[Oh Tine 兒! 那麼好.]

[Om dobbeltgjengere.]

2011-11-23T23:26:00.001+09:00

Dette er faktisk ikke meg.

[Om telys.]

2011-11-20T18:22:00.003+09:00

En japansk kamerat og jeg handlet inn til thanksgivingbursdagsmiddagen vi hadde i går.

Tine: Vet du hvor jeg kan finne telys
Kamerat: Er det greit om det er lys for døde mennesker.
Tine: Ehem...
Kamerat: Japanere bruker ikke så mye telys. vi bruker egentlig bare lys for døde mennesker.

Og så gikk vi til den delen av butikken som selvsagt hadde 23 forskjellige typer begravelseslys, men ingen telys.

[Om et lite mysterium XXXIX.]

2011-11-10T00:00:00.003+09:00

Min kamerat Liksomtvillingen til Verstevennen (avbildet her) og jeg er veldig glade i hatter. Da gjerne hatter utenom det vanlige. Liksomtvillingen har vært i Vatikanet og sendt meg et bildet av de fantastiske hattene til noen sveitsere han møtte på.

Dette kortet var en uventet hyggelig overraskelse. På vei til Japan Tent satt vi bak noen kinesere, som selvsagt satt og snakket om oss stort sett hele veien. Først en uke senere fikk jeg fortalt han ene at jeg kunne kinesisk. Jeg hadde ikke fulgt med på samtalen det grann, men den tydelige flaue reaksjonen hans tilsa at det nok kan stemme. Uansett, jeg har ikke akkurat holdt kontakten med denne typen, men plutselig så datt det ned et kort fra han i Hong Kong i postkassen min. "Hei Tine, lenge siden sist. Håper alt blir ok!" og så hadde han signert med fullt navn. Jeg håper for øvrig også alt blir ok.

Mottok dette kortet i dag. Det er fra Miami.

"So long, and thanks for all the fish". Det er selvsagt tittelen på en bok av Douglas Adams. Jeg har ikke lest denne boken, og skjønner dermed ikke om det er over. Betyr det at det vil fortsette for alltid? Jeg er mer spent på neste ukes kort enn noen gang før.

[Om japanske sykkelregler.]

2011-11-08T22:30:00.004+09:00

Jeg har nevnt før at japanere er noen forbannede idioter i trafikken. De kjører som noen idioter, de går som noen idioter og de sykler som noen idioter. Det hjelper svært lite at de bukker om de kjører rett foran meg selv om det var min tur, og det egentlig er rødt lys. De har fortsatt kjørt foran meg.

I tillegg til å være noen hensynsløse idioter ovenfor oss utlendinger, sliter alle med japanerne som sykler tre personer i bredden på smale sykkelstier. Dette er gjerne skoleelever på vei til eller fra skolen, som snakker sammen. De sykler i et dørgende sakte tempo, og ignorerer alle forsøk fra andre om å komme forbi. Om noe flytter de seg faktisk slik at det blir enda mer umulig å komme forbi. Ofte tekster de mens de sykler. Dette gjør at de sykler desto mer vinglete enn det de i utgangspunktet gjør, hvilket er ganske imponerende, fordi de sykler gjerne i slangegang (om du skjønner hva jeg mener).

Alt dette gjør at jeg ankommer skolen svært ofte rasende. Jeg har nemlig syklet åtte kilometer bak japanere på sykkel i flokk, med minst én, men ofte to mobiler de har tekstet med.

På veien hjem pleier det være litt bedre. Jeg slutter ganske tidlig, og midt på dagen er det gjerne ikke så mange skoleelever på veien. Det er gamle mennesker, men de har sjeldent så mange venner de sykler parallelt med at jeg trenger stanse for å kunne gå forbi dem (det er så sakte ungdommene sykler).

Så, hvor vil jeg med dette? Vel, saken er det at det faktisk er ulovlig i Japan å sende tekstmeldinger mens man sykler. Du kan bli bøtelagt for det. Det samme gjelder om man sykler ved siden av folk. Det er lov å passere, men det er ikke lov å blokkere veien. Jeg så det på et TV-show, og hele salen var sjokkert. Lite overraskende er det svært få mennesker som er klar over denne regelen.

I dag på veien hjem var det politikontroll ved politistasjonen ved skolen. Tre politibetjenter blokkerte veien for meg, og vinket meg inn til siden. Jentene foran meg, som syklet ved siden av hverandre mens de sendte tekstmeldinger ble ikke stoppet. Jeg ble stoppet for å ha syklet uten å ha begge hendene på styret. En av politibetjentene leste opp loven for meg, og viste fysisk hva det ikke var lov å gjøre, og forklarte det med at vi var i Japan, og jeg hadde værsågod å følge japansk lov. Det var derimot ingenting sagt på at jeg syklet uforsvarlig fort, eller at jeg hørte på musikk.

Jeg beklaget veldig, bukket to ganger, og syklet videre. Selvsagt skal jeg aldri sykle uten begge hendene på styret igjen. Når jeg er utenfor overnevnte politistasjon i det minste.

[Om et lite mysterium XXXIV, XXXV, XXXVI, XXXVII, XXXIII.]

2011-10-31T22:21:00.006+09:00

Ok, jeg innrømmer begynner å angre på at jeg startet med å skrive romertall. Nå er jeg stuck med et forferdelig styr hver eneste gang jeg skal legge ut bilder av de nye kortene. Men for all del, det er fortsatt svært hyggelig med postkort.

Nummer 34 er sendt fra Philadelphia, som er ganske langt unna Florida, hvor postkortet er fra. Jeg antar det er fordi det ble skrevet i Florida og sendt over?

"Hvis du synes du har fått mange kort, skulle du bare visst hvor mange som ikke er kommet frem!"

Det er jo bare trist. Jeg skulle ønske jeg ikke visste at det var kort som ikke var kommet frem.

Det ser ut som det var noe festet til forsiden på dette kortet, men det er falt av.

Det er et dikt skrevet av Li Bai, "Waking from Drunkenness" (hva nå enn det siktes til). Det er et relativt nytt dikt, knappe hundre år gammelt. Jeg likte det ganske godt når jeg fikk alle delene. Diktet ble nemlig sendt i tre deler. Takk venn!

感之欲歎息，對酒還自傾。
浩歌待明月，曲盡已忘情。

Som kan oversettes til:

"Life in the world is but a big dream;
I will not spoil it by labour or care."
So saying, I was drunk all the day,
Lying helpless at the porch in the front of my door"

Dette kortet er også sendt fra Philadelphia.

Nok et Floridakort fra Philadelphia.

Del 2:

"覺來盼庭前，
一鳥花間鳴。
借問此何時，
春風語流鶯"

Som kan oversettes til:

"When I woke up, I blinked at the garden-lawn;
A lonely bird was singing amid the flowers.
I asked myself, had the day been wet or fine?"

Den dagen kom enda et kort fra Philadelphia. Tror jeg. Det var faktisk ikke stemplet i det hele tatt, så jeg bare antar.

"感之欲歎息，對酒還自傾。
浩歌待明月，曲盡已忘情。"

Som kan oversettes til:

"The Spring-wind was telling the mango-bird.
Moved by its song, I soon began to sigh,
And as wine was there, I filled my own cup.
Wildly singing, I awaited for the moon to rise;
When my song was over, all my senses had gone."

Jeg likte faktisk dette diktet ganske godt.

Jeg har også begynt å tenke at jeg kanskje har stilt feil spørsmål når jeg har spurt folk ved å si "Er det du som sender meg postkort?". Kanskje jeg heller burde spørre "Er det du som får andre til å sende meg postkort?".

Nok et postkort fra Philadelphia.

"Dette ble mange kort på snappen. Men sånn måtte det nesten bli når du var borte i september."

Hvordan visste du det? Det var en slags impulstur. Selv Modern visste knapt at jeg skulle dra før jeg dro!

Dessuten har jeg fått kort fra Ghost som har vært på tur til blant annet Leicestershire.

Og til slutt, Papua New Guinea kort fra en kamerat i Tokyo.

[Om japansk semigambling.]

2011-10-18T23:22:00.009+09:00

I Japan er det ikke lov å gamble. Selv ikke casino online er lov. Allikevel, Japanere er når alt kommer til alt først og fremst asiatere og asiatere liker både å gamble, og å være mestere i å snu og vende på regler så det blir lovlig allikevel. Det er ingen casinoer i Japan, men hele det ringe land er mer eller mindre dekket med pachinkohaller (På Taiwan også om noen skulle lure). Om du er en god spiller, og har en god mengde flaks går det an å tjene seg ganske rik på dette her, uten å måtte skatte en krone, eller yen om du vil. Jeg er jo en evigvarende fattig student, og tenkte derfor jeg skulle teste dette ut.

Jeg tok med min koreanske venninne som tolk, siden hun er mye flinkere i japansk enn meg, og jeg visste egentlig ikke helt hva pachinko var en gang. Det krevde en del overtalelse før hun sa seg villig til å bli med. Om tanten til pappa er verdens dårligste taper, er nemlig min koreanske venninne en veldig god nummer to. Dette har jeg erfaring med ved flere anledninger, blant annet ved både gabong, ymse drikkeleker og blackjack. Til slutt lovet hun å ikke storme ut ved første tap om vi dro på mcern etterpå.

Her er vi med en pachinkovert og en pachinkovertinne. De smiler fordi de nettopp har lurt meg til å kjøpe 800 pachinkokuler, som var det minste antallet man kunne kjøpe. Jeg smiler fordi jeg er en naiv optimist. Koreaneren smiler ikke fordi hun vet bedre.

Dette kommer kanskje som en overraskelse på enkelte, men man trenger ikke være noen rakettforsker for å spille pachinko. De ulike typene er fordelt etter hvor mye innskudd man er villig til å legge inn. Jeg valgte den billigste. Det innebar at jeg måtte kjøpe 800 kuler. Så legger man kulene i et hull på maskinen. Man trykker knappen som lyser "push" når den lyser, og eller vrir man bare på et håndtak. Når man vrir blir kulene sugd opp og så fungerer det nesten som et flipperspill, bare at man egentlig ikke kan flippe noe som helst. Treffer kulene i et hull (og det er flere hull, det må være det riktige hullet på det rette tidspunktet) vinner man.

Jeg trykket og vridde og vant egentlig ingenting i det hele tatt. Plutselig, som ut av ingen steder dukket denne svært lettkledde dama opp, før spillet igjen fortsatte.

Dette var ansiktet mitt da jeg erklærte at vi skulle gi opp. Pachinko er et idiotisk spill jeg egentlig aldri skjønte helt. Musikken de spilte var upåklanderlig japansk techno-pop, og jeg liker jo alt som blinker. Fargene på lokalet var fine og man kunne få gratis te, men helt seriøst, alt annet ved pachinko er helt på trynet. Underholdningsverdien = 0. Jeg kjedet meg etter syv minutter. Spillforklaring inkludert. Det er ikke ofte jeg sier det om noe i Japan.

