Etter at jeg ble kjent med Somalieren, har jeg på mitt snedige vis sakte infiltrert vennegjengen hennes. Det er faktisk gått så langt at vi nylig prøvde å feire bursdagen hennes hos meg, men så ble hun syk og vi satt og spiste bursdagskaken uten henne. Det var litt vemodig, men sannsynligvis mest trist for Somalieren og minst trist for oss, for vi var mange, hadde nevnt kake og vanvittig mye mat.
Uansett, vi satt på Blindern i dag og drakk kaffe og snakket om begravelsesforsikringer og hjemmefødsler og oss som heldigvis befinner oss midt i mellom. Og så skjedde det.
Somalieren: Tine, du kunne jo vært somalier.
Marokkaner: Nei, marokkaner.
Somalieren: Nei, dere er jo så stille og ordentlige. Vi er sånne høylydte og bråkete damer.
Tine: Og sånn er jo jeg...
Somalier: Ja, selvfølgelig. Tine, jeg mener det, du er jo egentlig en somalier. Glem alt annet.
Og så high fivet vi. Jeg har en overhengende mistanke at det ikke akkurat er sånn et reelt klanopptak foregår, men tiggere kan som kjent ikke være kresne. Selv ikke i Somalia.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar