16. april 2014

[Om at det aldri er bra nok.]

Påsketid er familietid og i vår familie er dette ensbetydende med hyttetid. Som i de fleste familier, går jo dette naturligvis på helsa løs også hos oss. La meg si det sånn: Det er mye stolthet i påskeegg, det er svært mye stolthet i annen matlaging og det går ekstremt mye stolthet i generell vinteridrettsutøvelse (kan du forstå hva jeg slekter på?).

Jeg skal sannsynligvis fortelle mer om påskekyllinger og slikt senere, denne historien handler om sport. Jeg sto på kjøkkenet og drakk vann da pappa kom inn:

Pappa: Hvor har du vært?
Tine: Jeg har vært ute og jogget.
Pappa: Å ja. Hvorfor gikk du ikke på ski?
Tine: Fordi jeg hadde lyst å løpe 14 kilometer.
Pappa: Du burde gått på ski.
Tine: Men jeg ville løpe. Noen vil jo også løpe.
Pappa: De fleste vil nok gå på ski.

Det er aldri bra nok.

11. april 2014

[Om videreføring av familietradisjonene.]

Søsteren min overnattet. Det var en lang dag, men været var dårlig og det fristet lite å gå utenfor døren. Etter lunsj tenkte jeg at når jeg likevel hadde en innedag kunne jeg få gjort unna litt såkalt forfallent husarbeid.

Tine: Du, jeg tror jeg skal gå og stryke litt sengetøy, jeg.
Lillesøster: Ja, ok.
Tine: Ingen morsomheter om det der?
Lillesøster: Nei. Ingen.

Vi ryddet av bordet.

Lillesøster: Men nå tror jeg jammen meg at jeg skal gå og se litt på Paradise Hotel, jeg.
Tine: Ja.... Ok.
Lillesøster (sarkastisk): Hva? Ingen morsomheter om det der?

Jeg svelget unna resten av innholdet i tekoppen. Den jenta altså. Hvor får hun det fra?

7. april 2014

[Om å komme godt forberedt.]

Jeg var på middag hos Mummi, altså min høyt beskattede mormor. Jeg snakket om hvordan Lillesøster er russ nå til våren, og om hvor fett det skulle bli å endelig skulle få være på en russebuss, i og med at jeg aldri var russ selv.

Mummi: Å, men du, det har jeg vært på.
Tine: Hva? Har du?
Mummi: Å ja. Og det var flott. Skinnseter og greier. Mye liv. Ta med paraply.
Tine: Jeg kan tenke meg at det satte inntrykk, ja. Men bussen hadde vel tak?
Mummi: Jo da, men det jeg husker best var at jeg måtte sitte med paraply inne.
Tine: På en russebuss?
Mummi: Det var litt av problemet. For det ble sprutet så mye champagne, så jeg bare slo opp paraplyen min, jeg.

4. april 2014

[Om svært lokal sosial angst.]

Dette er historien om hvordan jeg ble kjent med Christian Kruse. For å begynne med det viktigste: Han er ingen kjendis. Han har så vidt det er meg bekjent ikke vært deltager på et realityshow eller spilt i teater heller. Slapp av, det er ikke nødvendigvis noen grunn til at du burde vite hvem han er. Men det kunne jo hende. Og denne mannen, han har vært årsak til ufortjent mye frustrasjon i vinter.

Det hele begynte med at jeg var på Social Media Days og vi spiste lunsj. Det var lang kø, og jeg snek for å hente bestikk, da en skjeggete bebrillet mann grep tak i skulderen min. Han var høy og stemmen var dyp.

Skjeggete bebrillet mann: Hei Tine.

Jeg frøs. Jeg er god på ansikter, og strengt tatt så er jeg god på navn også, men dette mennesket måtte jeg tenke litt på. Hodet jobbet på speed, men kroppen handlet fortere. Jeg gjorde det ethvert annet menneske i min situasjon burde gjort. Jeg ga han en high five.

Så klemte jeg han.