Vi leverte inn omlag 200 kuler. Av pachinkoen fikk jeg et kort og en kvittering, og en boks sjokoladepinner med kanel og peppersmak. Fordi gambling som nevnt er ulovlig, har ikke pachinkoen lov å dele ut penger, bare premier. Premiene er gjerne ganske verdiløse i seg selv. Ved siden av enhver pachinko finnes det nemlig en liten sjappe man kan levere inn kort og kvittering for å få pengene man eventuelt har vunnet. Denne sjappen blir drevet av et separat firma, og derfor ser politiet igjennom fingrene på det. Jeg fikk 200 yen, som tilsvarer omtrent 16 kroner. Vi fikk dessuten to pakker med servietter. Sjokoladen spiste vi opp med en gang og pengene brukte jeg opp på trøsteburgere på McDonalds. Tror ikke dette blir noen alternativ form for ekstrainntekt i nærmeste fremtid.

Og ja, jeg fikk cash for dette innlegget, men det er min egen mening at pachinko er et kjempeteit tidsfordriv.

[Om å være seksten igjen.]

2011-10-12T20:43:00.003+09:00

Søsteren min på seksten var som nevnt på besøk i forrige uke. Det var strålende. Hun var her altfor kort, men jeg tror ikke noen tidsperiode ville vært passe lenge. Vi rakk å gjøre ganske mye for hun dro da. Blant annet gikk vi amok på mitt lokale sushisted.

Og vi tok klistremerkebilder (purikura) fire ganger.

Dessuten var vi på karaoke. Det var da vi forberedte oss tidligere på karaokedagen at denne samtalen foregikk:

Lillesøsteren: Har du noe med Justin Bieber?
Tine: Nei. Eller jo, kanskje?
Lillesøsteren: Å. EM. GE.
Tine: Hva?
Lillesøsteren: Du har jo bare "Baby" sangen jo! Du må jo få tak i flere!
Tine: Hvilke er det som er bra da?

Hun himlet med øynene og sukket tungt.

Lillesøsteren: ALLE!!!!

Og slik ble det til at jeg nå sannsynligvis har alle versjoner av alle sanger Justin Bieber noen gang sinne har laget.

[Om et lite mysterium XXVII, XXVIII, XXIX, XXX, XXXI XXXII og XXXIII.]

2011-10-11T23:42:00.009+09:00

Jeg har hatt besøk og skolen er begynt! Mer om det siden. Dette er de siste postkortene jeg har fått:

Mysteriekort nummer tjuesyv. Jeg skriver det med bokstaver og ikke med romerske tall. Er nemlig ikke alle som er like stødige i slikt tull.

Dette var et sjokk. Et virkelig sjokk.

"Er ikke vannmelon godt?"

Opp til nå har jeg vært ganske sikker på at det har vært en EXPO-person som har sendt meg disse kortene. Jeg har spurt alle, men ikke stolt på noen når de har sagt nei til at det var dem.

En person som er norsk og jobbet på den norske paviljongen ville aldri stilt dette spørsmålet. Til det var internhumoren rundt vannmeloner for heftig.

I tillegg er dette kortet sendt fra New York. Det er langt mellom New York og Miami.

Jeg er altså helt tilbake til null av hva spor angår. Kan ikke huske sist jeg var så forvirret som nå.

Min australske bror og hans koreanske kjæreste var på tur til Okinawa.

Lillesøsteren til Kanskje har vært på språkskole i San Diego i sommer. Det var fêtt.

Mysteriekort nummer tjueåtte.

Etter at en hel måned var passert uten et eneste mystisk postkort, kom dette. "Har kjøpt ny tusj."

Jeg dunket hodet i veggen.

Mysteriekort nummer tjueni. Sendt fra Miami.

"Hvilket språk er vanskeligst å lære: kinesisk eller japansk?"

Japansk. Japansk, japansk, uten tvil japansk. Så vet du det.

Nærmere analyse:

Ordet brukt for kinesisk, 國語, er ordet brukt for taiwanesisk kinesisk (ordrett betyr det landspråk). Og atter en gang er tegnene skrevet med tradisjonelle tegn.

Mysteriepostkort nummer tretti. Fra Miami.

Også dette kortet er sendt fra Miami:

"床前明月光，
疑是地上霜。
舉頭望明月，
低頭思故鄉 "

Og her er oversettelsen:

In the Quiet of the Night (Li Bai, 701-762 AD, China)

Moonlight reflects off the front of my bed.
Could it be frost on the ground instead?
I look up to view the bright moon ahead.
Thoughts of hometown bring down my head.

Dette virker som min type klassisk kinesisk, om jeg må velge. Jeg forsto det. Allikevel, i følge den anonyme avsenderen er det "Blant de dårligste diktene hans. Barnerim. Litt som at 'Yellow Submarine' er Beatles låt som alle kan. Folk..."

Noe egentlig er litt fornærmende for min del, men vi har jo stadfestet for lenge siden at dette virkelig ikke er mitt område.

Mysteriekort nummer trettien er sendt fra Miami, men selve kortet er fra Massachusetts.

"騎馬看花。。。
我想念台灣"

Den første delen betyr "Ri på hest, se på blomst" og er et gammelt kinesisk ordtak som kan oversettes til speedsightseeing. Det er et av de få ordtakene jeg kan på kinesisk og jeg er derfor ganske stolt av det. Dessuten er jeg ganske glad i speedsightseeing. Mye mer effektivt.

Den andre delen betyr "Jeg savner Taiwan."

Hvem er denne avsenderen som tydeligvis kjenner meg temmelig godt.

Som et ganske ålreit avbrekk oppi alle disse postkortene jeg ikke aner hvem er fra, fikk jeg dette i dag. Det er sendt fra Taunton, og om du er like ustø i land som har slike bynavn som meg, kan jeg nå fortelle at det er i England.

"Konitchiwa & Ni hao!
Et overraskende kort fra den fremmede mannen som følger deg på twitter, og som aldri har ventet utenfor huset ditt med tau, kloroform og kniv. Neida. Froskepillene (se forsiden) holder meg tilregnelig tror jeg da! Koko! Wheeee!
-Ghost"

Der ser du, mamma, jeg har ingen grunn til å være bekymret når jeg møter folk på nettet.

Mysteriekort nummer trettito. Tror det er sendt fra Miami. Trykket er uklart. Det er ihvertfall fra Florida. Har gitt opp å anta at det er noen kobling mellom avsenders identitet og motivet. Romskip liksom. Dette kortet er også 3D. Veldig tøft.

Det er slike spørsmål som dette, som gjør at jeg er ganske overbevist om at vedkommende som sender disse kortene er norsk: "Hva er best på vaffel: Jordbærsyltetøy vs. bringebærsyltetøy?"

Jeg synes bringebær er best. Alltid. Med mindre det er hjemmelaget jordbærsyltetøy. Jeg er veldig svak for hjemmelaget jordbærsyltetøy.

Mystiske postkort nummer trettitre. Det er sendt fra Miami. Ikea-postkort. Jeg liker rosa, så jeg har hengt det over sengen.

"Haha, tenk så gøy det hadde vært om kortene var fra Halvor Eifring!"

Det hadde vært gøy. Virkelig gøy. Halvor Eifring er en professor ved UiO som muligens elsker Taiwan like mye som meg. Og han kan kinesisk og foretrekker naturligvis tradisjonelle tegn. Men det er omtrent den eneste koblingen vi har. Jeg har sett han to ganger i mitt liv, men aldri snakket med han, så tror ikke det er han. Når det er sagt, mange har nevnt han som en potensiell kandidat.

[Om hva man ikke skal gjøre i Japan.]

2011-10-11T00:14:00.003+09:00

Hjalp noen venner med eksamensprosjektet deres før sommerferien. Kom tilfeldigvis over resultatet i dag. Det handler om alt man ikke skal gjøre i Japan. Det er muligens mer interessant for de som kan japansk, eller har kjennskap til kulturen, men her er det ihvertfall.

Merk forøvrig at jeg går med bare skuldre hele filmen igjennom. Å ja, og den tilfeldige picachuen til høyre under togdelen. Den gamle damen til høyre sine ansiktsuttrykk under togdelen også er ganske interessant. Hun var så irritert at hun etterhvert gikk av toget, for hun så ikke at jeg ble filmet.

[Om å kle seg anstendig.]

2011-09-29T02:49:00.000+09:00

Verdens beste lillesøster, altså min, kommer for å besøke meg neste uke. Som det seg hør og bør, er det enkelte ting man må opplyse om, når det ventes besøk til et nytt og fremmed land.

I Japan er det for eksempel ansett som uanstendig for damer å vise skuldrene. Det er mer greit i de større byene, men ofte i mindre byer og i sør er de mer konservative, og en jente som viser skuldrene sine, vil bli ansett for å være en skjøge. Nå bor jeg i sør. I en liten by. Jeg dekker skuldrene mine stort sett. Det skal ikke så mye til. T-skjorten kan ha svært korte ermer. Omlag fire centimeter kan være nok. Eller jeg kan gå med et sjal som såvidt dekker. Jeg kan gå med en genser som sklir ned og viser den ene skulderen. Gjennomsiktige plagg er også godtatt. Blondejakker. Og vi kan gå med så korte hotpants vi vil, uten at noen vil lee på et øyelokk. Jeg gjør som de andre gjør, så lenge jeg ikke sykler til skolen. Da er det viktig å passe på tanen.

Dette prøver jeg å fortelle min kjære lillesøster. Jeg vil jo ikke at noen skal ta henne for å være en skjøge, for det er hun jo ikke. Her om dagen satt derfor japaneren Kanskje, lillesøster og jeg og skypet. Lillesøster i kledd en singlet med brede stropper.

Lillesøster: Er det jeg har på meg nå, greit da?
Tine: Jeg tror ikke det. Kanskje, hva synes du?
Kanskje: Kanskje ikke helt greit.
Tine: Der hører du.
Kanskje: Du må på deg noe som dekker litt mer. Det er tryggere.
Tine: Ja. Tryggere.

Uten at jeg ikke helt skjønner hva det skal være tryggere for.

Det skal legges til at jeg har snakket med en japansk kamerat om dette her. Han kunne bekrefte at japanske jenter som viste skuldrene anså han som billige, men om det var utenlandske jenter kunne de gå med hva de ville.

Personlig har jeg en teori om at denne tradisjonen har muligens å gjøre med hvordan asiatiske jenter er utrustet genetisk, gjerne med slanke bein og kanskje ikke så store fordeler å vise til. La oss ta den tradisjonelle kinesiske qipaoen, med høy splitt og en fullstendig tildekket overkropp som eksempel. Den fremhever de fineste kroppsdelene på en asiat. Personlig ser jeg ikke ut i en qipao, men en bunad har en mye heldigere fasong for sånne som meg.

[Om The Taiwan Tour 2011 III.]

2011-09-26T16:34:00.011+09:00

Og så dro jeg tilbake til Taipei!

