg kalles Chin.
Det er lett å huske, for det betyr 'hake' på engelsk. Jeg snakker litt engelsk, men jeg er bedre i mandarin. Jeg er 54 år gammel. Mange sier jeg ser ung ut. Hadde du sminket bort posene under øynene mine ville du trodd jeg var et barn.

Mannen min var fra Taiwan. Vi er ikke sammen lenger nå. Han slo. Han pleide være ute sent og drakk ofte. Det var som å bo med to personer, han var en helt annen person om morgenen enn om kvelden.

Han slo aldri barnet mitt. Han slo meg da jeg var gravid og hadde stor mage. Da gikk jeg fra han. Sånt går ikke. Alle naboene visste det. Ingen sa noe. I Kina snakker man ikke om sånt. Det er en større skam å være med barn og ugift enn at mannen din slår deg.

Taiwanesiske menn er ikke gode. De gjør som de vil uten å ta hensyn til konene sine. Ligger med hvem de vil, drikker så mye de vil. Det er faktisk vanlig at de slår. Kanskje ikke de som er unge nå, men de eldre, de som er 45-50 år gamle, de slår. I Hongkong er det litt bedre. Det har jo vært større vestlig innflytelse her, men det er fortsatt mange hjem hvor det er vold. Dere er sterkere, dere kvinner i vesten.

Dette nabolaget har mange spøkelser. Jeg tror på dem. Det er både kvinner og menn som går igjen. En gang jeg var i parken så jeg en vestlig jente med en lang lys flette henge over den ene skulderen. Hun hadde hvite knestrømper. Hun satt rolig lenge, og jeg lurte på hvordan hun orket sitte slik, for hun satt ikke på noen benk. Da jeg gikk nærmere, forsvant hun.

Vi kinesere tror vi bærer tre lys, en i pannen og en på hver skulder. Om du lar spøkelsene se disse lysene vil de ikke ta deg. Det er mange ulike blodtyper, og om blodet ditt er kaldt, om du er jente eller bare veldig uheldig, da kan du bli besatt. Nyfødte barn må også passes godt på, hvis ikke kan spøkelsene ta dem. Jeg måtte slåss mot et spøkelse en gang. Jeg var gravid og det hang seg på meg. Det sa, "Se på meg!" og hadde en stor svart munn. Jeg ropte til det og ba det om å gå bort. Til slutt måtte jeg sparke til spøkelset, og så løp jeg så fort jeg kunne.

Jeg serverer te i en høy bankbygning.  Selv om jeg bare er en tedame, snakker de fleste som jobber der med meg. Det er fordi de er utlendinger. De kinesiske hilser ikke på meg fordi jeg jobber i uniform. De er for viktige og spør meg ikke om hvordan jeg har det. Det er ikke alle tradisjoner som er bra å holde på.

En av amerikanerne som jobber der, sier at vi i Hongkong er så travle og det er altfor mange av oss. Han mener vi sover som hester. Da kan vi stå tett i tett og bare lene oss på sidemannen. Jeg ler, men det er sant. Vi har aldri tid til noen ting, og om noen ikke er travle, så kritiserer vi dem for det. Han sier også at ikke alle russiske jenter er pene, men det tror ikke jeg noe på. Han har nok blitt slått av en tøff russisk dame en gang. Hun må ha vært veldig sterk.

Sønnen min er 16 år gammel. Han har god tid til livet. Jeg pleier si til han at det aller viktigste er at han ikke må gifte seg for tidlig. Om han lærer seg livet på egenhånd, da kan han bli en god ektemann.

13. mars 2015

[Om et minne man kan drite i.]


Kineserne er i full gang med påskens reiseplaner. Jeg skjønner ikke hvordan de har tid til reising rett før vi skal avslutte masteren. De skjønner ikke hvordan jeg har tid til ikke å reise. For mange kan dette være den siste ferien betalt helt eller delvis av foreldrene. Før du rekker å tenke at de er bortskjemte enebarn, la meg si deg dette: Kinesisk pensjonsalder er 60 år. De fleste av klassekameratene mine vil ganske snart bli økonomisk ansvarlige for hele den eldre delen av familien. Dessuten er det mye lettere for en kineser å få reisevisum til andre land om man har bevis på at man er student ved et utenlandsk universitet. Jeg forstår dem sannsynligvis bedre enn de forstår meg.

