3. august 2015

[Om å reise til Hanoi.]

Jeg gjorde ferdig masteren min og stakk til Hanoi, Vietnam. Jeg drømte om foodcation, backpacking, soloreising og strandslacking. Det ble det, i tillegg til en hel del andre ting.

Rett før jeg dro sendte jeg mail til en vietnamesisk jente jeg var på minnemarkering i Hiroshima med i 2011, uvitende om hvor i verden hun var, eller hvor i Vietnam hun var fra. I det jeg gikk på flyet fikk jeg svar om at hun var tilbake i Vietnam og hun bodde i Hanoi. Ville jeg bo hos henne en natt?

Jeg takket selvsagt ja, og endte opp med å bo der en hel uke.


Den første natten hadde jeg booket meg inn på hostell i French Quarter, et område fullt av gaterestauranter, markedsboder, scootere og backpackere. Jeg la fra meg kofferten på hostellet og gikk til nærmeste restaurant og bestilte omtrent alt på menyen.

Teselskap i kommunistuniformer.

En av Hanois spesialiteter er eggekaffe, en slags tiramisu i væskeform, om du vil. Det sies at det en periode var melkemangel i Hanoi, og en kaféeier pisket egg som en slags erstatning. I dag serveres eggekaffe på de fleste kafeer i Hanoi. Kaffen er kullsvart, eggeskummet er fløyelsmykt og det hele søtes til med kondensert melk. 

Den franske kolonitiden etterlot seg en sterk kafékultur. Mens det i nord drikkes mest kaffe, er tekulturen mer utpreget i sør.

Stereotypisk gatebilde fra Vietnam.
Selv om området heter det franske kvartalet, preget den vietnamesiske nasjonalismen gatebildet
Fangerom for vietnamesere i Hoa Lo Prison.

Jeg besøkte Hoa Lo Prison, som ligger praktisk talt i Hanoi sentrum. Franskmennene brukte fengselet til å bure inne vietnamesere som gjorde opprør mot kolonimakten. Siden ble det døpt Hanoi Hilton av de amerikanske krigsfangene som satt der under Vietnam-krigen. Museumet var verdt et besøk, for det er svært godt vedlikehold, men en viss form for forhåndskunnskap om Vietnams historie anbefales, da propagandamaskineriet virkelige har gjort seg flid med plakatene. 

En gaterestaurant av enkleste sort: båret på skuldrene. En liten minigrill til venstre, og baguetter, sauser og krydder på den andre siden. 
Ispause ved Hoàn Kiếm Lake.
Mangoselger i det franske kvartalet.
Jeg fikk et veldig godt forhold til moren i familien. Hun fortalte om hvordan hennes mor hadde vokst opp under svært gode kår i Thailand, for deretter bli sendt tilbake til Vietnam alene som 16-åring, av foreldrene som ville hun skulle lære litt vietnamesisk kultur. Kort tid etter brøt Vietnam-krigen ut, og det ble umulig å komme seg tilbake. Hun giftet seg med en mann og fikk tre barn. Mannen ble voldelig, og til slutt orket hun ikke mer. De ble skilt mens barna fortsatt var små, i et den gang fortsatt svært konservativt Vietnam. Ingen familie i nærheten og et ellers lite nettverk gjorde de påfølgende årene tøffe. Det var allikevel ikke de som hadde det verst, fortalte moren videre. Familien i Thailand sendte gaver via Hongkong, selv om bare en liten brøkdel av leveransen kom frem etter at alle mellommennene hadde tatt sin del av kaken.


Mens vi snakker om kommunismen, venninnen min tok meg med til en av Hanois hippeste kafékjeder, Cong Caphe. Kjeden har fem (seks?) filialer i Hanoi. Den er startet av en lokal kunstner, og skulle egentlig være et spydig sleivspark til hva den vietnamesiske kommunismen er blitt, og ble innredet i kommunistisk stil. Det ble dårlig mottatt av myndighetene, og nå er kafeene i stedet innredet i Vietnam-krigstil, som om det er noe bedre.
Kafeen serverte ørten typer kaffe og solsikkefrø. Vi bestilte kaffe med kokossorbet.  

Foreldrene til venninnen min hadde henholdsvis en mastergrad og en doktorgrad i kjernefysikk fra Russland. Begge to var medlemmer av kommunistpartiet, selv om det muligens var partigodene snarere enn sosialismens verdier som lå til grunn for dette. Vietnam har endret seg siden Ho Chi Minh kjempet for . Som venninnen min sa, "Det er interessant å se Vietnams utvikling. Mormor måtte lære seg fransk, min far lærte seg russisk, jeg lærte meg japansk, men mine barn kommer nok snakke kinesisk."

Gatepho med venninnen min. Oh. My. 

Jeg fikk eget rom med utsikt. Det er mitt longboard du ser der, ja. I fall du skulle være i tvil: Sørøstasia er ikke spesielt skatevennlig. 
Provisorisk gatefrisør utenfor Hanoi
Nok en ting Vietnam er kjent for: grisekjøring.
Spennende meny.
Gatene i Hanoi var fulle av provisoriske kjøkken frem til klokken ti, hvor alt plutselig stengte.


Jeg ble der helt til 17. mai, og tok like så godt med meg datteren i huset til den norske ambassadeboligen for feiring. Både vi og taxisjåføren slet med å finne veien, men vi rakk i det minste siste rest av barnetoget.
Pyntet til fest.
Rundkjøringen hvor det første kommunistflagget i Hanoi ble heist.
Det egentlig Hanoi Hilton, som forøvrig bare blir kalt Hilton, grunnet den litt uheldige historiske konasjonen. 
Hotel Metropole Hanoi, det historiske hotellet kjent fra blant annet Graham Greenes The Quiet American. Jeg må innrømme at jeg ikke hadde hørt om hverken boken eller filmen da jeg ble dratt med inn, men det er jo noe å skryte av i ettertid.
Det kjente dukketeateret, Thang Long Wang.


St. Joseph's Catedral i Hanoi. 
Vietnamesisk hverdagsfrokost: Varme baguetter, enorme avokadoer fra familiens gård i Dalat, svart kaffe, bananbrød og hjemmelagd mangosmoothie. 
Ho Chi Minhs Mausoleum
Som enhver god kommunistisk leder, ligger også Ho Chi Minh balsamert i et mausoleum. Om man bare står opp tidlig nok, kan man fortsatt gå på likskue. Det er selvsagt strenge regler rundt dette, inkludert kleskode og bildeforbud. Etter å ha besøkt mausoleet, kan man besøke Ho Chi Minh museet, og også gå rundt i huset han bodde i.


Vietnamesiske soldater drikker Coca Cola i Ho Chi Minhs hage.
Soldat på Ho Chi Minh tour.
Utvalget suvenierer solgt på Ho Chi Minh museet ville nok fått lederen til å snu seg i graven. 
Tempelet i hagen til Ho Chi Minh, kommunistlederen. Hikst. 

Ho Chi Minh-statue.
Selv om kommunister visstnok skal være ateister, henger det fortsatt igjen mye religiøse tradisjoner. Her er familiealteret, godt plassert i midten av stuen. Da jeg skulle dra, var moren bekymret for at jeg ikke hadde med meg nok mat (jeg hadde det) og plukket med seg noen av mangoene egentlig ofret til hennes egne mor og farens grandtanter. 
Deler av middagen laget til meg kvelden før jeg skulle dra. 

30. juli 2015

[Om å reise til Shenzhen.]

Tidligere i år var Lillesøster og hennes to BFFs på besøk. Etter tre måneder med backpacking i sørøstasia satte de pris på å bo i et ordentlig hjem, og å kunne få lage sin egen mat. Ihvertfall i to dager, før vi dro på spaweekend til Shenzhen.

Shenzhen er en storby på fastlandssiden av grensen mellom Hongkong og resten av Kina. Fra Hongkong kan man ta t-banen til Shenzhen. Om man har norsk pass kan man kjøpe femdagers visum på grensen. Det går an å betale kort eller kontant og man trenger ikke bilder eller invitasjonsbrev eller noe som helst annet enn pass, selvsagt. I april kostet visumet omtrent 160 HKD (160 kroner da), det blir utgitt på stedet. Dette visumet er visstnok bare gyldig i Shenzhen, men med mindre man bor på hotell i Kina, skjønner jeg ikke hvordan noen overser dette. Det har ihvertfall aldri vært kontroll de gangene jeg har vært der.

Hvorfor dra til Shenzhen? Jeg var der første gang i 2009, og helt ærlig kan jeg ikke si at byen har utviklet seg noe nevneverdig. Grensebyen er fortsatt kjent for handel, prostitusjon, være naboen til Hongkong, Minsk World og turistattraksjonen Window of the World. Hvor det nok ikke er alle som føler at de tre første punktene er grunnlag nok for en tur til Shenzhen, er det stort sett kinesere som er begeistret for Window of the World, jeg kom meg aldri lenger enn til inngangen.

En annen mer typisk Hongkong ting å gjøre, er å dra på spacation. Det finnes utallige spa i Shenzhen, av ymse kvaliteter. Som regel betaler man rett under 100 kroner for inngang i et døgn. Dette inkluderer opphold, et sett ren pysj og som regel så mye frukt du vil. Noen opererer med åpen kaffebar (ekslusivt i Kina) mens andre tilbyr én kaffe og kanskje iskrembar i stedet. Man kan bestille ulike tjenester, som massasje, pedikyr eller frisør. Bruker man mer enn 100 kroner, slipper man å betale inngangsgebyret.