Tilbake i Taipei dro vi på spis så mye du klarer på koreansk restaurant. Bestiller du mer enn du klarer i Japan må du betale for det du ikke har spist opp. Slik er det ikke i Taiwan. Jeg kan ikke huske sist jeg spise så mye mat.

Utenfor satt en kar og sang sanger om foreldrene hans.

Hun jeg bodde hos bor rett ved 碧潭 (Bitan) et svært romantisk område om man er flere enn en. Men det var veldig fint der, så jeg jogget der av og til.

I helgen kom den indiske kameraten min opp til Taipei og vi dro til det mest 台客 (Taiwansk harry) stedet i hele byen: Taiwan Beer Factory 346 for å vorse. Tidlig på kvelden.

Dagen etter dro vi til det mest absurde jeg har vært vitne til i hele min Asia karriere: The Gay pool. La meg forklare. Det er kun homofile menn i Taiwan som drar til utendørsbassenger. Det vil si, og oss da. De homofile mennene smører seg inn med lag på lag med babyolje og trer inn i asias minste badebukser, for å så stå rett opp og ned i mange timer mens de sender meldinger med hverandre på homofile nettsteder. Ingen snakker sammen. Det er få som bader. Det er helt absurd. Allikevel, det rareste for min del var at det er nok det eneste stedet i Taiwan jeg kan kaste klærne og fortsatt ikke møte en reaksjon overhodet.

Dette er de jeg bodde hos i Taipei. Sannsynligvis det eneste øyeblikket hvor ingen lot som de var en narhval, dro en "sa brura"-vits, eller lo av Lalis altfor korte tyrannosaurus-rex lignende armer (de var ikke så korte på ordentlig altså), men allikevel så smilte de. Dette er på vei til stranden.

Det var månefestival i Taiwan mens jeg var der. Egentlig skal man grille og se opp på månen og tenke på alle kjente som ser på den samme månen. Vi gjorde ikke det, for vi spiste burgere, men på dagen dro vi til stranden 外澳 (Waiao). Til tross for at det ikke var knallsol, var det nesten ingen andre der.

En av dagene besøkte en Taichung venninne og jeg en av mine tidligere lærere. Vi tok bussen til huset hennes. Bussen tillot ingen fugler, men det var helt sikkert lov med tigre eller veldig store hunder, kunne venninnen min fortelle.

Læreren min bor langt oppe i fjellet i Taipei. Langt unna alt, men fantastisk utsikt.

Læreren min tok oss med til en restaurant hvor alt var sunt. Alt var sunt fordi det sto på skiltet at alt var sunt. Vi bestilte risotto, spaghetti og pizza. Alt var jo sunt.

Etterpå dro vi hjem til læreren min. Hun hadde øl av typen black (gullboksen) og øl av typen gold (i den svarte boksen). Mulig du må ha vært der for å skjønne hvor morsomt det var.

Menyen på en tesjappe som kunne tilby blant annet "make you bosomy and white-skinned" og "grand master in digest". Jeg prøvde ingen av de.

En restaurant som skiltet med at de hadde supersterk air condition.

Random butikk jeg likte navnet på.

Den siste helgen dro vi til 淡水 (Danshui) fordi venninnene mine syntes det var ufattelig at jeg ikke hadde vært der før. Alice kom opp til Taipei, og sammen med den andre Taichung venninnen min prøvde hun få meg til å spise fiskeboller, fordi det var det Danshui var kjent for. "Man må nesten spise det stedet er kjent for, selv om det ikke smaker noe godt," sa venninnen min.

Vi kom over denne purikurasjappa i Danshui. Legg merke til bestefaren det er bilde av på reklameplakatene. Vet ikke om det var tidenes salgstriks akkurat.

Det regnet og var sol om hverandre den dagen. Dette er fra et glippe med sol. Dr. McKay i bakgrunnen. Jeg leste feil på forklaringen om hvem han var, og trodde først det var en mann med "Passion for Taiwanese women." Det var så morsomt at jeg tror ingen egentlig fikk med seg hvorfor han var kjent.

Dette er et av de fineste stedene på Danshui. William syntes jeg var talentløs til å ta bilder, men han kunne ikke forklare meg hvordan jeg skulle ta bedre bilder, så dette er det eneste bildet dere får derifra.

Men dette er et annet sted på Danshui som også er ganske fint. Og det dere ser er en elv. Sånn by the way, i tilfelle noen andre enn William skulle lure på akkurat det.

Kanskje de dårligste happy facene på hele turen. Jeg hadde på dette punktet blitt såpass vant til det at jeg ikke gadd å ta et bilde til. La oss skylde på regnet.

Dette er en søppelmann. Han klarte ikke bestemme seg for om han skulle ta på seg rishatt eller caps, så han valgte begge deler.

Obligatorisk familiebilde.

På kvelden dro vi atter en gang til den sedvanlige taiwanske restauranten for å drikke Taiwan-beer. Denne gangen for å feire en bursdag.

Nest siste dagen dro jeg til 西門 (Ximen) for litt krampeshopping. Da visakortet mitt ble ødelagt halvveis i ferien og jeg måtte låne penger av William trodde jeg han ville være fornøyd over alle røverkjøpene jeg hadde gjort. Blant annet tre par sko til 70 kroner. Han var av en eller annen grunn ikke så imponert som jeg hadde ventet.

Jeg var også en tur innom 101, tidligere verdens høyeste bygning. Jeg tror ikke den er det nå lenger, men den er iallefall forbannet høy.

Og så tok jeg bilde av meg selv utenfor, ved Love-skiltet. Jeg skulle ønske jeg kunne stå på hendene eller noe sånt, men det kan jeg altså ikke.

Det siste jeg spiste i Taiwan før jeg dro: Cheeseburgere med potetmos. Skuffende nok ikke så bra som det hørtes ut som, dog ikke fullt så ille som William skulle ha det til. Han hevdet nemlig at han døde litt.

Til sist, se så fine neglene mine ble i Ximen!

Fine Taiwan. Jeg blir aldri ferdig med Taiwan tror jeg.

[Om The Taiwan Tour 2011 II.]

2011-09-25T00:15:00.003+09:00

Bildekavalkaden fortsetter.

Dagen etter dro vi ut for å råne scootere mer. Vi tok båten over vannet til en strand med disse menneskene og følte oss riktig som hjemme.

På kvelden spiste vi middag med disse menneskene.

Vi spiste ikke dette, selv om kelneren anbefalte det på det sterkeste.

Vi spiste derimot resten av hot poten med stor iver. Dette er faktisk etter at vi virkelig ikke orket mer, fordi jeg alltid glemmer å ta bilde før vi begynner å spise. Matvrak.

Vi dro videre til Love River, som visstnok er en av de store turistattraksjonene i Kaohsiung. Vi var i det store og hele egentlig ikke så veldig opptatt av den, men det var fint der.

Dette er hunden jeg trodde het Yang Ming, etter den kinesiske basketballspilleren. Det viste seg seg at han ikke het Yang Ming, men Yummy. Det kinesiske navnet hans var 好吃, som kan oversettes til "Godt å spise." Bør kanskje legges til at det kun er i sør-Taiwan de spiser hund. Og Kaohsiung er i sør.

Det var også kvelden jeg fikk øynene opp for verdens beste øl. "The beer: Daily needs at an everyday fair price." Selges kun på 7-eleven. Sannsynligvis kun i Taiwan.

På 7-eleven fant vi også potetgull med sushismak.

Rakk akkurat frokost med Camilla, som bor i Kaohsiung, før vi dro videre til Taichung. Hei til stått opp alt for tidlig!

I Taichung bodde vi hos min venninne Alice. Hun elsker Hello Kitty og har hele rommet fullt. Vanskelig å ta bilde av alt, men om du kan forestille deg at dette er bare den ene veggen. Og at selv søppelposene er Hello Kitty?

Heldigvis har hun også meg på veggen. Da kan hun samle på så mye Hello Kitty hun vil.

Den første kvelden i Taichung var vi ute med en tidligere klassekamerat og en av lærerne mine.

Læreren min sa at før var jeg ENORM. Nå så jeg ok ut. Jeg sa han kom til å dø av militærtjenesten han må inn i, for så pinglete er han. Han sa det var en dårlig fornærmelse fordi det var sant. Dette bildet beskriver i grunn forholdet vårt ganske godt.

Dette er muligens det kleineste bildet jeg noen gang har tatt. Jeg vet ikke hvem som ser verst ut.

Men om dette var utgangspunktet, hva kan du forvente.

Dette var innkasteren på utestedet vi var. Det du går glipp av her er hårnettet, men han var så motvillig til å ta bilde med meg at jeg ikke turte be om et til.

Alice ble påkjørt av en gammel mann tidligere i år og brakk begge beina. Hun kan gå nå, men hun må fortsatt til fysioterapi nesten hver eneste dag. Vi kjøpte te (hun kjøpte en hel liter, merk begerstørrelsen!) og dro. Bortsett fra Alice var alle de andre som var der kjempegamle og ingen av de kunne mandarin. Da det ble klart at jeg studerte japansk kunne vi allikevel kommunisere, for de gamle i Taiwan vokste opp under den japanske okkupasjonen og kan derfor japansk.

Vi var også en tur innom det gamle huset mitt, og sa hei til dørvaktene.

Dagen etter var vi på pizzarestauranten hvor jeg tror jeg fortsatt fremstår som den beste kunden de noen gang har hatt, til tross for at jeg ikke har vært der på tre år. Da jeg kom inn, kom kona bort og spurte hva det skulle være- på engelsk, og eieren sto bak og riste på hodet. Hvorfor snakket hun engelsk, så hun ikke at det var Tine? Til Tine måtte hun da snakke kinesisk. Da jeg dro sa vi ikke farvel, men sees om tre år.

Vi var der med flere gamle lærere, noen tidligere klassekamerater, verdens mest håpløse japaner, og en tidligere klassekamerat av lillesøster. Hun var blitt så voksen. Og jeg følte meg enda mer voksen fordi jeg kunne si at hun var blitt så voksen.

Videre dro vi til en kamerat av meg, som hadde grillparty på taket.

Han hadde en ekstra t-skjorte fra skolen jeg pleide å gå på. Se så fornøyd.

Dagen etter var vi på indisk restaurant, siden kameraten min er inder. Jeg presterte selvsagt å søle indisk curry over hele meg. Etter middag tok verdens mest håpløse japaner meg til Taichungs flotteste skybar. I tillegg til at jeg hadde sølt over hele meg, så jeg i utgangspunktet ut som en strandboms. Skjorts, bikini og flipflops. Stillig. Jeg var spesielt flau da kameraten min måtte betale ekstra for å få meg meg. Etter skybaren dro vi til en sjømat restaurant for å spise mer. Kameraten min ga meg en krabbe jeg kunne holde, før en av kelnerne kom løpende bort og ga meg en hummer i stedet. Det var ikke lov å leke med krabbene, sa hun.