Når det er sagt, økt økonomi har fått flere kinesere til å reise generelt. I fjor var det over 60 millioner turister innom Hongkong, nesten 50 millioner av disse kom fra fastlandet. 2015 har vært preget av demonstrasjoner mot fastlandsturismen. Hongkongere er rasende, to av tre ønsker en regulering av antallet som får slippe inn. For kinesere er det viktig å kjøpe med seg gaver når man er på tur, og det én har kjøpt, det skal ofte alle ha.

Klassevenninne: Vet du hva som var den mest populære tingen kinesiske turister kjøpte i Japan i kinesisk nyttår?
Tine: Nei?
Klassevenninne: Toalettseter!
Klassevenninne II: Det er helt sant.
Klassevenninne: Elektriske toalettseter. Japanske jenter liker seter som er varmet opp, eller som kan spyle vann på dem.
Tine: Det må jo være klønete å ta med seg hjem.
Klassevenninne II: Jeg skjønner det heller ikke. Kinesere er jo så intelligente! Klarer de ikke lage elektriske toalettseter selv?

Hun fortsatte en lengre tale om kinesisk patriotisme og at det var unødvendig å støtte japansk økonomi.

Gjett om jeg gleder meg til påskeferien er ferdig. 

[Om den som sender hemmelige postkort.]

I forrige uke motokk jeg en pakke. Avsender: et fakultet ved ett av Hongkongs største universiteter.

Overraskende.

Det ga meg nemlig muligheten til å søke opp avsenderen som har sendt meg postkort fra Hongkong uten navn de siste månedene. Usikker lot jeg pakken bli liggende uåpnet på stuebordet. Var addressen en glipp fra avsenderens side, eller var det gjort med overlegg fordi han eller hun ville bli funnet? Kanskje personen hadde sendt en pakke fordi han eller hun denne gangen hadde tenkt å avsløre seg selv med litt mer brask og bram? Jeg kunne også risikere at det var en falsk addresse skrevet for å forvirre.

Verst var allikevel usikkerheten jeg følte om hvorvidt jeg faktisk ønsket å vite hvem det var som sto bak. Det magiske med det opprinnelige postkortmysteriet, er jo at avsenderen aldri har stått frem. Mange har blitt irriterte på mine vegne, men det har ikke gjort meg noe. Tanken på postkortene kan fortsatt plutselig få meg til å smile bredt. Det må jo bety at noen der ute jeg muligens ikke har vurdert, setter nok pris på meg til at de gadd sende meg så mange kort.

Ikke misforstå. Jeg visste at å åpne pakken ikke ville bety åpningen av Pandoras eske. Det var mer som å endelig lese siste kapittel i en fantastisk bok uten oppfølger.

Etter en stund ble nysgjerrigheten for stor, og jeg rev av papiret. Nå, kjære avsender, nå hadde jeg personen!

Til min store overraskelse var det ikke et eneste hint.

Jeg brukte store deler av formiddagen på internettsøk. Dette var fakta:
  1. Bor i Hongkong
  2. Dro hjem til Norge til jul
  3. Går/jobber på Chinese University in Hong Kong
I tillegg hadde jeg antatt dette:
  1. Jente
  2. Studerer/har lært tradisjonell kinesisk
Fordelen med å komme fra et land med en relativt liten befolkning er at denne slags internettsøking ikke er umulig.

Mange søk pekte mot en Hilde.

Denne Hilde hadde jeg ingen kjennskap til. Etter en god porsjon Googling klarte jeg allikevel å finne en uforutsett kobling. Hun var datteren til Karoline. Akkurat da smeltet hjertet mitt. Jeg hadde jo møtt henne før, men det var så lenge siden at det ikke var i nærheten av mine mistenkte. Selv om jeg mente tilfeldighetene var for mange til at svaret umulig, ville jeg allikevel være helt sikker. Jeg kontaktet en ytterst perifer bekjent ved Chinese University, og ba han finne noen som kunne sjekke om det var flere nordmenn ved instituttet addressen svarte til. Som sagt, vi kjenner hverandre ikke så veldig godt. Han brukte tid på å svare, og først i går satte han meg i kontakt med en danske, som egentlig ikke gjorde noe annet enn å bekrefte at det ihvertfall var én nordmann der. Hun het Hilde. Han fant allikevel historien min litt for merkelig til at han egentlig ønsket å gjøre noe mer for meg, annet enn å si, "Jeg kender ikke Hilde så godt, men hun virker til at være en sød pige."