Tine:
Takk for sist, mann!

Og så lot jeg han stå i matkø, mens jeg selv gikk tilbake til plassen min.

Vel tilbake på plass kom jeg på at det nok var den mannen med skjegg jeg nylig hadde vært på middag med hos en kamerat. Vi hadde vært fire personer på middag, men en svært uforutsett misforståelse hvor venneparet trodde at jeg var daten til en kamerat, gjorde at det ble ganske mye vin den kvelden. De syntes det var ubehagelig at jeg var så involvert i min kamerats Tinder-dates, jeg skjønte ikke hvorfor ikke vi ikke snakket mer om utfallet av gårsdagens Tinder-date. Det var en hyggelig kveld, og litt rart, og som du nå forstår, det var nok andre ting enn nok en mann med skjegg i Oslo som hadde satt inntrykk. Jeg var allikevel fornøyd med egen reaksjon.

Men så, noen dager etter dette igjen, så følger  Christian Kruse meg på Twitter. Og det er ikke den samme mannen som jeg var i middag med, for han gjør jo ikke de samme tingene som Christian Kruse oppgir at han gjør. Det er ingen vits i å legge skjul på dette: Slike ting gjør meg litt gal. Så jeg googlet. Og facebooket. Og stalket. Spurte venner. Det var ingen åpenbaringer. Hvem søren var Christian Kruse? Var dette et forsøk fra hans side på å knuse isen, ved å introdusere meg selv til han på den måten? Jeg frøs jo fast, så det forsøket kan man si mye om, men jeg kunne ikke plassere han, og innbilte meg at dette var eneste mulig forklaring.

Månedene gikk. I forrige uke var jeg på fest, og sto og snakket med en venninne da ingen ringere enn Christian Kruse kom slentrende inn. Slikt blir jo jeg svett av. Jeg prøvde å formidle historien til venninnen min i svært korte trekk, men kom ikke lenger enn, "Herregud, det er så kleint at Christian Kruse er her, jeg aner virkelig ikke..." før:

Nevnt venninne:
Hei Christian! Har du møtt Tine?
Christian Kruse: Vi har.. øh... klemt.

Og der døde jeg litt. For dette var jo det absolutt eneste jeg kunne si om han også. Og om den svært klønete tilstanden min forrige gang var det som hadde gravd seg inn i hjernebarken hans, da var det på ingen måte en representabel versjon av meg selv. Det er jo ikke forsvarlig. Jeg er jo god med folk flest. Jeg hostet høyt og påpekte at det var salt potetgull og holidaydip på benken og at det fortjente litt mer oppmerksomhet enn jeg hadde bevilget det til nå. Så jeg stakk.

En stund etterpå kvinnet jeg meg opp og forklarte ham situasjonen. Jeg sa at jeg virkelig prøver å sette min ære i å huske folk, men at han hadde blitt glemt om jeg burde huske han fra før jeg takket for sist.

Christian lo. Og prøvde si noe om hvor, men jeg avblåste han tvert. Sa nei, jeg har ikke møtt deg og jeg var ikke der, og det der er jo umulig. Glem det. Du tar feil. Han lot meg virkelig kjøre ferdig hele talen, før han denne gangen insisterte.

Christian Kruse:
Da jeg ikke hadde skjegg spiste vi kake en morgen hos Ingvild Moen på hennes kontor.

Og da falt alt på plass.

Hvor vil jeg? Det er helt kurrant å ha litt sosial angst altså, men det er enda bedre når det gir seg og man får sjelefred.

19. mars 2014

[Om Nord-Korea 1982-83 og sånn.]

Der hvor de fleste jentegjenger bedyrer at de stort sett snakker om sko, Tinder og slankekurer, vil min jentegjeng hevde at vi har en egen greie for tematikkene folkemord, diktaturer og aller helst Nord-Korea. Det hender selvsagt at vi snakker om sko og Tinder, vi og, men det er ingen av oss som keeps up with the Kardashians, og det går unektelig sport i å vite hva the Kims har gjort i det siste.