Dette bildet er egentlig bare for å illustrere hvor bomsete jeg faktisk så ut. Sekunder etter at bildet ble tatt begynte hummeren jeg holdt å lage rare lyder. Jeg er som kjent ikke spesielt glad i dyr, så jeg hylte høyt og slang hummeren opp i luften. Pinlig.

Alt i alt var allikevel dette høydepunktet på kvelden. Kameraten min fikk en melding av en kar han kjente om at han nettopp var blitt far, med bilde av mor og baby. Jeg spurte om jeg kunne svare, siden kameraten min fortsatt ikke kan engelsk. Joda, sa han. Så spurte jeg etterpå om det var greit at jeg svarte det jeg gjorde: "She is gorgeous! Hope the baby is ok too!". Han tok det som et spørsmål om hvorvidt han skjønte hva jeg hadde skrevet, så han nikket, og jeg, som trodde han bare sa at det var greit å sende, trykket på send. Denne bekjente har visstnok ikke humor i det hele tatt. Vi lo så vi gråt i en halvtime etterpå.

[Om The Taiwan Tour 2011 I.]

2011-09-24T13:34:00.012+09:00

Sommer i Taiwan har alltid vært fantastisk. Herregud, Taiwan er fantastisk. Jeg har hengt med gamle venner (Hei William og Kakemonster!), fått nye venner (Hei Mike og Chelsea!), møtt fans på byen (Hei Omar og mammaen til Omar!), lært om narhvaler, vært i homobassenger, snakket japansk med gamle taiwanere, drukket uendelige kopper te, trodd jeg måtte sove på gaten, spist altfor mye mat, blitt anbefalt å slanke meg, vært langt oppe i fjellet, vært på nattmarked, spist cheeseburger med potetmos på Burger King, og gått meg vill flere ganger. Gråt selvsagt litt på flyet hjem, for så fint er Taiwan. Bildene som sømmer seg skal dere få se. Dette er bare del I.

Første kvelden i Taiwan, i Taipei. Middag med verdens mest håpløse japaner, Taichung-folk, og andre nordmenn. Relativt tidlig på kvelden dette her.

Etter å ha lært "The hard way" at det er dumt å ikke ha telefon når du ikke er helt sikker på hvor du bor og adressen du har fått til der hvor du bor er 150 meter unna der du skal bo og du er alene og alt du har er en nøkkel og klokken er to om natten og du må derfor gå fra dør til dør for å sjekke hvilken dør nøkkelen passer i, gikk jeg til anskaffelse av telefon. Dette er telefonnumrene jeg kunne velge mellom. Jeg valgte et som var kjempedårlig, med bare uheldige tall med vilje, bare for å sjekke om damen reagerte. Det gjorde hun, og jeg fikk beskjed om å være svært forsiktig.

I bakgrunnen ser du Taipei Railway Station. Da jeg gikk ut av bygningen var det sol og jeg gikk med solbriller. Plutselig kom tyfonen og jeg løp til paraplydamen for å kjøpe en paraply. Jeg betalte, slo den opp, og den ble ødelagt. Alt innenfor samme minutt. Allikevel nektet damen å gi meg en ny. Ble forbannet og gikk min vei.

Jeg søkte ly i en butikk som hadde enormt skilt om at de solgte K-pop fanartikler. Presterte å gå feil, og skjønte det først da jeg oppdaget at det var dette de faktisk solgte.

Fikk allikevel kommet meg inn på rett sted etter en stund, og rakk å ta flere bilder mens jeg ignorerte "Vennligst ikke ta bilder"- skiltet, før jeg ble vennlig, men bestemt bedt om å forlate stedet. Hm.

Den kvelden var det avskjedsfest for en venn av venninnen min. Tilbake på samme sted, med stort sett samme mennesker som dagen før. Dette er ikke så veldig tidlig på kvelden.

Dagen etter dro Kakemonster og jeg til det vi trodde skulle bli strandferie i Kenting. På veien sørover skjedde det imidlertid to ting som gjorde at disse planene ikke ble noe av. 1. Tyfonen hadde skapt oversvømmelse i hele Kenting, og alt av hoteller og strandliv var ødelagt inntil videre. 2. En kamerat ringte og fortalte at han hadde flyttet til Kaohsiung. Vi bestemte oss derfor for å se an situasjonen og bli i Kaohsiung til ting ordnet seg igjen. Dette er et bilde av det beste fotostedet i byen. Mulig det ikke var helt slik det var ment.

Hostellet vi bodde på lå rett ved et nattmarked hvor det bare var fastlandskinesere som var på ferie. Av den grunn hadde de en restaurant hvor de kun hadde slangekjøtt på menyen.

Her er Kaohsiung. Fine Kaohsiung.

Vi leide scootere. Jeg har selvsagt aldri kjørt scooter før, for det er like farlig for meg som de på veien. Jeg er ingen trygg sjåfør, men det var så gøy at vi brukte hele resten av dagen på råne og etterhvert fikk vi dreisen på ting.

Ri på hest og se på blomst er omtrent det eneste kinesiske ordtaket jeg kan. Det betyr å speedsightse og det var akkurat det vi gjorde. Her er et tempel, den eneste turistattraksjonen vi så på hele Kaohsiungoppholdet. Tror strengt tatt ikke det var noen turistattraksjon en gang.

Kakemonster er egentlig dverg, hun bare vet det ikke selv.

Vi rånet til et sted hvor det ikke var lov å bade.

Men det var lov å surfe, så da gjorde alle det i stedet. Bortsett fra oss, da.

Etterpå dro vi på vietnamesisk restaurant og det var kjempegodt. Kakemonster snakket vietnamesisk, for hun er jo egentlig vietnameser og det var passe crazy for jeg hadde aldri hørt henne snakke vietnamesisk før. Og vietnamesisk, det er helt crazy.

Så rånet vi litt til.

På kvelden dro vi til en park. Kakemonster kjøpte donuts på Dunkin' Donuts. Hun var skuffet over den som hun trodde var nougat. Det var såpass mørkt ute at hun først ikke kunne si nøyaktig hva som var galt med den. Etter ganske mye forvirring kom vi frem til at det var fordi donuten hadde sesamfrø og sjøgress på seg. Nedsig.

Dette er litt senere på kvelden. Tomme for øl-ansikter.

Og, selv om det kanskje ikke ser sånn ut, enda senere på kvelden. Mer øl-ansikter her.

[Om å være tjukk.]

2011-09-23T17:49:00.000+09:00

På huset er det en del sykler som står igjen etter tidligere utvekslingstudenter. De går i arv etterhvert som folk flytter hjem igjen. Systemet er fint, men når sant skal være sagt, er de fleste i så dårlig stand at det koster omtrent like mye å vedlikeholde dem et semester som å kjøpe en ny. De er av mama cherry typen, med kurv foran og skranglende hjul. Skjønner?

Jeg fikk av en eller annen grunn egentlig aldri noen sykkel. Jeg ble fortalt at jeg måtte kjøpe min egen, for det var ikke flere sykler igjen. Okay, tenkte jeg, og kjøpte en ordentlig sykkel. Dyrere enn de andre, men da ville den også holde et helt år, og jeg kunne sykle helt til skolen med den. Plutselig en dag kom en av kineserne på gangen med en sykkelnøkkel til meg. - Værsågod. En av de andre kineserne satte denne igjen. Den er til deg, og du får den fordi du kan kinesisk, nesten hvisket hun, for det var flere andre som også måtte kjøpe sykler. Det betydde at jeg hadde to. Og det var fint, for den dyre sykkelen min har ikke kurv, og er dessuten dum å bruke om jeg skal gjøre ting som å nyte alkohol eller andre ting hvor det er fare for at den blir ødelagt eller stjålet. Dessuten var venninnen min sin sykkel så dårlig at hun endte opp med å bruke den store deler av tiden. Fint å ha to.

Det vil si, det har vært fint. Helt til i dag, hvor kineseren igjen banket på døren min, og ville ha tilbake sykkelen, for hun skulle gi den til noen andre hun hadde blitt bedre kjent med. Jeg ble litt irritert. Det var jo teknisk sett min sykkel nå. Og jeg forklarte henne det. Hun prøvde å gjøre stemningen ubehagelig for meg, samtidig som hun smilte. Skylte på at systemet var at ting gikk i arv. Jeg sa at systemet gjaldt de som dro, ikke de som fortsatt skulle være her. Hadde dette vært for tre år siden hadde jeg gitt etter for presset. Nå har det seg slik at det ikke er for tre år siden. Jeg har kranglet nok med kinesere til at jeg kan triksene deres. Jeg smilte derfor, mens jeg gjorde stemningen minst like klein tilbake. Hun sa joa' og jeg sa nei a'.

Og så sa hun det siste som gjorde at hun aldri i verden kommer til å få sykkelen tilbake. Hun målte meg med øynene, smilte og sa at "Tine, du har blitt ganske tjukk. Du må ha spist masse mens du var i Taiwan." Jeg sa nei til sykkelretur igjen, men om hun ville kunne hun få låne den i kveld. Og så la jeg til det jeg pleier å si når kinesere kaller meg tjukk: Det er faktisk ganske uhøflig å si til vestlige at de er tjukke. Du kan tenke det, men du trenger ikke si det. Ga henne så nøkkelen og lukket jeg døren.

Nei, det er ikke første gangen, og det er garantert langt i fra siste, men om du kaller meg tjukk fordi jeg ikke har lyst til å gi bort sykkelen min, da blir det neppe noen sykkel på deg.

(Dro så på trening.)

[Om å være tilbake i byen.]

2011-09-22T19:25:00.003+09:00

Jeg er hjemme i Japan igjen. Kanskje, som jeg kaller japaneren som hjelper meg med leksene, har utplassering på en barneskole denne sommerferien. Hun spurte meg for flere uker siden om jeg kunne komme og fortelle om Norge. Joda, sa jeg, og hastet meg til å lage en slags power point-presentasjon. På engelsk. I helgen fikk jeg den i retur. Den skulle nemlig være på japansk. Elevene hennes var betydelig mye yngre enn jeg antok. De hadde faktisk kun hatt noen få timer engelsk tilsammen noen sinne.

Nå har det seg slik at en del kinesiske tegn er de samme på japansk. Så det var ikke fullstendig umulig. Jeg satt oppe en natt i Taiwan, så var det gjort.

Flyet mitt landet i Fukuoka i går kveld. Klokken ti, sånn omtrentlig. Fukuoka er omtrent 2 timer unna Oita. Miljøskadet av hvor praktisk ting er i Taiwan, hadde jeg selvsagt ikke tatt forbehold om at jeg ikke skulle rekke siste buss tilbake samme dag som flyet landet. Da jeg ankom billettskranken hørte jeg en buss gå i det fjerne. Det var bussen min. Siste buss. Neste buss gikk om ti timer. Jeg bannet lavt på norsk og kjøpte bussbillett allikevel. Sendte en melding til Kanskje om at jeg ikke kunne bli hentet på busstasjonen den kvelden allikevel.

