[Om studentstreiken.]

Det er mye i luften i Hongkong for tiden. Jeg snakker ikke bare om den skitne eksosen, men også politisk sett. Jeg skal prøve å gi en kort og overfladisk innføring.

Som en del av oppgjøret etter at britene vant opiumskrigen, fikk England HK, en liten fiskelandsby langt unna Beijing, og uten noen reel verdi for kineserne, som hadde sitt å stri med nord i landet. Dronning Victoria digget det. Det passet henne ypperlig å ha et sted å sette opp en sjøhavn i Sørøst-Asia, rent praktisk sett. Britene bygget og utvidet og da Mao kom til makten i Kina i 1949, ble de enige om at de skulle få beholde øya i femti år til. Senere har det kommet frem (jeg har ingen kilde på dette, så du får ta det for god fisk) at kineserne hadde nok med å bygge opp et nytt land, og at de så på det som en helt ok deal at britene skulle fortsette å "klargjøre" HK økonomisk, sånn at når de til slutt fikk HK tilbake, skulle det gagne Kina.

I 1997 ble HK kinesisk. Det har ikke vært helt smertefritt, mange flyttet for godt, og det er den dag i dag fortsatt svært mange innbyggere som daglig vurderer å dra. Tidligere goder som britiske pass, kontra de nå kinesiske passene har eksempelvis vært et problem mange syntes var vanskelig å miste. Avtalen mellom England, HK og Beijing var allikevel at det skulle være "ett land, to systemer." Altså, at HK skulle få beholde sitt pseudo-demokrati, og fastlandet skulle fortsette med kommunismen.

I 2017 skal det være valg over nye ledere i HK. Det har vært mye diskusjon om nøyaktig hvordan dette skal gjennomføres. I august kom det en melding fra Beijing om at de ville nominere en gruppe mennesker, og at det er bare fra denne gruppen at HKere selv kan stemme over at skal styre HK. Det ble opplyst om at alle representantene måtte "elske landet [Kina] og elske Hongkong."

Man kan si mye om dette, men særlig demokratisk er det ikke. Det har vært mange demonstrasjoner, ledet av en gruppe som kaller seg Occupy Central. Inspirert av Occupy Wallstreet og studentdemonstrasjonene på Tiananmen, har de varslet at det vil være en større demonstrasjon i Central, HKs businessområde, hvor de ønsker å blokkere kontorer for å vise at de ønsker at hvem som vil kan selv stille til valg.

Alle i byen snakker om det, selv om ikke alle nødvendigvis har en bestemt mening. Occupy Central er bevisste om at de ønsker fredelige demonstrasjoner, og at det ikke skal gå utover den økonomiske driften i landet. Byen er jo kjent for business først og fremst, og en trussel om at dette skal ødelegges har ikke vært tilstede. Det er ikke satt noen spesifikk dato for selve Occupy Central, men det er mye spenninger, og hver helg er det mindre demonstrasjoner som opptakt til det hele.

Parallelt med dette har man klart å mobilisere studentene. HKs studenter har tradisjonelt sett ikke vært spesielt interesserte i politikk, men ledet an av 17-årige Joshua Wang har det vært en endring.

De første ukene etter skolestart var det vanskelig (for den som kan lese kinesisk) å ikke gå glipp av hva som var i ferd med å skje:

Store bannere var hengt rundt omkring på skolen, med oppfordringer om å boikotte timer, og at de selv ønsket å velge hvem som skulle representere dem.

Nå er dette fortsatt Asia, og alle våre timer har obligatorisk oppmøte, så strengt at om jeg ikke har legeerklæring, må pappaen min ringe til skolen og si hvorfor jeg ikke har vært der. Skolen gikk derfor tidlig ut og sa at de anså en skoleboikott som en del av Occupy Central som gyldig fravær. Noen av lærerne har også tilbudt seg å holde ekstra forelesninger slik at man kan ta igjen tapt undervisning, en interessant mulighet om du ønsker å bidra med sivil ulydighet og allikevel spille med sikre kort. Men det er allikevel svært revolusjonerende at en skole i Kina tillater studentene å demonstrere.

På kullet mitt er det én jente fra HK. Hun var usikker på om hun skulle delta i boikotten, og var i utgangspunktet overrasket over at jeg var så interessert i temaet da jeg spurte henne. Resten av kullet mitt er fastlandskinesere, som har sine daglige kamper med en by hvor innbyggernes favoritttema stort sett er at de ikke kan fordra fastlandskinesere. De er litt nysgjerrige på det som skjer, men det er jeg som må ta opp temaet. De har liten tro på demonstrasjonene og synes egentlig det er ganske unødvendig å skulle i det hele tatt forsøke. Sant og si svarte en klassekamerat at hun trodde de fleste studentene kom til å droppe noen skoleboikott da man betalte skolepenger og "det ville være totalt bortkastede penger."

Mandag var første dag av skolestreiken. Studentorganisasjonen hadde ordnet med busser fra skolen min til The Chinese University in Hong Kong, hvor de streikende studentene skulle samles.

Aller først møttes vi foran skolen, hvor de satte frem Demokrati Gudinnen, en kopi av en statue som sto på den himmelske fredsplass, før den ble knust under studentdemonstrasjonene i Beijing i 1989. Her holder lederen for studentorganisasjonen ved universitet mitt en appell for studentene.

Det var 13000 studenter som møtte opp på den første streikedagen. 24 ulike institusjoner samarbeidet. De ulike plakatene i bakgrunnen viser hvem de ulike gruppene er.

Taket til biblioteket var egentlig forbeholdt media, men en kompis og jeg maste oss til å få komme opp.

Appellene varte i timesvis. De snakket om at de ikke ønsket å være en tredje klasses by. Hongkong var blitt lovet demokrati og dette var brudd på avtalen.

Gule bånd symboliserte streiken, og det ble holdt lignende gule silkebåndsdemonstrasjoner i Australia og i flere andre land også, kunne denne jenten fortelle.

Langs veggene hang studenter opp grunner til hvorfor de ønsket å bestemme selv. Ting som at de ikke ønsket å sitte i baksetet på bilen, til at selvvalg var en menneskerett.

Det var også møtt opp et par kinesiske dissenter, som velvillig delte historier om hvordan de enten hadde blitt banket opp av kommunister i Hongkong, eller som han her, som hadde kjempet for demokrati i Kina og blitt fengslet for det.

Det var mellom femti og sytti frivillige. Lærerne på skolen holdt forelesninger, men også de hadde plakater som viste at de støttet streiken.

For å være en demonstrasjon med så mange mennesker var det en merkelig ro over det hele. Folk gjorde det de fikk beskjed om, det var stort sett å sitte stille. Appellene gikk på kantonesisk, så jeg forstod dessverre ingenting.

Deltagelsen fra de ulike fakultetene var varierende. Noen gutter som gikk på ingeniørstudiene fortalte at det var nesten ingen i klassen deres som deltok. På kulturstudiene var det derimot nesten ingen som ikke deltok. En jeg snakket med kunne fortelle at han hadde valgt å stå på sidelinjen fordi foreldrene hans var redde for at han skulle bli straffet av Beijing om han ønsket å søke jobb ved en senere anledning.

Streiken skal vare en hel uke. De kinesiske klassekameratene mine var skuffet over at det var en såpass rolig demonstrasjon. Det var ikke slik de hadde hørt at politisk aktivisme skulle se ut. De syntes dessuten det var vanskelig å møte studenter som satt og demonstrerte mot landet deres og ta imot kritikken. De er vant til å holde sine meninger for seg selv, og det ble nok svelget en del kameler.