Jenta har sannsynligvis sendt meg flere postkort og godteri uten å kjenner meg. Gamle nyheter, Danmark.

Nå skal det sies at før denne dansken hadde rukket høre at jeg lette etter nordmenn, hadde jeg i euforisk ekstase over å endelig ha relativt harde fakta på bordet, gjort det enhver person i min posisjon ville gjort: Jeg sendte Hilde et postkort.

Jeg vet at ikke alle har det samme eksponeringsbehovet jeg har. Det er greit. Noen synes det er mer underholdning i å ikke gjøre seg selv ved kjenne. Dem om det.

Usikker på hvor mye kontakt hun ønsket, tenkte jeg allikevel at det ikke kunne skade. Hun visste sannsynligvis en hel del mer om meg enn det jeg kunne gjette meg til. Det var neppe et overtramp inn i personlig revir, i hun visste jo hvor jeg bodde. Etter en kjapp vurdering skrev jeg nummeret mitt på slutten av kortet, og foreslo kaffe.

Tirsdag fikk jeg en melding:



"Jeg har faktisk noen ting fra moren min til deg," er en pussig ting å skrive som første melding til en du ikke kjenner. Spesielt fordi jeg ikke hadde skrevet at jeg muligens hadde møtt moren hennes for åtte år siden.

Som alle vet, når en fremmed fra internett hinter om gaver bør man jo slå til før vedkommende rekker ombestemme seg. Vi avtalte å møtes på torsdag, altså i dag.

Hilde dukket opp på avtalt møteplass, hvor jeg skulle betale deltageravgift for et seminar jeg skal på siden. Hun som jobber der kjenner meg godt fra før, og insisterte på at vi skulle komme inn. Etter en stund kom det frem at vi ikke kjente hverandre, og sammen rullet vi opp historien. Jo da. Det var moren hennes som sa hei til den som hadde lavest rang på landets nestmest besøkte bensinstasjon i 2007. Hilde sa det var rart å se en person hun hadde lest om i så mange år plutselig sitte foran henne. Nevnte en mor som syntes det var mindre skummelt å sende datteren på utveksling til Hongkong som 17-åring etter å ha lest om Tine i Taiwan.

Etterpå drakk vi kaffe og snakket om Hongkong og fremtiden og om livet. Hilde tryllet frem to store poser seigmenn fra en veldig snill mor i Norge, og jeg dro hjem med en varm klump i magen. Folk flest er faktisk ganske ålreite.

8. mars 2015

[Om kinesisk bursdagsfeiring.]

Tradisjonelt sett er ikke bursdager viktige i Kina. I deler av landet regnet man at barnet var ett år da det ble født, og deretter ble man ett år eldre på den første dagen i den kinesiske månekalenderen. Dette resulterte i to ting: nyfødte kunne faktisk være "to år" gamle, og hele familien hadde bursdag på samme dag. Ganske praktisk, det var jo en dag man uansett pleide å markere.

Ting er litt annerledes i nåtidens Kina. Utenlandsk påvirkning og den strenge ettbarnspolitikken har gjort at det ikke er helt uvanlig med bursdagsfeiringer. Dette er naturligvis avhengig av familiebakgrunn og hvilket samfunnslag man kommer fra. Jeg snakket med en i klassen:

Hun: Mine foreldre pleide aldri feire bursdagen min, noen ganger glemte de den.
Tine: Er det sant? Hvorfor det?
Hun: Jeg vet ikke. Bestemoren min hadde fire barn. For henne hadde det nok blitt for travelt å feire alle barnas bursdager. Om vi hadde feiret min bursdag, tror jeg det hadde blitt en sorgens dag hvor vi snakket mer om alle lidelsene mamma måtte gjennomgå da hun fikk meg.

Jeg tenkte på min arme mor som ihvertfall tilsynelatende fortsatt virker like begeistret som meg over at jeg fyller år.

Tine: Konfuciske verdier og sånn?
Hun: Akkurat. Men, vi pleier feire fetteren mins bursdag, for foreldrene hans er skilt.
Tine: Å?
Hun: Ja, han har ikke så mye kontakt med moren sin, så mamma pleier arrangere feiring med familien for han.
Tine: Jeg forstår.
Hun: Men ikke for meg. Noen år har foreldrene mine gitt meg et egg. Etter at jeg begynte på universitetet har mamma pleid ringe meg og spørre om jeg har spist bursdagsegget mitt.

Som vanlig koker det ned til et spørsmål om mat i Kina. Egget symboliserer liv og fruktbarhet. Det er dessuten mange som mener det er viktig å spise nudler når man fyller, fordi det skal gjøre at du får et langt liv. Type nudler er ubetydelig, ironisk nok er det ofte hurtignudler man ender opp med, altså kanskje det mest usunne måltidet det går an å oppdrive.

6. mars 2015

[Om en søt overraskelse.]

Jeg har gått lenge og ventet på en pakke fra Oslo, og da hentelappen lå i postkassen min i går, var jeg temmelig skuffet over at postkontoret allerede var stengt. 

I dag var jeg oppe grytidlig, og ble ganske paff da jeg så at avsenderaddressen var fra et universitet i Hongkong. 


Inni pakken lå en pose Malaco-karameller og en lapp med beskjeden: "不知道你喜歡吃這個 Hilsen Meg," som betyr "Jeg vet ikke om du liker spise disse."Skriften er den samme som tidligere mystiske postkort sendt med hemmelig avsender i Hongkong.

For å svare, jeg gjør det. Veldig. Spesielt fordi Malaco har en betydelig høyere valutakurs i Hongkong enn hjemme.

5. mars 2015

[Om historiefortellerens rolle.]

Til faget Reporting Southeast Asia hadde vi prominent besøk av Zoher Abdolkarim og David Stout fra Time Magazine. Stout er en amerikaner. Han snakker mye, men han har også vært i Asia lenge nok til å forstå at han av og til må stille spørsmål direkte til kinesiske elever.

Stout: I fjor var jeg i Vietnam for å skrive en reportasje i forbindelse med 35-års markeringen av den kinesiske invasjonen.

Det ble stille.

Stout: Har dere hørt om den kinesiske invasjonen av Vietnam?

Alle nikket.

Stout: Dere lærte om det på skolen?

Noen kommenterte at det hadde blitt nevnt såvidt.

En av de tøffere guttene i klassen kremtet: I Kina heter det forsvarskrigen mot Vietnam.

Stout: Men det blir ikke snakket så mye om det?
Tøff gutt: Partiet vårt liker ikke å fokusere for mye på den perioden av historien.
Stout: Det gjør de ikke i Vietnam heller.

Resten av klassen nikket. Noen lo på kinesisk vis, for å løfte den litt ubehagelige stemningen som av og til skjer når historiedetaljer ikke stemmer med det de har lært.

En sa at på barneskolen hadde en medelev konsekvent mottatt bedre karakterer på grunnlag av at faren hadde kjempet på kinesisk side. En annen fortalte at faren hennes også hadde vært med. Stemmen hennes var derimot annerledes enn da hun fortalte meg om det for noen måneder siden. Da hadde hun sagt med iver at faren ofte snakket om glansdagene ved fronten og at han nok savnet å være soldat. Nå virket hun nesten litt beklemt.

Stout flyttet temaet hastig videre. Vi snakket ikke så mye om Kina etter det.

3. mars 2015

[Om akkurat det jeg ønsket meg.]