Tre minutter senere ringer hun og sier at det er et tog. Og om jeg løper så rekker jeg det akkurat. Jeg får pengene tilbake og sprinter. Den siste personen som stiger på toget er meg.

Halv tre om natten ankommer jeg Oita. Men jeg er groggy som få kjører Kanskje meg til skolen vi skal møtes på dagen etter. Jeg ser skolen. Jada, jeg husker bygningen. Hun er nøye, som japanere pleier å være, og spør om det er nødvendig å gå ut av bilen så jeg virkelig husker den. Nei da, sier jeg. Det går fint. Null stress. Jeg vil bare hjem.

Vel i seng får jeg selvsagt ikke sove før klokken er mer enn fem. Jeg skal opp ni. Selvsagt er det et umulig mål, og jeg står først opp kvart over ti, noe som gir meg forferdelig dårlig tid. Så dårlig tid at jeg legger igjen informasjonen om skolenavnet og alt mulig annet som hadde vært greit å ha med seg. Sykkelen min er punktert og det er som om hvoren jeg går blir trafikklyset rødt. Jeg rekker allikevel akkurat tidsnok frem til det avtalte tidspunktet. Løpende inn på skolen kommer jeg på at jeg egentlig skulle blitt stoppet av en vakt ved porten. Jeg skulle registrert meg et sted. Jeg ringer Kanskje, men hun tar ikke telefonen, og jeg går mot det jeg antar er resepsjonen. Der møter jeg på en dame som ikke vet hvem Kanskje er. Det er faktisk ikke noen ved navn Kanskje på skolen i det hele tatt. Jeg krangler på dette. Jeg skriver ned hele navnet hennes, og at hun egentlig er student, men at hun jobber her midlertidig i sommer. Jeg insisterer. Damen drar meg med inn på lærerværelset, hvor den eneste personen som visstnok kan engelsk er en gymlærer med fire stoppeklokker rundt halsen som spiller tetris i skjul mens han later som om han registrerer elever.

Ikke at det er så farlig. Jeg vil jo helst ikke at noen i dette landet skal snakke til meg på engelsk. Det er blitt flere damer som prøver å hjelpe meg nå. De peker på navnet jeg skrev ned og de peker i alle retninger. Jeg føler meg fryktelig i veien, og later som om jeg leser noe viktig i kalenderen min (en handleliste fra Taiwan). Etter en halvtime kommer det plutselig en kar og henter meg. Han spør om jeg heter Tine, jeg bekrefter, og han tar meg med. Ut av bygningen, ut av skolegården og ut på veien.

Jeg var på feil skole. Pinlig. Seriøst pinlig. Heldigvis er japanere så høflige at de ventet med å le til etter at jeg hadde forlatt området.

[Om en slags hjemtur.]

2011-09-14T16:41:00.006+09:00

Jeg er i Taiwan. Jeg er i Taiwan! Og selv om det er tre år siden sist og Taiwan er så crazy som jeg husker det, så er det samtidig hjemme. Det høres like feil ut for meg som for deg, men tro meg, det er allikevel akkurat sånn det føles. Jeg vet hva jeg kan forvente av særhet nå, og det som i starten ville få meg til å rygge i panikk, får meg nå til å smile. Samtidig, jeg var litt stresset før jeg dro. Man vet jo aldri. Folk forandrer seg, og selv om jeg føler jeg har vennegjengen min, kan det jo hende at de har endret seg. Tre år er lenge.

Alt viste seg å være det samme. Taiwan er min lille boble. Jeg har allerede utsatt returen med en uke. Jeg sliter alltid med å reise fra Taiwan. Forskjellen denne gangen er at denne turen beviste at jeg kommer igjen. Jeg vet ikke når, men det gjør ting litt lettere. Lett nok til at en ukes ekstra ferie i Taiwan var greit.

Men nok om det. Som sagt, alt er som før, med det innebærer også frustrasjoner. For eksempel, det er sommer i Taiwan fortsatt. Det gjør det litt vanskeligere å skaffe morgenteen min enn det burde være. Jeg liker den varm, svart og uten sukker. Dette er derfor samtalen jeg må ha hver bidige gang jeg går til en te-sjappe:

Tine: En svart varm te uten sukker.
Te-person: Med isbiter?
Tine: Nei, varm.
Te-person: Det blir varmt. Du vil ikke ha iste?
Tine: Nei. Varm te. Ingen is.
Te-person: Ok.

Så pleier te-personen å lage en kopp iste. Utlendinger er jo gale, og skjønner ingenting. Når tekoppen blir satt i en pose og sugerøret slengt på toppen, nekter jeg å ta i mot.

Tine: Jeg ville ha varm te.
Te-person: Jammen, det blir jo varmt.
Tine: Nettopp. Varm te.
Te-person: Du vil ikke ha den lunken?
Tine: Nei, varm.
Te-person: Ok. Vær forsiktig da. Teen blir varm.

Deretter kommer en rekke advarsler om hvordan jeg ikke må drikke den, fordi jeg kan brenne meg. Til slutt gjerne en beskjed om at det lureste nok er å vente til den har blitt kald.

Hver. Eneste. Dag.

Ferien min i Taiwan er på litt over tre uker. Å herregud så stas!

[Om Japan Tent.]

2011-08-26T12:26:00.008+09:00

Jeg har vært på Japan Tent. Japan Tent er en årlig tur arrangert av Ishikawa provinsen. Vi fikk hele turen gratis, inkludert reisen dit. Det var fint, for jeg bor langt unna og å reise rundt i Japan blir fort dyrt. 300 andre utvekslingstudenter var der også, og det er egentlig nesten umulig å komme med om ikke du har et sjeldent pass. Jeg har et sjeldent pass i Japan. Sannsynligvis var jeg den eneste nordmannen som hadde meldt meg på, men jeg liker å si at det var vanskelig for meg å komme med også.

Etter å ha reist i åtte timer fra Oita kom vi til Kyoto hvor vi skulle møte de andre. Vi fikk utdelt hver vår japanske matpakke. Litt mer spennende enn to skiver svett gulost. Japanerne legger mye stolthet i sin bento (som betyr matboks) så til de grader at det er egne konkurranser for husmødre om hvem som kan lage den beste bentoen. I tillegg til det du ser over er det gjerne en liten porsjon pasta, litt potetmos, kokte grønnsaker eller noe annet. Variasjon er et nøkkelord.

Etter å ha sittet på bussen i 14 timer til, kom vi endelig frem til Ishikawa. Alle var enige om at det hadde vært en forferdelig natt, og kamerat min og jeg var enige om at det er noen språk som er mer irriterende enn andre når du ønsker å sove på en buss halv fire om morgenen. Russisk er et av disse språkene. Amerikanere som skal introdusere seg selv med hele livshistorien sin like så, men det var heldigvis bare én av de. Velkomstseremonien da vi kom frem var temmelig langdryg. Fordi det er investert så mye penger i det hele og vi er i Japan, var det viktig at alle blir takket ordentlig. Dette resulterte i at enkelte av de på scenen og halve publikum sovnet. Meg inkludert.

Statsminister Kan snakket til oss. Jeg vet ikke helt nøyaktig hva han sa, men det var noe om fremtiden og at vi var velkomne selv om vi var utlendinger. Det siste kan være noe fritt oversatt.

Denne karen her holdt en tale i nesten 55 minutter uten manus. Jeg aner ikke hva han snakket om i det hele tatt. Tvilsomt at noen andre fikk det med seg heller. Tidvis ble han overdøvet av snorking. Litt uheldig, men svært få av oss hadde fått mer enn tre timers søvn natten i forveien.

Etter det og en hel bråte med nye høflighetsfraser ble vi geleidet inn på nye busser. Jeg var et vrak og sovnet i det jeg satte meg på bussen. Russerne snakket russisk og jeg var egentlig ganske sur, så jeg hørte på K-pop kjempehøyt. Jeg fikk ingen nye venner på bussturen ut til Komatsu, byen jeg skulle på homestay til. I Komatsu ble vi plassert i en stor gymsal med beskjed om at vi måtte bli venner. Jeg var heldigvis bare på gruppe med kinesere, afrikanere og en meksikaner. Alle var dritlei russisk. Etterpå måtte vi stå på en scene foran hundre japanere og introdusere oss selv på japansk, og så fikk vi familien vår utlevert. Familien jeg fikk var kjempesøt, og de kunne ikke noe engelsk i det hele tatt. Det synes jeg var fint. Moren hadde pugget noen fraser på norsk. "Er du sulten?" og "god aften" blant annet. Jeg svarte ja og god aften tilbake. Familien besto av en jente på tre, en gutt på åtte en mamma og en pappa.

Jeg fikk mitt eget rom og det var deilig. Jeg sa jeg ville dusje fordi jeg hadde sovet på en buss og luktet vondt. Japanerne, som igjen, aldri sier det de mener, sa de ikke syntes jeg luktet vondt, men moren fant allikevel frem syv forskjellige såper til meg i tilfelle jeg ikke hadde med meg noe. Jeg sa "god aften" igjen og hun lo. Da var isen brutt.

Til middag spiste vi sashimi. Det er ikke vanlig middag. Mer til bursdager og sånn. Du velger det du vil ha av ingredienser, legger på ris og spiser med nori. De hadde vært veldig bekymret på forhånd for at jeg ikke kunne spise japansk mat, så de hadde fylt opp hele fryseren med frossen pizza og loff for sikkerhetsskyld. Jeg digger sashimi. Heldige meg.

Dagen etter kunne vi velge mellom kalligrafi, porselensmaling og haikuskriving. Jeg lo og trodde det var en spøk. Jeg er elendig i kalligrafi, liker egentlig ikke å male, og sistnevnte alternativ sa seg selv at ikke er mitt sterkeste område. Vi dro derfor til malingen. Jeg valgte en stor kopp og tenkte at den kunne Modern få når jeg en gang kommer hjem, for hun er glad i mye kaffe. Samtlige andre i rommet spurte gjentatte ganger om jeg likte øl. Jeg bekreftet at det var ikke noe jeg sa ofte nei til, men syntes det var et pussig spørsmål å stille. Det viste seg at min store kaffekopp var et ølkrus for menn, både i Japan og Korea. Det fant jeg selvsagt ut etter at jeg hadde malt blomster på kruset. Pappa blir nok glad allikevel. Han er umulig å kjøpe ting til og det blir nok den siste selvlagde gaven han noen gang kommer til å få fra meg. Selvportrett av kunstneren på bildet nederst. Han er i det minste glad i meg.

Vertsfamilien min var også med. Jeg tror sønnen Sota og jeg delte manglende interesse for porselensmaling. Håper jeg ikke viste det like tydelig.

Fordi vi ble så fort ferdig, dro vi til kalligrafien også. Jeg skrev navnet mitt på kinesisk. Kalligrafilæreren rettet og viste meg hvordan jeg kunne gjøre det pent, men det ble like stygt andre gangen også. Stolt kalligraf her.