Det var derfor et tap for de av oss som ikke kunne være med på dagens lunsjseminar på universitet i Oslo, “Changes in the North Korean Cultural Policy in the 1980s.” Det er vanskelig å forklare hvor sært dette seminaret faktisk var, men om jeg oversetter fritt tittelen til "Nordkoreansk popkulturs innenriksstatus i skoleåret 1982-83 sett gjennom en østtysk students øyne" begynner vi å nærme oss. Dette var en time viet de spesielt spesielt interesserte, for å si det sånn. Folkesangtekster ble oversatt. Innhold av høytidshefter (nordkoreanske "Julehefter" om du vil") ble gjennomgått relativt detaljert. Vi nippet til solo mens vi fikk beskrevet hvordan den sørkoreanske filmskaperen Shin Sang-ok ble kidnappet av Nord-Korea, og hvordan Kim Jong-il anbefalte han nytt ekteskap med sin også kidnappede, daværende ekskone Choi Eun-hee. De tok rådet til seg og giftet seg på nytt. Her kunne vi konkludere med at Nord-Korea er gode på å formidle solskinnshistorier ut til folket.

Jeg var fascinert, og min venninne Yakitori vil jeg anta på sett og vis var det, hun og. Jeg skal spare dere for flere detaljer
. Høydepunktet var klipp fra den nordkoreansk filmen Our Fragrance. Du trenger ikke se hele, men jeg anbefaler en titt på den intrikate den statlige snikreklamen for kimchi anticeptic (hva oversetter man dette til?) ved 2:50, for ikke å snakke om den rørerende omtanken som blir vist ved 15:15.


Her har du filmen i sin helhet:


18. mars 2014

[Om hvorfor det ikke ble oss II.]

Lørdag kveld hadde jeg tydeligvis klagd så mye over stiv nakke at en kompis på eget initiativ ga meg en lett massasje.

Kamerat: Du har ganske definerte ryggmuskler.
Tine: Jo takk. Du kan gjerne kalle meg fitnessgudinnen Tine. Høhø.
Kamerat: Helt ærlig tenkte jeg mer i retning av... eh, beef cake.

Fit er utvilsomt ikke the new sexy i alle kretser. Ihvertfall ikke i min.

17. mars 2014

[Om hvordan man ter seg.]

Til tross for at jeg virkelig drikker unormale mengder med te, jeg er ikke kresen på teen min. Det vil si, med unntak av den første koppen. Den bør være svart og aller helst av typen English Breakfast, for alle vet jo at den er best. Og den aller beste engelskefrokostteen på pose, den selger de på alle grønnsaksbutikkene på Oslos beste østkant, altså mitt nabolag. Vanligvis, i det minste. Nå som jeg er gått tom for min maxipakke, virker det som om det har vært en stopp i importen. Den er virkelig ikke å oppdrive. Her om dagen var jeg innom butikk nummer X i femte, selv da uten hell. At denne typen te av en eller annen grunn ofte har kyrillisk skrift på seg i tillegg, gjør at jeg bevilger meg litt lenger tid enn denne letingen fortjener, i et desperat forsøk på å finne den rette. Jeg var der en formiddag, og butikkeieren var derfor mer enn behjelpelig.

Butikkeier: Kan jeg hjelpe deg?
Tine: Ja, jeg vil ha English Breakfast tea. På pose.
Butikkeier: Hva med denne?

Han holdt opp riktig merke, men av typen kardemomme.


Tine: Det er kardemommete. Jeg vil ha frokostte.
Butikkeier: Jammen denne er veldig god.
Tine: Det er ikke den jeg vil ha.
Butikkeier: Nei vel, hva så med denne?

Nå dro han frem en te av russisk opphav, men med masse sitroner på bildet.

Tine: Er det English Breakfast?
Butikkeier: Neppe. Men den er veldig god.
Tine: Jeg skal ha English Breakfast. Og bare det.
Butikkeier: Å ja. Hva med denne?