En jente i klassen sendte melding:

Hun: Tine! Du har hatt bursdag! Gratulerer med dagen!
Tine: Ja! Takk!
Hun: Kan du spise sterk mat?
Tine: Ja, det liker jeg.
Hun: Har du noe i mot å spise andehals? Det er veldig godt.
Tine: Ja, beklager, men det har jeg faktisk.
Hun: Du får en av meg uansett. For jeg har med en andehals fra hjembyen min jeg skulle gitt deg i dag, men så tok jeg med meg laptopen på skolen, og da ble det så tungt å bære alt.
Tine: Det skjønner jeg at er mye.
Hun: Men du får andehalsen og noen søtsaker i morgen. Jeg skal på forelesningen. Finn meg!

2. mars 2015

[Om å fylle 28.]

Jeg gidder ikke legge skjul på det: jeg er sykt glad i å feire min egen bursdag. Det har vært ANSA-samling i Hongkong i helgen (en såkalt 'norgie' HØHØ), og usikker på hvor mye planer jeg ville/burdef legge, la jeg derfor ingen.

Gaven jeg ikke ønsker meg først:
I fjor fikk jeg en sjokoladefondue av Verstevennen. Fordi jeg ikke er spesielt glad i mer kjøkkenræl enn nødvendig, ble det en gave som fortsatt står uåpnet på loftet mitt hjemme. For en måned siden ga hun beskjed om at årets gave var på vei øst. Erfaringsmessig sett er Verstevennen ganske god på frankerte gaver. Jeg så for meg norske melkesjokolader, salt lakris og andre skatter folk i utlendinghet setter pris på.


I år fikk jeg en sjokoladefondue for én person. Sjokolade ikke inkludert.

Lørdag feiret vi litt i den gaten i Hongkong alle som har vært der ønsker å glemme, Lan Kwai Fong.


På søndagen skulle de fleste hjem tidlig, men en nyervervet venninne (Hei Kari!) og søsteren til en gammel venninne (Hei Hanne!) drakk afternoon tea med meg på Upper House, i 49. etasje. 



Jentene hjemme sponset brunsjen (takk jenter!), men jeg ringte selv for å reservere bord:

Tine:
Forresten, det er en bursdagsfeiring.
Upper House: Er det? Ønsker du at vi skal gjøre noe spesielt?
Tine: Bursdagen er en ganske big deal.
Upper House: Vi kan skrive en melding i sjokolade på tallerkenen til bursdagsbarnet. Hva vil du det skal stå?
Tine: Ehm.. Vel, det er min bursdag.
Upper House: Vi skriver "Gratulerer med dagen," vi.
Tine: Det er helt topp.



Etter at vi hadde spist skulle Kari tilbake til bøkene hennes og Hanne tilbake til Kina. Den indiske klassekameraten min hadde sendt melding og spurt hva jeg gjorde på kvelden. Jeg lot planene om Ikea-smågodt og seriemaraton vike. Han hentet meg utenfor hotellet. Jeg fikk en hermetisert indisk dessert jeg skulle spise senere og beskjed om at jeg ikke skulle få vite noen ting.


Vi tok trikken til Happy Valley. Inderen ga meg en lengre forklaring på de ulike gravplassene i området, vel uvitende om at jeg nettopp har begynt på Forgotten Souls av Patricia Lim, en bok om gamle gravplasser i Hongkong.

Han dro til sjalet mitt så det dekket hodet og dro meg inn til hindu-tempelet i Happy Valley. Vi tok av oss skoene og vasket hendene, før vi gikk inn i selve tempelrommet og bukket til de tre gudestatuene som sto innenfor. I India går man i templer på bursdager, fortalte inderen meg. Da jeg påpekte at jeg var den eneste jenta med tildekket hår i hele tempelet, innrømmet han at det ble gjort for at jeg skulle føle det var mer eksotisk.

Videre gikk vi så til sikhtempelet i Hongkong. Her måtte alle dekke seg til, også kompisen min. Vi tok av oss skoene og vasket hendene på nytt. Han han la igjen penger og fikk meg til å knele så dypt at hodet mitt var i bakken både foran og bak et alter hvor det sto en mann med turban og viftet med en stor fjær, mens det satt et tremannsband og spilte på indisk orgel. Vi knelte også bak denne mannen.