Det beste med den kombinerte kalligrafiskolen og klesbutikken, var at de også hadde en ølmaskin hvor det bare var å forsyne seg. Vertsmoren pushet meg derfor til å forsyne meg flere ganger. Det var jo gratis. Midt på dagen. Og det var hun som skulle ha med seg meg hjem. Japanernes forholdt til alkohol er for en nordmann så komplett uforståelig.

Fortsatt fort ferdig, så vi dro til en annen klesbutikk. Det var ikke lov å gå inne med sko, så vi fikk utdelt tøfler. Jeg prøvde å si at tøflene jeg hadde fått utdelt var en anelse for små, men det var visstnok helsebringende. Det er det nok ikke for nordmenn. Ihvertfall ikke de av oss som ikke er størrelse 34.

Etter det dro vi hjem, spiste lunsj og så dro vi på yoga til en venninne av moren. Det var veldig hyggelig, og etterpå spiste vi en haug med is og drakk minst femten kopper te mens vi lo av hvor lite fleksibel jeg er.

Den kvelden skulle vi ha japansk karrifest. Jeg hadde et håp om å lære å lage japansk karri fra grunnen av, men etter å ha sett vertsmoren min slenge oppi alt fra reker, og kaffe til sjokolade, ble det litt for avansert for meg. Faren i huset er journalist, så han tok alle bildene den kvelden. Jeg har ikke fått dem enda, så dette er det jeg har.

Dagen derpå skulle vi egentlig på kyudo, japansk buseskyting. Det er selvsagt heller ikke mitt største interesseområdet, så jeg var ganske takknemlig da foreldrene foreslo vi skulle finne på noe annet i stedet. Vi dro opp til et gjestgiveri oppe i fjellene.

Fantastisk utsikt.

Ute hadde var det en liten dam og et utendørs nakenspa, men det siste fikk jeg ikke lov å ta bilde av selv om ingen var der.

Barna fikk juice og de voksne drakk kaffe. Jeg fikk te. Datteren Mirei elsker å bli tatt bilder av, og hver gang hun ser et kamera pleier hun å si "Ta bilde av meg! Få se hvor søt Mirei er!" Kan dog være litt vanskelig når man skal spise samtidig.

[Om et lite mysterium XXVI.]

2011-08-25T20:53:00.007+09:00

Jeg har vært ute på tur. Jeg liker å være på tur. Det er alltid litt vemodig å måtte reise hjem, men om man skal se lyst på det, så er det også ganske fint å komme hjem til full postkasse. Ihvertfall etter at regningene er luket ut. Selvsagt kommer det bilder. Jeg må bare få summet meg litt. Dessuten er postkort første prioritet.

Ukens postkort er sent fra Miami.

Og det sto at avsenderen snart er tom for blekk. Det kan jeg jo forstå. Allikevel, det er et problem om jeg ikke får vite hvem det er som sender meg postkort uten å vedkjenne seg det, om det er for lite blekk som er årsaken til at jeg ikke får vite det.

Kyotokort fra en Japansk venninne. Vi har jo sommerferie for tiden.

Bergenkort fra Lillesøster. Hun kunne fortelle at fint vær og verdens søteste valp kalt Pilsner gjorde bergenserne til muligens norskes hyggeligste folkeslag. Så har jo også jeg verdens beste lillesøster da.

Londonkort fra Victoria. Fine Tower Bridge. (Fordi London Bridge visstnok er den stygge).

Postkort fra Elisabeth fra Hellas om hvor galt alt er i Hellas. Jeg antar det må være deilig å kunne si at jammen er det godt ferien er over.

[Om Hiroshima del III.]

2011-08-17T14:49:00.001+09:00

Denne dagen skulle jeg henge med vertsfamilien min. Det var mer enn greit. Vertsfamilien min var nemlig ganske fêt. Moren var engelsklærer, så vår kommunikasjon var over all forventning. Faren snakket japansk til meg, men skjønte engelsken min. Kazumi på fire hylte av latter hver gang jeg prøvde å si noe: "Du er så utrolig dårlig i japansk, du Tine!" Allikevel kom hun gjerne om kvelden drassende på alle bøkene hun eide med streng formaning om at jeg måtte lese for henne. Denne morgenen kom lille Kazumi trippende inn på rommet mitt med dukkevogn og ryggsekk. Hun hadde tatt med seg noen venner for å hilse på og sjekke at alt var i orden.

Familien tok meg til Miyajima, som er en øy rett utenfor Hiroshima. Tempelet på Miyajima er faktisk 1200 år gammelt og beskyttet av UNESCO. Dette er porten til gudene. Når det er høyvann ser det ut som om porten flyter på sjøen. Når det er lavvann kan man gå praktisk talt tørrskodd ut. Ryo og jeg satset på en mellomting. Til venstre ser du derfor så vidt meg med Ryo på ryggen. Etter en stund kom faren og Kazumi ut også. Vi byttet barn å bære på. På vei tilbake ropte Kazumi noe som jeg ikke skjønte flere ganger. Da vi kom på land fikk jeg vite at det betydde "sett meg ned." Kazumi er 95 centimeter og alt for søt til at man kan si nei til henne. Like så greit at japansken min er så dårlig.

Miyajima hevder å ha være fødestedet for risskjeen. Den ble gitt til en munk i en drøm som en gave fra en gud. Denne historien tror jeg ikke selger seg så bra alene. De har derfor laget verdens største risskje (heter det risspade forresten?). Risskje i bakgrunnen.

Dette er hagen på en kafé vi stoppet på. De hadde et shinto-tempel. Merk deg tegneseriefiguren ved siden av. Tror det er sånne ting som ligger til grunn for at japanere flest ikke tar religion spesielt seriøst.

Vertsmoren min sa at vannet var for skittent til at man kunne bade i det, men de dyrket østers der. Hun foreslo vi skulle spise det til lunsj. Jeg sa ikke nei (Japanese don't say no) dog, den første biten skal jeg innrømme at var noe vanskelig å svelge.

Trofaste lesere og gode venner vet at jeg har et noe anstrengt forhold til dyr. Jeg er ikke noen dyreplager, jeg bare liker dem best på avstand. På Miyajima går det tamme ville dådyr rundt overalt. De er så vant til mennesker at de ikke en gang gidder å bry seg om de som prøver å mate dem. Med andre ord, avstanden ble etterhvert et svært relativt begrep. Vertsmoren min var veldig opptatt av at jeg skulle ha et bilde med disse dyrene. Her ser du derfor meg svettende og skjelvende på grunn av et dådyr. Noe anstrengt smil.

Etter mye styr fikk vi tilslutt til dette. Fortsatt noe anstrengt smil. Et sekund senere var jeg fem meter unna.

Etterpå var jeg allikevel ganske stolt av meg selv. Dette er to år siden, da klassen min dro til Sommerpalasset i Chengde, hvor de også hadde tamme dådyr å skilte med.

Her er et dådyr som blir skjenket med asahi-øl. Av en japaner altså. Ikke meg.

Her er kidsa skuffet over at de ikke kunne få is før lunsj.

Da sa moren at de kunne få leke i vannet i stedet. Kul pose fra lillesøster.

Enda kulere pose fra storebror. Merk deg japanerne som sitter under broen for å ikke sitte i solen.

Utsikt fra litt høyere opp i gaten.

Inne i tempelet trakk vi lapper for å bli spådd om fremtiden. Vertsfaren min mente den bare var sånn passe bra, uten at jeg kunne skjønne hvordan den kunne bli bedre. Kazumis lapp var så dårlig at den ofte ikke ble lagt ut en gang. Moren var helt sjokkert.

Heldigvis går det an å henge opp spådommen om man synes den er for dårlig, og håpe at gudene ombestemmer seg. Jokerløsningen liksom. Jeg nektet å henge opp min.

Etterpå spanderte faren shave-ice på oss alle sammen. Kazumi virket svært uanfektet av hele episoden, selv om foreldrene gjentatte ganger fortalte henne at spådommen var kjempedårlig. Selv tenkte jeg at det måtte være deilig å være fire år og å se på at is med cola smak må være fargen brun som det største problemet i verden.

Miyajima hadde en egen butikk som bare solgte spisepinner.

De hadde til og med shinkansen-pinner.

Jeg fikk mine egne av vertsfamilien, med navnet mitt inngravert.

Kjernefamilien og meg. Ingen pappa, for han tok bildet.

Vanligvis kan man ta en gondol opp til toppen av fjellet. Det kunne man ikke da jeg var der.

Den siste dagen ble brukt til å fylle ut evalueringskjemaer og ta bilder med folk og flagg.

Senere gikk vi rundt i Hiroshima. Fant blant annet det svært kjente parfymemerket "Kneipp".

Og disse skoene, som jeg ikke kjøpte av årsaker jeg føler ikke er nødvendig å måtte forklare.

[Om Hiroshima del II.]

2011-08-16T09:39:00.008+09:00

Dagen etter skulle bli en lang dag. Det var den store 66-årsmarkeringen. Vi sto opp grytidlig. Bomben falt kvart over åtte om morgenen, og halve Hiroshima skulle inn til byen for å delta på minneseremonien. Vi fikk utdelt like t-skjorter slik at vi ikke skulle komme bort fra hverandre. Lurt, for for en gangs skyld holdt det ikke være blond. Det var møtt opp folk fra hele verden.

Hiroshima i seg selv er en fantastisk, men sår by. Overalt sto det åpnede vannflasker. Ofrene ropte på vann før de døde, men det skulle man visstnok ikke gi dem. Derfor settes det frem vann, slik at i det minste nå skal de kunne få drikke så mye de vil.

Ved inngangen til fredsparken sto disse speiderne og delte ut blomster til alle.

Etter å ha sjekket kom vi inn på selve seremoniområdet. Vi hadde reserverte plasser.

Plassene vi hadde anvist var ikke akkurat på første rad. Jeg tror dette er Statsminister Kan. Jeg kan ta feil. Under seremonien ble det overrakt blomster til representanter for gjenlevende ofre, det ble lagt nye navn til protokollen over ofre døde som følge av atombomben og det ble sunget. Kvart over åtte ble det sluppet fri fredsduer.

Etter seremonien skulle vi på omvisning rundt i fredsparken. Til stadighet ble vi stoppet av japanere som ville gi oss brettede papirtraner- et symbol på fred, ha oss til å skrive under på ønsker om fred, eller som her, intervjue meg om hva jeg liker å spise når jeg er i Japan.

Nok en demonstrasjon mot atomvåpen. Det var rart å se japanere så høylydte.

Dette er et elendig bilde av minnestatuen for skolebarna som døde. Mange skolebarn jobbet med å rive ned hus i sentrum dagen bomben falt.

Koreansk minnestatue. Det døde omlag 20 000 koreanske arbeidere. Disse var svært fattige og en del av de koreanske overlevende ble nektet medisinsk behandling.

Her ligger det begravd over 70 000 mennesker, om ikke jeg husker feil. 100 av de fortsatt med ukjent navn.