Nok en kardemommete. Denne gangen tyrkisk.

Tine:
Nei, det er også feil. Jeg vil bare ha English Breakfast. I poser.
Butikkeier: Da vil jeg anbefale denne.

Earl Grey. Tyrkisk. Løste. Jeg svelget en luftkamel.

Tine: Nei, ikke den heller. Jeg vil bare ha English Breakfast.
Butikkeier: Ah! Men da vet jeg!

Og så forsvant han en lang stund og kom tilbake med et glass tyrkisk eplete. Sånn som bare er sukker og lite annet.

Tine: Nei, den er absolutt ikke i nærheten, dessverre.
Butikkeier: Hva med denne da?

Han rasket vilkårlig ned nok en boks med kardemommete fra hyllen. Jeg var ikke klar over at det fantes så mange typer kardemommete. Dette gikk jo over alle støvleskaft.

Tine: Nei, du jeg tror jeg skal gi meg nå, jeg.
Butikkeier: Denne drikker jeg mye. Akkurat det du vil ha. Det er English Breakfast.

Og så ga han meg en boks med grønn te med bare kinesiske tegn på. Det kan jeg heldigvis lese selv. Så da gikk jeg hjem.

10. mars 2014

[Om hvor tøft singellivet faktisk er.]

Her om dagen ble jeg invitert på date. Trodde jeg.

Det var en fredag kveld, jeg hadde booket meg selv en ganske rolig kveld med en venninne av den feitere sorten, altså Freia. Jeg hadde tatt på meg feelgoodtights og hettegenser og gjorde meg klar til vill fråtsing, da jeg fikk melding fra en bekjent jeg har tenkt at har hatt et godt øye til meg en stund.

"Vil du på kino i dag?" spurte han.

Jeg tenkte litt på det, og bestemte meg for at en date er bedre enn ingen date, og at jeg dessuten egentlig ikke kan fordra nei-mennesker.

"Ja, det vil jeg!" svarte jeg, og lurte på hvordan jeg egentlig skulle få lurt meg selv ut av nevnte tights.

"Jammen så fint. Jeg har to billetter. Filmen begynner om en time. Du kan få begge."


Og dermed satt jeg fredag kveld med to billetter til kino og en do it yourself-date.

Dette skjer bare meg. Jeg har ikke hørt fra han siden.

6. mars 2014

[Om pre-trettiårskrisa.]

Jeg hadde bursdag på lørdag. Selv om jeg egentlig er vel så fornøyd med å arrangere andres bursdager, pleier det være litt ekstra stas å feire min egen. Overgangen fra 26 til 27 var allikevel mer merkbar enn jeg hadde regnet med. Uten at jeg egentlig kan forklare hvorfor, har jeg faktisk tåpelig nok gått rundt og sagt jeg har vært 27 et halvt år allerede. Det burde egentlig bare være en ren formell endring, men for første gang i mitt liv hadde jeg en hel dag hvor praktisk talt samtlige mennesker jeg møtte kunne fortelle meg at nå var jeg blitt gammel.

La meg her komme meg highlights:

Søsteren min og foreldrene mine kom innom med frokost og kake med syv lys, siden 27 lys er så himla mange å sette på et bakeverk at det kan sammenlignes med en middels stor husbrann. Da jeg fortalte Modern (mye mer enn 27) at jeg hadde skaffet meg presskanne til kaffebruk sa hun det var fint at jeg var blitt så gammel. Jeg svarte at den ikke var til eget bruk, men i fall jeg skulle få besøk. Det er greit at hun aldri har vært interessert i poker, for det var tydelig at hun slet med å være imponert. Av foreldrene mine fikk jeg stort sett sånne ting de mente jeg trengte. En høydare i gavedrysset var et dampstrykejern, siden jeg til dags dato bare har strøket et laken og ingenting annet. Den slags kan jeg jo ikke vedkjenne meg stort lenger. Visstnok. Jeg fikk dessuten selvsagt bursdagservietter av Modern. Hun har presset på meg servietter i åtte år nå og holdt på å le seg ihjel da hun dro dem opp av posen. Det er så hyggelig å gi noe med en nytteverdi og sånn. Joda, sa jeg, og la serviettene sammen med de ni andre serviettpakkene jeg har fått det siste året. 