Jeg har ikke bilder av dette fordi jeg ikke turte spørre om det var greit, sikhtempelet er åpent for alle og de er så vant med ikke-indisk besøk at en blond jente med elefantskaut ikke trakk den minste oppmerksomhet. Etter å ha knekt og bukket fikk vi en neve karah parshad, som en annen mann med skjegg og turban delte ut. Fordi indere spiser med høyrehånden rakte jeg frem én hånd da det var min tur. Han sa med vennlig stemme at jeg skulle bruke to. Sooji Halwa er en myk og svært søt masse laget av mel, sukker og ghee.

Etter å ha spist det opp og vasket hendene, gikk vi ned i et stort rom med tepper på gulvet. En tykk mann gikk rundt med en stor bøtte kikertcurry han øste over i brettene til de som satt på gulvet. Jeg fikk et metallbrett og beskjed om å sitte ned. I tempelet blir det laget mat hver dag, bortsett fra på søndager, da kommer det ulike medlemmer av menigheten og lager det de vil. Vi fikk to andre sauser og chipati.

Vi spiste opp og drakk chai i bakgården. Det er 12 000 sikher i Hongkong. Søndagen er den mest besøkte dagen, men vi var der så sent at det var rolig, bortsett fra en liten gruppe jeg vil anta er menn uten familie.

Ferden gikk så med trikk til central. Vi gikk gjennom Statue Park og videre til Star Ferry Pier. Inderen kjøpte tandoori kebab til oss. Indisk to ganger på en dag kan høres voldsomt ut, men la det bare være sagt at det var han som spøkte om matforgiftning og ikke jeg. Vi spiste kebab på taket med utsikt over Kowloon skyline, før vi tok båten over til den andre siden for å se nyttårslysshowet Avenue of Stars fortsatt holder. 



Etterpå gikk vi opp på toppen av et kjøpesenter og tok en øl mens vi hadde utsikt over Hongkong skyline.



16. februar 2015

[Om nyttårsforberedelser.]

I min del av verden er forberedelsene til kinesisk nyttår i full blomst (HØHØ!). I Hongkong er besøk på et av de mange blomstermarkedene en sentral del av markeringen. Litt som at vi kjøper juletrær, kjøper de lokale store ferskentrær til å pynte hjemme.


Folk bruker lang tid på å velge det fineste treet, og mange hadde tydeligvis tatt med seg slektens sterkeste for å bære pryden med seg hjem (det var ikke intensjonen at dette bildet skulle beskrive akkurat det).


Ellers på markedet hadde de også miniatyrtrær (bonzaitrær er nok å strekke det litt langt) og dekorasjoner bestående av nipple fruit.

 

Det er sauens år i år, eller geitens, etter hvem du spør, uten at det er så sentralt for feiringen. Når dette er nevnt, det er allikevel ikke blomstene som har fått mest oppmerksomhet på årets marked, men de politiske båsene.


For en uke siden ble det kjent at kinesiske myndigheter hadde konfiskert mer enn 7000 dopapirruller på fastlandet med påtrykk av Hongkongs øverste leder. Rullene var bestilt anonymt, men det kom fort frem at det var arrangert av det demokratiske partiet. Dette er i teorien lovlig i Hongkong, men ikke i Kina, hvor rullene ble produsert. 


Partiet hadde planlagt å selge dorullene på markedet, men da dette ikke lot seg gjøre, satte de i stedet opp en stor plakat med påskriften "Tørk bort CY Leung. Jeg er bare et håndkle." Det siste kan* forøvrig være et ordspill på 5 øre soldatene, nettkommentatorer i Kina kjent for å få betalt 5 øre av staten for å skrive ting på nett.

(Jeg sier "kan" fordi jeg tolket det sånn, men da jeg dobbeltsjekket med to i klassen sa hun fra Hongkong at det sannsynligvis stemte, men hun fra fastlandet var usikker.)


Men det var flere partier som hadde paraplyrevolusjon-suvenirer. Her har du flere håndklær og annet stæsj, til den nette sum av HK$68,9(0) naturligvis. Dette tallet referer til at Hongkongs leder, CY Leung, vant valget med 689 stemmer, og har vært en gjennomgående greie siden Occupy Central begynte.


Av de mer kreative suvenirene var drikkeflasker formet som tåregass.