Fredsbjellen.

Minnedomen var den bygningen nærmest hyposenteret som fortsatt sto oppreist etter bygningen. Den er restaurert for å se ut som den gjorde da bomben falt. Til venstre kan du så vidt skimte en bygning hvor FN-flagget og det japanske flagget henger på halv stang.

Minnestatuen til Sadako Sasaki. Hun var 2 år da bomben falt, og overlevde uten de større skadene. Allikevel, hun var utsatt for stråling, og som følge av det fikk hun kreft ti år senere. I Japan er det en gammel legende om at om man bretter 1000 papirtraner vil man få et ønske oppfylt. Sadako brettet mange tusen, men bare noen måneder etter at hun fikk diagnosen døde hun allikevel. Historien om jenta ble kjent, og hun er blitt et symbol på barna som døde av atombomben. Den dag i dag kommer det mange til statuen hennes med traner de har brettet.

Til lunsj spiste vi Hiroshima Okonomiyaki. Okonomiyaki er en slags pannekake hvor du kan legge til alt du synes er godt, i tillegg er det soyasaus og majones. I Hiroshima serveres den med nudler.

Etter lunsj hadde vi litt fritid. Vi dro til Hiroshima Castle, en kopi av det opprinnelige slottet, av overnevnte årsaker. Her sjokkerer jeg en japaner.

Her sitter vi på noe jeg ikke tror det var meningen at vi skulle sitte på.

Her er jeg med slottet i bakgrunnen. Mannen som tok bildet for meg, klarte ikke bare å IKKE ta bilde av slottet, han tok også bildet i svart-hvitt.

Her var det visst meningen at vi skulle hoppe. Det skjønte jo ikke jeg før det var akkurat for sent. Jeg er hun i grønt.

Denne bussen sto plutselig utenfor palasset. Det er ikke en japansk russebuss, dette er høyreekstremister. Jeg ser disse bussene av og til. De kjører kjempefort gjennom byen og sier masse ting fort på japansk så ingen riktig skjønner hva som blir sagt ut fra en stor høytaler. Høyreekstremistene vil ha et Japan uten utlendinger- men de har gjerne et større problem med koreanere og kinesere enn det de har med sånne som meg.

Etterpå dro vi til en park.

Den var kjempefin, og vi ble der helt til det stengte.

Så dro vi til kveldsarrangementet. Skolebarn fra Hiroshima hadde laget og dekorert lykter. Bildene mine er ikke gode nok til å uttrykket hvilken stemning det skapte.

Japan 66 år etter atombomben: One Piece er en av Japans mest populære tegneserier. Logoen til tegneserien er en hodeskalle. Kan jo diskuteres om det var passende for anledningen.

I dagene etter at bomben falt fløt det lik i denne elven. Lyktene som blir satt ut har derfor ofte navnene til døde påskrevet.

Noen av de som var med.

Kveldsopplegget var det aller fineste av turen for min del. Omlag 140 000 ble drept av bomben. Mer enn 100 000 til har senere dødd som følge av skader grunnet strålingen de ble utsatt for. Jeg hadde faktisk ikke trodd jeg skulle reagere så mye som jeg gjorde på lyktseremonien.

Det var folk overalt. Noen sang. En mann spilte rolig musikk. Ellers var det uvirkelig stille.

[Om Hiroshima del I.]

2011-08-15T16:01:00.011+09:00

Jeg var i Hiroshima for delta på minnesmarkering og home stay. 6. august var det nemlig 66 år siden Hiroshima ble atombombet av amerikanerne. I klassisk Tine-stil meldte jeg må på uten å vite hverken hvor vi skulle eller hva vi skulle gjøre. Sant og si var det ikke jeg som skrev søknaden en gang, for den måtte skrives på japansk. Det skulle vise seg å være en helt fantastisk tur med nye vennskap og mange flere opplevelser enn først antatt.

Fordi byen jeg bor i er i midten av ingen steder, måtte vi reise dagen før for å rekke aktivitetene den første dagen. Bussen tok litt over seks timer, hvorav to av de var på ferge. Fergedelen var jeg tålelig fornøyd med kan du si.

Dette er hvorfor.

Fordi vi kom for tidlig til byen måtte jeg den første kvelden bo på hostell, da vertsfamilien sannsynligvis var like skeptisk til meg som det jeg var til dem. Hostellet jeg bodde på lå ypperlig til, midt i byen og rett ved siden av fredsparken, så etter å ha flyttet inn tingene mine, løp jeg meg en tur. Selvsagt løp jeg meg vill, og turen som skulle vart en time, ble fort til nesten to.

Det er allikevel noe jeg er blitt svært vant til, så jeg tok det ikke så veldig tungt. Å gå meg vill, altså. Da jeg kom tilbake var klokken godt over elve. Jeg dusjet, tok på meg pysj, og bestemte meg for å ta tannpussen utenfor rommet for å unngå å vekke de andre som allerede hadde lagt seg. Det hadde nok vært lurt, hadde det ikke vært for at jeg hadde glemt å ta med meg nøkler. Dette ble selvsagt oppdaget først etter at jeg hadde lukket døren. Jeg prøvde forsiktig å banke på, men ingen åpnet. Jeg gikk ned i resepsjonen, som viste seg å være stengt. Jeg prøvde nødnummeret som var lagt igjen, men vedkommende som skulle tatt telefonen la på, og siden også skrudd av telefonen. Jeg gikk opp til rommet for å banke på enda en gang. Denne gangen hardere, men fortsatt intet svar.

Jeg sto altså alene i Hiroshima i pølsepysjen min, uten penger, uten mobil, og uten sko midt på natten. Da klokken rundet slaget ett oppdaget jeg at jeg hadde trådløst nettverk som funket på itouchen min. Jeg rakk akkurat å sende ut nødrop på samtlige sosiale medieplattformer før batteriet mitt gikk ut. Vel vitende om at det er kun jeg som får til slike ting, innså jeg med tungt hjerte at jeg nok måtte tilbringe natten på gulvet utenfor døren (jeg la meg i hjørnet til høyre på bildet). Selvsagt var det svært sensitive lyssensorer der, så ved den minste bevegelse gikk lyset på. Jeg bannet høylydt. I verste fall ville noen bli irritert og åpne døren for meg. Rundt halv fire bestemte jeg meg for å gå ned i resepsjonen for å finne en bok å lese på. En kort stund etter at jeg kom opp igjen dukker det plutselig opp en japaner som tydeligvis skulle inn på samme rom som jeg bodde på. Jeg kastet meg om halsen på henne, uten at jeg tror hun noen gang skjønte hvorfor jeg ikke bare hadde låst opp døren selv.

Dagen etter spanderte jeg breakfast for champions på meg selv. En rask sjekk på nett bekreftet det jeg hadde mistenkt at ville skje: tyve svar, alle av typen "Ha ha, det der er så morsomt at jeg NEKTER å hjelpe deg." Eneste unntaket var en av lærerne mine som hadde sendt meg mail hvor han ville vite nøyaktig hvor jeg var, fordi han trodde han kunne hjelpe. Til alle dere andre som fanget opp ropet om hjelp, men ignorerte det: Takk for ingenting.

Jeg hadde god tid før vi skulle møtes, så jeg gikk en liten tur rundt i byen. Nå var jeg jo kjent. Hondori street, som er en av de største handlegatene i byen, var dekket med fredstegninger.

Vi skulle møtes ved atombombe-museet, men det skulle vise seg å være problematisk, da det tydeligvis skulle være en demonstrasjon mot atomvåpen der akkurat samtidig. Ettersom hele det forestående døgnet hadde vært traumatisk for mitt vedkommende, var jeg ikke akkurat overrasket.

Etterhvert fant vi frem til hverandre, og så fikk vi omvisning inne på museet. Jeg må innrømme at jeg ikke tok et eneste bilde. Utstillingene av blodige forbrente barneklær, bilder av stråleskadede kroppsdeler og smeltet glass ble litt i tøffeste laget for min del. Spesielt med hensyn til alle asiatene som selvsagt stilte seg opp med V-tegn og smilende ansikter. Det gikk ikke. Dere får nøye dere med dette bildet her, som en av de andre tok. Det er sykkelen til en liten gutt som døde. Faren syntes det var så trist å begrave gutten alene at han begravde først sykkelen ned sammen med gutten. Senere ble sykkelen gravd opp og donert til museet.

Senere på kvelden fikk vi utdelt vertfamiliene våre. Dette er barna i vertsfamilien min. Ryo er syv, Kazumi er fire. I starten var de kjempesjenerte, men jeg stakk til dem masse godterier og da ble vi venner ganske fort. Barn er greie sånn.

Dagen etter møttes vi på et senter for å bli bedre kjent med hverandre og for å lære mer om atombombingen og atomvåpen generelt. Jeg var fortsatt ganske forsmådd etter fallet jeg hadde tidligere den dagen, spesielt ettersom alle andre fant det kjempegøy og fortsatt lo av min halve første våkenatt.

Denne damen er et tidsvitne. Hun var omtrent 3 kilometer unna hyposenteret (der hvor bomben falt), og fortalte oss om hva hun hadde opplevd. Hun skildret smeltet hud og forbrente kropper. Den mørke delen av mønsteret på kimonoer hadde brent bort og kvinner med barn på ryggen hadde overlevd fordi barna deres hadde fungert som skjold. Selv hadde hun sluppet unna uten de verste skadene, men siden hadde hun hatt kreft mange ganger, i tillegg til alle døtrene hennes og selv barnabarna slet med sykdom som følge av strålingen hun var blitt utsatt for.

Etter å ha hørt henne snakke ble vi delt inn i grupper for å diskutere fred og sånn. Terrorangrepene i Norge ble nevnt flere ganger. Inderen snakket om hvor fint det var å kunne bo i Japan, for det føltes så trygt. Barnebarnet til tidsvitnet gråt. Selv om vi ikke hadde kjent hverandre så lenge var det fint å være sammen.

Senere hadde vi en kjempebuffé hvor alle vertsfamiliene hadde tatt med seg mat. Jeg skulle ønske jeg hadde tatt bilder av maten, men her må jeg innrømme at jeg var hakket for sulten til å tenke på det før det var for sent.

Vi fikk også sykler med navnene våre!

Her er min.

Dette er et bilde fra da jeg prøvde å bytte ut "Say Cheeeeeese" med "Say Tineeeee". Ingen videre suksess, som du kan se.

Syklene var vi derimot alle kjempeglade for.

Vertsmoren min jobber som lærer. I Japan skal lærere være pertentlig kledt til enhver tid, fargerike klær og smykker er upassende. Vertsøsteren min hadde derfor aldri sett negllakk før, og var svært begeistret for min. Tidligere på dagen hadde moren funnet Kazumi gjemt inne i et skap hvor hun hadde sittet og malt neglene sine med vannmaling. Søtingen.

