[Om å være nyttårsfast. ]

Jeg har et råd til deg som vurderer om du skal reise til Kina i kinesisk nyttår: Ikke gjør det.

Løvedans i Beijing.

Kinesisk nyttår følger den kinesiske månekalenderen. I år faller nyttårsaften 8. februar. Dette er den viktigste høytiden i Kina, og også den lengste ferien. Tradisjonelt sett fylte alle kinesere år i kinesisk nyttår, man skulle spise nudler (for å symbolisere et langt liv) og man skulle kle på seg nye, gjerne røde klær. Selve bursdagsfeiringen er det ikke så nøye med for folk flest lenger, men høytiden er fortsatt viktig, fordi det er den tiden på året familiene samles.

Når brorparten av 1,4 milliarder mennesker ønsker seg hjem går ikke bare prisene på transport i været, de blir utsolgt fortere enn svint*. Dette skyldes gjerne fenomenet 黃牛, såkalte gule kuer, eller folk som gjør store penger i å kjøpe opp så mange billetter som mulig, for å siden videreselge de til blodpris til svartebørsens høystbydende. Praksisen er like upopulær som den er utbredt.

Den store forflyttingen skyldes den enorme delen av befolkningen som er migrantarbeidere. I 1978 bestemte, etter nøye vurderinger, kinesiske myndigheter for å åpne opp spesielle økonomiske soner (Special Economic Zones) for utenlandske investeringer. Fra 1980 begynte investorer, i all hovedsak taiwanere og hongkongere, å etablere enkle tekstilfabrikker. Disse fabrikkene tilbød arbeid og lønninger til alle som var interesserte. Ryktene om arbeid spredde seg særlig ut til distriktene, hvor livet var hardt og mulighetene for utdanning var få. Plutselig var det en mulighet for å heve levestandarden betraktelig. Folk flytter i dag fortsatt i hopetall.

Det er allikevel bare få år siden kinesiske myndigheter erkjente flyttemønsteret et faktum. Som mange andre tall fra Kina er også disse tallene sprikene, men man antar at over 20 % av befolkningen i dag er migranter. Med så mange mennesker hjelper det ikke å være verdens beste land på logistikk. All kapasitet vil være sprengt.

Ønsker du vite mer om fenomenet anbefales dokumentaren  Last Train Home (2009).

Tilbake til deg som vurderer å reise, du vil med andre ord sannsynligvis være "nyttårsfast" - et ord som forøvrig neppe er patentert, men som alle vil skjønne betydningen av.

Du tenker kanskje at en kinesisk by har masse å by på (høhø) og at det vil være underholdning nok der du er?

Feil. For om alle som driver restauranter, barer, markeder og butikker skal hjem. Tilbake gjenstår spøkelsesbyer, for Kinas største byer er blitt så store grunnet den store mengden innflyttere. Når det er sagt, expat-barer, internasjonale hoteller og kulinariske opplevelser som McDonald og Starbucks vil nok være åpne. Her vil du møte andre likesinnede som forbanner gule kuer og stappfulle togstasjoner, men jeg vil forestille meg at det ikke var det du hadde planlagt å skrive hjem om.

Rester etter kinaputter i Beijing. 

Jeg tilbragte kinesisk nyttår 2009 i Beijing. Selve nyttårsaften var storartet, det til tross for at kineserne har en tendens til å verdsette lyd mer enn lys når det kommer til kruttunderholdning og da særlig kinaputter. Jeg var temmelig lei av å være halvdøv sånn omtrent klokken halv ti om morgenen, vel vitende om at det ville være mange timer igjen til midnatt. Tidene har allikevel forandret seg, og i et forsøk på å dempe den ekstreme forurensingen rakettskyting skaper, har myndighetene forsøkt nedlegge et totalforbud, uten at dette var noen tydelig suksess. Jeg innbiller meg forresten at da jeg bodde der var det dessuten et krav om fremlegg av kinesisk pass for kjøp av raketter, uten at jeg helt kan få verifisert nevnt påstand. Poenget er allikevel at det er liten vits i å ta turen for litt blink og bråk.
*Her hadde jeg tenkt å gjøre en morsom lek med ord om treige griser og raske kuer, men etter en lynkjapp sjekk med ordboken viste det seg at selv ikke vikinggriser var så raske at det fikk innpass i språket.