Denne boden solgte skilt med slagord brukt under Occupy Central, som "Do you hear the people sing" fra Les Miserable. De hadde også iskrembamser med sauer på, fordi Hongkong fortsatt er Hongkong.


Denne boden solgte guleparaplyer. På skiltet over står det "Ekte allmenn stemmerett."


Denne boden hadde CY Leung som beveget seg opp og ned i en gryte hengende på hanken til en paraply.

Hongkong pleier hver 4. juni å markere 4. juni massakren på Tiananmen i 1989. Denne boden solgte bøker om hendelsen, i tillegg til paraplyrevolusjon t-skjorter.

8. februar 2015

[Om at ikke alt du gjør er feil.]

Ved Victoria PeakHongkongs nest mest glorete turistattraksjon,* støtte vi på et hulepinnsvin.


Det var mange som gikk søndagstur, deriblant også en fortvilet far med to små barn. Datteren, skrekkslagen, gråt modige tårer mens faren gjorde tafatte forsøk på å roe henne, ved å oppmuntre til at hun kunne gå nærmere. Samtidig, noen meter bortenfor, gjorde den noe mer djerve sønnen, i god tro av at hulepinnsvinet ikke var farlig, alt som sto i hans makt for å kunne ta på piggene. Da faren oppdaget dette, sa han ting som ikke akkurat gjorde situasjonen bedre for storesøsteren.

Etter å ha observert familiedramaet lenge nok, fortsatte vi å bestige fjellet. Jeg kommenterte at det ikke alltid kunne vært lett å vite hvilken linje man burde legge seg på som forelder.

- Nei, ettbarnspolitikken har også visse fordeler, sa den kinesiske venninnen min tørt.

-------------------------

*Den mest glorete er selvsagt Avenue of Stars daglige lysshow

6. februar 2015

[Om mitt Korea.]

Jeg var i Korea i en uke. Hadde ikke vinteren vært så hard mot meg, hadde jeg syntes det var altfor kort. Korea er så spennende, landet er så vakkert, maten er så digg og vennene mine tar alltid så altfor godt i mot meg. Her er noen av øyeblikkene jeg mener fortjener å deles:


Korea er visstnok kjent for å være et konservativt land hvor innbyggerne er skeptiske til utlendinger. Det er mye snakk om diskriminering, om folk som sliter med å komme inn på utesteder, restauranter eller lignende. Et veldig vanlig problem er å komme seg inn på leiemarkedet, enten fordi eiendomsmeglerne ikke kan engelsk eller fordi huseierne ikke ønsker utlendinger. Dette meglerfirmaet har derfor spesialisert seg på utleie til utlendinger. 


Og når vi snakker om utlendinger i Korea, jeg så dette dørskiltet på toalettet på et marked. I Korea finnes det tradisjonelle hull i gulvet-doer, og vanlige vannklossetter, slik som i de fleste andre land i Kina. Det er allikevel første gangen jeg har sett alternativet markert slik. 


I Korea spiser man hundesuppe på vinterstid. Det er stort sett sett på som en mandig og mer tradisjonell greie, men venninnen min var ikke helt fremmed for tanken. 


Her er forresten venninnen min. Vi kjenner hverandre fra da vi studerte japansk i Oita. Siden den gang hadde hun lært seg engelsk og jeg har blitt.. øh.. voksen. 


En av de siste nyeste mattrendene er koreansk grill med mochi, eller klebrig ris. På bildet ser du det som er neonrosa og hvitt. Man spiser det på samme måte som man ellers ville spist salatbladene på koreansk restaurant: fyll det med litt ris, litt kimchi, kjøtt dyppet i en av dippene og alt i en munnfull. 


Den ene dagen i Myeng-dong dukket det opp fem gutter i flashy klær som bukket noe voldsomt. Noen koreanske skolejenter tok bilder av dem, og plutselig sto flere hundre kinesiske turister og gjorde det samme. Jeg er like glad i kjendiser som de fleste andre, men det hadde nok vært litt mer stas å se 100% om jeg hadde hørt én av sangene deres på forhånd.


