[Om frie medier og internettsensur.]

- For ikke å snakke om dette.

Læreren vår viste et eksemplar av Charter 08 på overheaden. Det var første time etter juleferien, og vår nye kinesiske lærer forsøkte kartlegge bakgrunnskunnskapen til klassen. Klassekameratene mine sukket nesten litt oppgitt da de nok en gang ble spurt om de hadde hørt om det hun kalte “massakren på Tiananmen i 1989” (som regel referert til som ”Studentbevegelsen 4. juni" av de i klassen). Få deler av kinesisk historie har fått bevilget en større del av pensum det siste halvåret, selv de få som kanskje ikke kunne så mye om det i september, har fått det inn med teskje. Selvsagt hadde man hørt om det. Noen få rakte opp hånden da de ble senere spurt om det var noen som ikke hadde besøkt områdene dekket av Occupy Central i Hongkong. Alle visste at Instagram hadde blitt blokkert på fastlandet og WeChat sterkt sensurert som følge.

Denne boken Charter 08 virket derimot ny for de fleste. Enda det var en kinesisk utgave, var tittelen ukjent, avslørte plutselig klimpring på flere titalls tastaturer. Det overdøvet lærerstemmens videre tale om Nobel fredspris, og om den reele kostnaden av ytringsfrihet. Skjønt, jeg velger å reservere påståeligheten min litt her. Det var nemlig ingen som sa noe. Kinesiske studenter har en sterk konkurranseånd. Mange stiller ikke spørsmål av frykt for å ikke vise hva de ikke vet, hverken ovenfor læreren eller for øvrige medstudenter. Jeg hvisket  “Liu Xiao Bo” til hun jeg satt ved siden av. Hun tenkte seg om tre ganger før noe tydeligvis demret for henne, og hun skrev fort ”Charter 08” i en notatbok.

Alle i klassen har nemlig hørt om Liu Xiao Bo, selv om de fleste av grunner jeg til nå ikke helt har forstått, tilsynelatende synes Edward Snowden-historien er betraktelig mer interessant. Da jeg forsøkte ta opp nobelprisutdelingen i desember, ble det møtt med svar som, ”I Kina er det ikke så mye snakk om det,” eller ”Jeg har ikke lest noen av bøkene til han forfatteren,” uforstående til at jeg ønsket å diskutere noe annet enn litteraturprisen. Kan det hende at de bare ikke vet hva Liu Xiao Bo har gjort?
 

Helt ærlig, jeg vil si det er greit. 

I juleferien var jeg på en snartur til fastlandet, for første gang siden 2011. Jeg visste at mange flere nettsider har blitt blokkert siden den gang, men det var allikevel like overraskende som frustrerende å oppleve det selv. Google er blokkert, og det kinesiske motstykket Baidu opplevdes så uvant at jeg like så godt bare droppet nettsøk. Gmailen min var helt utilgjengelig, og praktisk talt alle andre sosiale medier jeg er på like så. Vi erklærte oss tilbake i 2002, dro på spa og tenkte at det egentlig var greit med en total ferie også fra den digitale verden.

Jeg skal innrømme at jeg syntes det var ganske deilig, men jeg var kun i Kina i tre dager. Kinesere og utlendinger som bruker sider som Facebook, Twitter og Blogger er avhengige av VPN for å klatre over den kinesiske internettmuren. Alternative hele nettsider hvor informasjon som ellers ville blitt sensurert skrives med kinesiske tegn med samme ordlyd, slik at det ikke blir fanget opp av det statlige sensursystemet (eksempelvis ville man på norsk kanskje skrevet ”bønder” i stedet for ”bønner”). Men internett med bruk av VPN går tregt, og det er ikke alltid at VPNen funker som den burde.

Det er sikkert mye tull på Internett som det er helt greit at kineserne går glipp av, men sensur skaper isolasjon fra verdenssamfunnet i denne nettopp denne informasjonsalderen hvor vi opplever at Internett gjør verden mindre og mindre. Isolasjon stopper informasjonsflyt. Problemet er ikke at klassekameratene mine ikke skjønner alle de popkulturelle referansene jeg kan finne på å slenge rundt meg. Det oppstår når de får i oppgave å skrive en stil om behovet for sensur for Charlie Hebdo med utgangspunkt i situasjonen i eget land. Når de vet at staten knebler, uten at de får vite hva som ikke får bli sagt.

De fleste kinesere på sosiale medier bruker kinesiske plattformer av rent praktiske hensyn. Alle vet at det foregår sensur. Det er langt i fra en statshemmelighet. En venninne sa at innleggene hennes på Weibo ble sensurert ganske ofte, men at hun ofte glemte hva hun la ut, og klarte derfor ikke helt å ha oversikten over hva som forsvant

Tilbake til klasserommet vårt, jeg var ikke overrasket over at klassekameratene mine ikke hadde hørt om Charter 08.  Hvor mange i Norge bruker egentlig noen nevneverdig energi på å skaffe informasjon som er hemmeligstemplet av ulike grunner? Jeg, som ikke en gang gadd å måtte scrolle ned til neste side med treff på Baidu for å finne det jeg var ute etter, ville sannsynligvis neppe imponert selv.

Som en del av studieturen vår til Kambodsja, besøkte vi Phnom Penh Post, i tillegg til flere andre nyhetshus. TV-kanalen vi besøkte sa rett ut at de ikke ønsket vi la ut noen av bildene vi la ut, av frykt for at de viste noe upassende. På vei tilbake til hotellet spurte jeg en fyr i klassen hva han hadde fått ut av besøkene.

- I Kambodsja har de frie nyhetskanaler, sa han.

Begrepet "frie medier" kan være relativt i Asia.