Sånn ellers var det en harmonisk frokost. Pappa (enda mye mer enn 27) fikset kjøkkenskuffene mine som har vært ødelagt siden før jul, og søsteren min (19) hadde skrevet et langt brev om hvor vanvittig gammel jeg var blitt. La meg sitere: "Nå er du blitt så gammel at du stopper meg midt under en samtale for å spørre meg hva jeg mener eller hva det betyr. Til tross for det er du i ferd med å bli en av de med trendye kommende 30-åringene som vandrer rundt i Oslos gater." Jada. Som du forstår, det var god S, som kidsa tydeligvis har begynt å si.



Selvsagt hadde jeg laget bursdaggelé til meg selv, det er jo verdens beste dessert. Det var bra å ha noe å støtte seg mot, for dagen utartet seg i samme bane. Utover dagen fikk jeg besøk av blant annet såkalte god venn (21) som kunne informere at det måtte være deilig å være i en alder hvor det virkelig ikke var noen aldersgrenser som hemmet meg. Selv ikke Norwegian ville anse meg som ungdom lenger. Fullpris på meg, med andre ord. Det er fint at jeg er slik en riking. Så ringte farmor (82). Hun elsker bursdager, hun elsker meg, og hun elsket å ha et så godt voksent barnebarn som jo faktisk virkelig var blitt gammelt. "Du vet at nå har den yngre fetteren din giftet seg for to dager siden, forresten? Ja, det var jo virkelig flott at han er blitt så etablert." Host.

Også Bror 2 (23) med kjæreste (21) kom innom. Selv om broren min fortsatt ler høyt hver gang han slipper en fis, er kjæresten hans heldigvis moden nok til å overgå oss alle. Så det var fint. Men så kom Verstevennen (26) brasende inn døren og erklærte dagen vårens vakreste eventyr, da jeg endelig var eldre enn henne igjen. Når det kommer til gaver (og alt annet), vet jeg sjeldent hva jeg kan forvente av Verstevennen. Det er som regel ikke pent. Denne gangen var hun henrykt over å ha kjøpt meg et jævla sjokoladefonduesett. 



(Tacosett til høyre) Altså. Herregud. Hallo. Det er ikke sånn at det er vanskelig å kjøpe gaver til meg, jeg blir glad for alt, bortsett fra ubrukelig dritt og tacosett. Verstevennen min følte hun dodget en kule ved å legge ved en liten sjampis. Hun kan ha rett i det. Allikevel, hun holdt seg ikke for god til å fortelle de andre som var hos meg ettertrykkelig hvor lite glad jeg var i sånne ting som det hun hadde pakket inn.

Vi tok på oss finstasen og stakk til Syng for å bli feiret av folket. Av hun med rødt hår og the T's fikk jeg dette bursdagskortet her. 


Karaokekvelden forøvrig ønsker jeg ikke uttale meg noe særlig om, bortsett fra at jeg fant bitemerker på armen dagen etter. Det er den slags som skaper karakter, vil jeg tro.

27. februar 2014

[Om at det egentlig ikke er så nøye.]

"YALA, You Always Lives Always, som buddhistene sier. "

Dette lærte jeg egentlig av en muslim. Jeg tror egentlig ikke buddhistene sier det heller.


Jeg skal ikke snakke om religion, men å min Gud, så lei jeg er av mennesker som undergraver seg selv. Av jenter, nei damer som  fornedrer sine egne evner. Som sier de er for ukvalifiserte, som bestemt mener de ikke kan, greier eller får til å nå opp til det de selv ser på som uoverstigelige fjell. Det skjer så ofte at jeg ikke en gang lenger blir forbannet når jeg hører det. De som er flinke er faktisk ikke blitt det fordi de har vært så heldige at de har lykkes. De har trodd på seg selv og jobbet beinhardt for det. De har tenkt lenger enn sine egne primalbehov og jeg er dritt lei av at det skal minimaliseres til noe så enkelt og ukonkret som flaks. Tenk å være så heldig at man får en fot innenfor systemet, enten det er i en bransje man vil være i eller at det var tilfeldigheter som gjorde at man kom i snakk med akkurat den personen akkurat da som var villig til å gi deg en sjanse. En sjanse! Hva skal det bety? Suksess handler ikke om bra timing og tilfeldigheter. Det handler faktisk bare om å ta seg selv i nakken og bestemme seg for at man skal være på rett plass til rett tid. Yte det som trengs. Enkelte bruker lenger tid på dette enn andre, det er sant, men det er lov. Dessverre er det ofte fordi de prøver å bli noen andre for å nå det man tror er egne mål. Dropp det. Det er den slags som er den faktiske tidstyven. Se på det slik: om du ikke er klar for å bli din egen helt, hvordan skal du da nå et mål du selv har satt deg?

Tror du at du ikke får det til? Hvem er det som egentlig har ork til å sitte å høre på den slags? Selvdestruksjon er dødskjedelig! Jeg har da ikke tid til å være min verste kritiker. Det kan dessuten lett bli en så omfattende jobb at jeg nesten må overlate det til noen som bryr seg. En dårlig venn jeg ikke har lenger, for eksempel.

De siste månedene har jeg selv brukt mye tid på å menge meg med det jeg mener er rette folk for meg. Dette inspirerer meg: supre, smarte mennesker som løfter frem hverandre. De som imponerer meg ved å være seg selv. Som gir beng i om de egentlig er gode nok. Sitatet til Pippi Langstrømpe om at den slags har hun aldri gjort før, så det er hun sikkert god til, har dessverre blitt så ihjelbrukt de siste tiårene at jeg er lei av å høre det, men det er allikevel brukt fordi det er en sannhet i det. Man bør tøye strikken som omkranser sin egen komfortsone. Man bør av og til hoppe ut i bassenget uten å sjekke temperaturen på forhånd. Ved en sjelden anledning burde man kanskje til og med hoppe uten å sjekke om det er vann der i det hele tatt om det er det som trengs. (NB! Ikke ta dette for bokstavelig, for selv om det er sticks and stones som kan skade deg, så er det både testet og vedtatt at en nådeløs sementbunn fort kan gjøre det samme.) Jeg elsket Ida Jackson litt da hun proklamerte at hun pleier google alle hun holder foredrag for på forhånd. Joda, det tar vanvittig lang tid, men den tiden bruker hun på å sitte og grue seg uansett.

Jeg sa det til henne etterpå, og hun lo det bort. Det er litt vemodig alltid å se de som blir helt satt ut av veltruffen ros. Ikke misforstå, det er fint at å få anerkjennelse for noe de selv vet så altfor godt at de er gode på er det som gjør dagen bra for dem. Men, det burde vært så selvsagt.

Det virker som om dette ble mitt nyttårsinnlegg. Jeg hadde ikke så mye mer å legge til. Det kommer lovlig sent, men godt. Forhåpentligvis tar du det litt mer til deg når ikke alle de andre livsrådene kommer samtidig.

Mine mål for 2014 er enkle. Smart says no, stupid says yes. Noen ideer er så dårlige at de bare må funke. Ta sjanser. Vær uredd. Måtehold og ydmykhet er fint til et visst punkt, det er ingen som liker hovmod, men det er lov å si at man er bra.


Selv vil jeg selvsagt aller helst bare være best. Inntil da får det bli en hel del YAMA.

26. februar 2014

[Om sommerens PSY.]

Så irriterende.
Så deilig catchy.

Denne musikkvideoen har alt, inkludert strofen, "Slapping Joseph with an arm", og banangensere og isbjørngensere. Da jeg første hørte sangen, ønsket jeg å ignorere den, men den sitter rett og slett fast hos meg. Jeg har innsett at jeg går glipp av Sørøst-Asias verste landeplage på mange år.

Dette musikktipset er fra Malaysia.

20. februar 2014

[Det ultimate komplimentet.]

Etter at jeg ble kjent med Somalieren, har jeg på mitt snedige vis sakte infiltrert vennegjengen hennes. Det er faktisk gått så langt at vi nylig prøvde å feire bursdagen hennes hos meg, men så ble hun syk og vi satt og spiste bursdagskaken uten henne. Det var litt vemodig, men sannsynligvis mest trist for Somalieren og minst trist for oss, for vi var mange, hadde nevnt kake og vanvittig mye mat.

Uansett, vi satt på Blindern i dag og drakk kaffe og snakket om begravelsesforsikringer og hjemmefødsler og oss som heldigvis befinner oss midt i mellom. Og så skjedde det.

Somalieren: Tine, du kunne jo vært somalier.
Marokkaner: Nei, marokkaner.
Somalieren: Nei, dere er jo så stille og ordentlige. Vi er sånne høylydte og bråkete damer.
Tine: Og sånn er jo jeg...
Somalier: Ja, selvfølgelig. Tine, jeg mener det, du er jo egentlig en somalier. Glem alt annet.

Og så high fivet vi. Jeg har en overhengende mistanke at det ikke akkurat er sånn et reelt klanopptak foregår, men tiggere kan som kjent ikke være kresne. Selv ikke i Somalia.


17. februar 2014

[Om hvorfor det ikke ble oss.]

Jeg skal medgi, det var en allerede alt for sen kveld for sånne jenter som meg å være ute på byen på. At det attpåtil var på en hverdag av det mer regnfulle slaget, gjorde at Kulturhuset var alt annet enn folksomt. Vi sto i baren da en fyr i rutete flanell kom bort til venninnen min for å si hei. Hun kjente han fra før og introduserte meg kort. Etter litt om hvem vi var og hvem vi kjente, oppdaget vi en felles lidenskap for Kina. 

Han: Jeg har bodd ganske lenge i Kina. Det er mitt andre hjem. 
Tine: Å ja. Kult. Hvor da? 
Han: I Shanghai. Det var fett. Jeg snakker mandarin flytende. 

Han ga meg et ganske selvsikkert glis og holdt en kunstpause for å la uttalelsen synke inn.

Tine: Gjør du? Hvor god er du da?
Han: Bedre enn deg.
Tine: Jaha?

Ikke døm meg her. Jeg har alltid hatt lite til overs for vestlige som skal snakke kinesisk med hverandre i Kina bare for å vise ovenfor andre at de kan det. Det handler om kommunikasjon og forståelse for meg først og fremst. Det er helt greit at noen er bedre enn meg i mandarin. Det er 2,5 år siden jeg var på Taiwan sist, enda lenger siden jeg var på fastlandet.
Dessuten, skal man begynne å regne på det, folk flest er bedre enn meg i mandarin. Men om du slenger en slik påstand på bordet, da forventer jeg at det er hold i den. Jeg slo over til mandarin. Han ble stiv og fortsatte på norsk. 

Han: Eh. Jeg har bare bodd der et halvt år, altså.
Tine: Ok, det er greit.
Han: Det begynner bli en stund siden.
Tine: For all del, jeg forstår det.
Han: Jeg er ganske god, men du må gjerne snakke litt langsommere.
Tine: Du, jeg går nå jeg.
Han: Hao...

10. februar 2014

[Om dagens anbefaling.]