Kirken har mye makt i Korea. Den sponser politikkere og engelskundervisning, og slik påvirker den samfunnet mer enn det folk flest liker å erkjenne. Allikevel var det helt feil vurdering av dommedagsmelderen å gå gjennom i det 100% forberedte de koreograferte dansetrinnene. 


Venninnen jeg skulle bo hos i Seoul kom først tilbake fra reise en dag etter at jeg ankom byen. Det passet fint for da rakk jeg besøket til DMZ uten å ha dårlig samvittig, og dessuten kunne jeg spise både skamløst og hemningsløst et døgn uten at det ble direkte pinlig. Jeg spiste middag på Gwangjang markedet. Det er egentlig et tekstilmarked, men på ettermiddagen kommer det også enormt mange matboder, og er derfor virkelig verdt et besøk. Maten er billig og alt er fristende. Man kan spise alt fra aannakji (blekksprut som fortsatt beveger på seg), koreanske dumplings, nudler og annen gatemat til en rimelig penge. Valget mitt falt på chijimi og annet frityrstekt snacks. 


Selv om akkurat restauranten jeg satt på også hadde bor inne, ville jeg sitte ute. Fordi det var kaldt hadde de lagt et elektrisk varmeteppe på benken, og jeg syntes det var gøy å kunne se på folkelivet. I grytene kan du se henholdsvis bønnesuppe, gresskarsuppe og toppokkigryte. 


Hostellet jeg bodde på den første natten, Nomad Hostel Itaewon var helt greit, om man tar prisen i betraktning. Det er relativt nytt, og mangler enkelte praktiske rutiner (hvor ble det egentlig av den lovede inkluderte frokosten?), men verten Joe er svært hyggelig, og står absolutt på tilbudssiden. Et kurrant sted for den som er keen på et sentralt sted, selv om det var svært klønete å finne både ved første og andre forsøk.

Jeg valgte det ene og alene på grunn av prisen (under 70 kroner/natten), og fordi det lå nærme der venninnen min bor, og stedet vi skulle møte opp for å dra til DMZ, da oppmøte var type grytidlig. 


Da venninnen min ankom Seoul, dro vi en tur ned til Busan for å besøke noen venner. Busan er kanskje internasjonalt kjent for sjømat, men lokalt er det svinerissuppen, dwaeji gukbop, man snakker om. Det består av en ganske salt suppe av svinekraft og vårløk, kokt fett svinekjøtt som holdes varmt på bordet, og serveres med ris og alle det andre vanlige tilbehøret man finner på koreanske matbord. Tradisjonelt sett var koreansk mat kraftigere, eller tykkere om du vil, men det var matmangel under krigen og i tiden etter, ble folk vant til å vanne ut maten, slik den er i dag.


Vi spilte gabong og testet ut noen av de absurd mange ansiktsmaskene vi hadde karret til oss som følge av mengden sminkeshoppingen min, siden sminkebutikkene gjerne deler de ut som prøver hver gang vi går inn i en butikk. 



Frokost er et relativt begrep i Asia. 


Koreansk grill, hvor kelneren selv prepper kjøttet for oss.


Nok et dwaeji gukbop-måltid, denne gangen med egen kimchibuffet, til underskrevnes store fryd.


Busan har verdens eneste Forente Nasjoners minnekirkegård. Her hviler de soldatene som døde under Korea-krigen, og som ikke ble sendt hjem, enten fordi det ikke var mulig, eller fordi man ikke visste hvem de var. Det ligger også tre nordmenn her. Disse var helsearbeidere og deltok derfor ikke direkte i krigshandlingene.

Jeg tilhører en generasjon som knapt nok fikk med oss denne krigen, nevnt i en bisetning i historiebøkene på ungdomsskolen. I ettertid har jeg ikke bare lært årsakene og utfallet, men også hvor stor påvirkning krigen hadde på dagens internasjonale politikk. Det var interessant å se folk fra ulike deler av verden gå til sine respektive landsmenn - indere, afrikanere og et utall hvite. Etter å ha vært gjennom alle krigsbeskrivelsene og våpenutstillingene ved DMZ, var det dessuten fint å kunne gå til et "fredeligere" minnesmerke.