Det er derfor nesten rimeligere å bo på spa i Shenzhen enn på hotell.

Jeg aner ikke hvilket spa som er best i Shenzhen, jeg har bare vært på to: Oriental Palm Spring International Club og Queen Spa. Det er omtrent den samme dealen, bare at man får inkludert iskrem på den første og kaffe på den andre. Dessuten er det et evig mas på den førstnevnte etter tips, da gjerne mer enn det man i utgangspunktet har betalt for massasjen, som man i utgangspunktet har betalt service charge for. På Queen Spa var vi strengt tatt på budsjetttur, og chilla uten uten å gjøre spesielt mye.

Det er strenge fotoregler på Queen Spa, så mesteparten av bildene er tatt i smug, eller under intens ignorering av personalets lite subtile hint om at det ikke er lov å ta bilder.. 

Jentene nydusjet og i hver sin pysj.
To kinesere som skamløst snorket høylydt.

Fruktbuffet
Mer fruktbuffet
Italiensk iskrembar
Kinesisk barpynt
Dagen derpå frokost. 
Så lenge man har betalt kan man gå inn og ut av spaet så mye man vil. Vi dro på byen for å møte noen venner av meg den ene dagen, og da vi kom tilbake var alle sengene tatt, så vi måtte legge oss i en VIP avdeling.
Dagen etter våknet vi av at det lå noen ved siden av som ble massert. 
Mer iskrem.
Dagen på spa var så hektisk at vi ble bare liggende hele dagen. 
Skjerm ute i gangen. 
Det er ingen hemmelighet at det nok skjer litt av hvert på spaet som vi nok ikke var målgruppen for. I gangen sto maskiner hvor man kunne velge massøren eller negldamen, en avgjørelse man tilsynelatende kun tok basert på utseende.

Xiao Mei klar til jobb. 
Om man for eksempel skulle ta med seg en businesspartner på smøretur, ville det ikke vært unaturlig å ta med vedkommende på spahelg. Da bestiller man gjerne et større privatrom med karaoke, sofagrupper og massasjestoler. 
Spisestuen i VIP rommet.
Sminkerommet på spaet.


29. juli 2015

[Om flere spørsmål.]

De kinesiske klassekameratene mine spurte om så mye rart. (Oppfølger av denne:)



- Er søtpotet en kinesisk greie?
Man spiser det i andre land også.
-Kinesere er flinke til å forberede søtpotet. Det er nok en kinesisk greie.

- Hvordan sier man 眼袋 på engelsk?
Poser under øynene.
- Du har poser under øynene.

- Går det an å male seg brun med en kost?
Det går sikkert an, men jeg bruker selvbruning. Noen bruker spraytan.
- Men går man liksom over kroppen med en rull da?
Nei, enten bruker man en krem, eller så kan man bruke spray.
- Det hadde vært mye mer praktisk med en malingsrull.

Da jeg møtte en annen nordmann jeg hilste på på norsk, før vi slo over til engelsk:
- Kan dere fortsette å snakke norsk? Jeg er kristen, jeg blir glad når det høres ut som dere snakker i tunger.

- Kan jeg stille deg et personlig spørsmål?
Ja.
- Hva synes dere europeere om sør-europeere?
Er dette personlig?
- Ja.

- Har du planer om å gifte deg i nærmeste fremtid?
Nei.
- Men når du flytter hjem?
Jeg har ikke planer om å gifte meg med en gang jeg flytter hjem heller, nei.
- Du burde gifte deg.
Lurer du egentlig på om du kan få komme i mitt uplanlagte bryllup?
- Ja! Takk for invitasjonen! Jeg tar med meg noen venner. Kanskje et helt fly, ingen jeg kjenner har vært i et norskt bryllup.
Å.

- Jeg er blitt en partygutt.
Å? Har du festet mye?
- Nei, men de to festene jeg har vært på har vært nok til at jeg har forstått det er slik man bør leve livet.

- Er det uhøflig i vesten å sitte og leke med mobilen din om man er bare to personer ved et måltid?
Ja.
- Men kan ikke den andre personen også bare surfe på internett da?
Vel. Jo.
- Problem løst. I Kina sitter alle på mobilene sine.

Gaven jeg fikk:
Denne må du være forsiktig når du spiser fordi den smuler. Ikke spis den på et bibliotek.

Telefonsamtalen ringt fra ukjent nummer:
- Hei. Snakker du kinesisk?
Ja.
- Å. Ok, hadet!