I dag var jeg på konsert med Nina Persson. En bråkebøtte som meg er naturligvis ikke noe utpreget konsertmenneske, jeg snakker for mye er det blitt meg fortalt. Det hender allikevel at jeg bestemmer meg for at jeg trenger litt kulturelt påfyll. Sånn som i kveld. Jeg vant nemlig plutselig to billetter. Jeg skal være den første til å innrømme at det var en ganske liten konkurranse. Det var faktisk bare én av deltagerne som ikke vant. Jaja.

Det er sikkert enda kjipere å tape når alle odds er i din favør. Personlig vil jeg medele at det føles godt å seile i medvind.

31. januar 2014

[Om nettdating.]

Pappa ringte meg her om dagen. Han ba meg finne ut av livet mitt. Selv ikke jeg ble noe nevneverdig yngre med årene, sant og si var den tiden som ung allerede forbi. Nå måtte jeg ta i mot et velment råd fra en som har levd i nesten seksti år. Her var det bare å innse at jeg ikke hadde lang tid igjen hvor jeg kunne satse alt av sjarm og personlighet på at noen fortsatt vil ha meg allikevel.

(Kort oppsummert. Det var en ganske lang samtale, og det kan hende noe er tatt litt ut av sammenheng.)

Når din far kommer med slike velvalgte ord, da er det bare å gå til handling med det samme.


Jepp. Jeg bestemte for å høre det jeg ville høre, og opprettet så en profil på EliteSingles - for oss single som har litt høyere forventninger.


Et sympatisk trekk ved elitesingles jeg bet meg merke i med det samme, er den harde utsilingen de driver med fra første stund. Her er spørsmål 2: Bekreft ditt eget kjønn, og så deretter det kjønnet du er ute etter hos din partner. De vil jo ikke ha en vinglepetter som ikke er sikker i sin sak.


Videre fulgte en rekke spørsmål hvor jeg ble oppmuntret til å be venner om hjelp om jeg var usikker. Jeg skulle svare så ærlig som mulig. Her var det et tydelig ledende spørsmål til hvorvidt du anså deg som mest booksmart eller streetsmart. 

Men så skjedde brått dette som gjorde meg en smule forvirret. De rådet meg til å ha et åpent sinn. "Ikke gå inn i partnersøket med et bilde av en feilfri partner." Om jeg ikke skal forspeile meg en plettfri partner, hva er da poenget med elitepartner? Jeg var mildt sagt svært forvirret.

Herfra ble det ganske komplisert. Etter del 6 ser det ut til at man prøvde hinte om at jeg ikke var elite nok? Jeg ble ihvertfall anbefalt å møte mennesker i min egen hverdag også. Elitesingles skulle ikke erstatte mitt "virkelige liv." Det er fint de legger alle kortene på bordet, men allikevel.

Jeg skal ikke kjede deg for mye med alle spørsmålene som kom, for de var mange, gikk på personligheten min, og var svært dyptgående. Det er i ettertid fint å vite at vennene mine kjenner meg så godt som de gjør, og ikke la noen ting i mellom da jeg ba om et anslag hvor jeg burde stille meg på skalaen.

Vel inne og ferdig med alle de kjedelige spørsmålene, kom altså sjokk nummer to: For å se bilder av de andre elitesinglene, må man oppgradere til premiumabonnement. Jeg følte det var litt i meste laget og var skuffet over at de ikke bød på noen smaksprøver overhodet. Det ble derfor aldri til at jeg skrev noe mer om meg selv enn disse utfylte spørsmålene. Alt mot forsvant fra meg og jeg glemte passordet i det jeg la fra meg telefonen.

Men, glemt betyr ikke gjemt. I løpet av en uke har jeg mottatt...

  • Tilsammen 33 mailer fra EliteSingles (å neida, jeg har ikke glemt dere!). 
  • Seks lister med partnerforslag. 
  • Syv besøk på profilen min. 
  • Seks bildeforespørsler. 
  • Tre mailer om at et av mine partnerforslag har lastet opp et bilde. 
  • Én mail om premium-plussmedlemskap til redusert pris. 
Jeg har allikevel mine tvil om hvorvidt mannen i mitt liv befinner seg på EliteSingles.