(Mer følger)

Oppdatering

2011-08-13T12:21:00.002+09:00

Falt på sykkel i går. En gammel mann kom løpende bort for å se hvordan det gikk, selv om jeg hadde med meg en kamerat. Det var fint.

Og ja, det gikk bra, men nå har jeg slått alt på andre siden også: kne, albue og håndflate. Plasterforbruket er høyere enn da jeg gikk i barnehagen.

[Om å bli slått i ansiktet med sin egen sko: japansk rasisme.]

2011-08-12T11:57:00.003+09:00

Japan er kjent for mye rart. Blant annet er japanere kjent for å bare like andre japanere. Dette er en sannhet med modifikasjoner. Jeg er som regel ganske kul i Japan, men man er ikke godkjent med mindre man faktisk har japansk blod i årene. Etterkommerne etter koreanerne som kom til Japan for snart hundre år siden blir eksempelvis fortsatt diskriminert. Det kan ofte være umulig å se det på dem at de er etnisk japanske, mange er enten ikke klare over det selv, eller velger å skjule det, da det kan skape vanskeligheter for dem både i jobbsøkningsprosesser eller når de velger seg livspartnere. Sannheten er at befolkningen er så gruppeorientert at det ville skape kaos om ikke alle gjorde nøyaktig som de andre. En utlending vil umulig kunne gjøre som alle andre, og da er det like så greit å unngå å ha noe med de å gjøre, for å kunne opprettholde harmonien.

Som hvit i Japan merker jeg strengt tatt ikke så mye til dette. Det er vanskelig å sette seg opp et sosialt nettverk med mange japanere, men det kan for min del være like fullt fordi det er en språkbarriere. Dessuten er jo nordmenn hjemme tidvis vanskelige å bli kjent for nye landsmenn også, har jeg blitt fortalt.

Allikevel har jeg to historier jeg vil fortelle om angående dette temaet.

Den første handler om da noen venner og jeg var på tur til Fukuoka. Fukuoka er en ganske stor by, faktisk den største på Kyushu, øya jeg bor på. De som bor der er derfor mer vant med utlendinger enn i Oita, hvor jeg fortsatt skaper en del blest hvor enn jeg befinner meg. Vi var ute i barstrøket en av kveldene, møtte på et par japanere, og ble dratt med inn på et utested, hvor vi ganske fort ble kongene og dronningene av dansegulvet. Det var kjempegøy. Vennene mine gikk inn på naborommet for å røyke, og jeg ble stående alene, da fire japanske hip hop gutter kom bort til meg. Den kuleste av de satte hatten sin på hodet mitt. De klarte å få meg inn i et hjørne, hvor de tydeligvis skulle ha en dansekonkurranse. Det skal nevnes her at jeg ikke akkurat er verdens flinkeste til å danse. Sant og si har flere hevdet at jeg danser som stratoskua i reklamen. Det er nok dessverre ikke så langt fra sannheten. At jeg hadde på meg flipfloper gjorde ikke at prestasjonen ble spesielt bedre. Jeg sparket dem derfor av meg inn i et hjørne. Guttene var rågode. De gjorde freezes og headspinns og en del andre ting jeg ikke kan navnet på. Jeg sto i midten av danseringen og fikk ikke lov å komme ut, men det var greit. De var kule. Vi lo. Jeg tror jeg lo mest. Hele situasjonen var så absurd. Allikevel, plutselig oppdaget jeg at gutten som ga meg hatten hans tok opp skoene mine. Før jeg visste ordet av det, slo han begge sandalene i ansiktet mitt, en på hvert kinn.

La meg gjenta dette: Jeg blir slått i ansiktet med mine egne sko.

Det var ikke spesielt hardt. Jeg fikk ikke vondt. Allikevel, sko er noe av det laveste og skitneste i Asia. Sko i ansiktet er ufint i alle kulturer så vidt meg er bekjent, og ihvertfall i Japan. Jeg ble selvsagt sjokkert. Mest av alt fordi det i løpet av noen snaue sekunder plutselig gikk opp for meg hvor hvit jeg faktisk er i dette landet. Jeg hører ikke til her, noe jeg ofte glemmer. Dette er når alt kommer til alt deres land. Jeg valgte derfor å ta av meg hatten hans, og legge den i hjørnet hvor skoene mine før hadde stått. Guttene gikk og leken var over.

En stund senere, etter at vennene mine var kommet tilbake, kom også gutten med hatten tilbake. Han ville danse mer. Jeg ga han fingeren, og han forlot utestedet like etterpå. Da vi dro kom en av vennene hans løpende etter oss, sannsynligvis flau på vegne av kameraten, bukkende inn i heisen og helt ut på fortauet. "Takk for at dere kom."

Jeg tror det verste sjokket faktisk var at jeg aldri hadde følt meg mer som en utlending. Det ville aldri skjedd med en Michiko eller en Yukiko. Det skjedde meg fordi jeg var hvit og han ville markere territoriet sitt.

Den andre handler om sykling, og er et litt mer typisk hverdagsproblem for min del. Japanere er verdensmestere i å følge regler, sannsynligvis fordi det er fatalt med en gang det ikke er regler å følge. På vei til skolen pleier jeg å sykle på en sykkelsti langs elven. Veien er bred nok til at det skulle gå greit når syklister passerer hverandre. Den er allikevel ikke bred nok til at tre japanere kan sykle ved siden av hverandre mens de sender tekstmeldinger med den ene hånden og snakker i telefonen med den andre og jeg skal passere. De svinger aldri til siden slik at jeg kan få komme forbi. Aldri. Ikke om jeg kommer gående heller. Opptil flere ganger daglig må jeg stanse eller kjøre ut i grøften fordi de rett og slett ignorerer at jeg er der. Regner det, blir jeg som regel tvunget til å måtte sykle i samtlige vanndammer. Jeg har snakket med flere venner om dette fenomenet. De med asiatisk utseende har aldri opplevd det, og blir overrasket når forteller om det. "Jeg trodde japanere likte vestlige" pleier de å si. Og det er også min oppfatning. Det er derfor dette er så rart. Andre vestlige har bekreftet at de har hatt de samme opplevelsene.

I forrige uke var jeg i Hiroshima. En morgen jeg var ute og jogget kom en syklist mot meg. Jeg løp på et ganske smalt fortau langs ved en bilvei. Plutselig ser jeg en syklist i det fjerne. Jeg sakner ned farten. Hun tråkker på. Vi kommer nærmere og nærmere. Jeg har praktisk talt stoppet, jeg har nemlig innsett at det er virkelig ikke plass til oss begge på fortauet med mindre hun også tilpasser seg. Det gjør hun ikke. Rett før hun er i ferd med å kræsje i meg, ser jeg meg derfor nødt til å hoppe ut i veibanen. All flaks i verden gjorde at det ikke var biler der akkurat da. All uflaks i verden gjorde allikevel slik at jeg hoppet feil og endte opp med et skikkelig mageplast på solvarm asfalt. Dama saknet farten. Hun hørte at jeg falt. Hun må ha hørt hylet mitt. Hun snudde seg, så at jeg lå nede, men allikevel valgte hun å kjøre videre.

Full av skrubbsår, blod og sand fikk jeg karret meg til en McDonalds i nærheten. Som alle andre McDonaldser i Japan var også denne full av videregående elever i uniform som gjorde lekser, til tross for at det nå er sommerferie. Jeg vet ikke helt om jeg hadde forventet noen videre sympati, men jeg hadde ihvertfall ikke forventet at de skulle le av meg. "Haha, se på amerikaneren".

Jeg har følt meg kulere.

Det er rart. Jeg har bodd i Asia i fem år nå. Jeg føler at er det noe jeg virkelig kan, så er det nettopp det. Allikevel, full integrering vil være umulig. Det skal sies at de japanske vennene jeg har har blitt like sjokkerte som meg. Dette er jo en del av deres kultur de, som japanere, ikke kjenner til. Jeg ler litt av det, for i det store og hele er jo de aller fleste hyggelige og synes det er staselig når de ser meg. Jeg er blitt tatt godt i mot, men overnevnte opplevelser har vært tankevekkere.

[Om et lite mysterium XXIV og XXV.]

2011-08-11T00:28:00.006+09:00

Problemet med sommerferie er at det frister lite å oppdatere når man kan være ute i solen. Dette er postkortene jeg har mottatt siden sist:

Kort fra en dansk venninne. Det er kjøpt i Uganda, skrevet i Rwanda, og postlagt i Kenya, Hun har reist alene til Afrika på tur. Det er crazy, spør du meg.

Daytona Beach kort fra Lillesøster. Kortet er enormt. Jeg prøvde å legge en ølboks ved det for å vise hvor stort det er, uten at det var noen stor suksess.

Et enda mer mystisk postkort.

Dette var et mystisk postkort jeg var litt usikker på. Kortet var nemlig ulikt alle andre sendte kort: Valg av skriveredskap, det manglende "By airmail," skriften var ulik, det var ingen forvirrende tekst (bortsett fra fransken, selvsagt), det var en tegning... Jeg konkluderte med at det sannsynligvis var en copy cat. Kjørte en nettrunde blant mulige avsendere, uten at jeg fant ut noe mer.

Det som gjør det hele desto mer forvirrende er hvordan etternavnet mitt er stavet. Venas, ikke Venås. En norsk person ville stavet det riktig, hvilket igjen tilsier at det ikke er den opprinnelig mystiske avsenderen. Kortet er sendt fra Monaco. Jeg vet ikke om noen som har vært i Monaco.

Noen dager senere mottok jeg dette.

Hvilket gjorde det litt vanskeligere, men samtidig var det godt å vite at jeg i det minste hadde rett i mine antagelser. Det var noe rart med Monaco-kortet. Dette er forøvrig sendt fra Miami.

Partner in Crime har endelig rotet seg til å sende postkortet hun fortalte meg hun hadde skrevet for to og en halv måned siden. Det er mye kjærlighet i slikt. Hun kunne jo bare kastet det.

I postkassen lå også dette mystiske postkortet.

Det er også sendt fra Miami. Egentlig ikke så mye mer å si om det, på en måte.

En av de glamorøse jentene fra EXPO har vært på den Franske Rivieraen.

Mr. Lee, en koreaner jeg kjenner fra Beijing er på utveksling i Frankrike. Han tok turen til tyskerne i Frankfurt, hvor de sendte meg dette kortet.

Grand Prix-venninnen min har vært på tur til Mauritius. Vanligvis skriver hun på språket de snakker der hvor hun er. Fransk er unntaket. Det synes jeg er fint.

Det er rart hvordan det liksom er blitt helt greit å motta kort fra ukjente. Det er jo egentlig ikke normalt.

[Om den siste tiden i postkortform.]

2011-08-10T10:07:00.005+09:00

Slapp av. Jeg har det bra.

Jeg har fått sommerferie. Jeg har vært på fredstur og minnemarkering i Hiroshima, blitt slått i ansiktet med min egen sko i Fukuoka, bodd hos en japansk familie, arvet tusen ting fra folk som er flyttet, og har endelig fått nyte livet og solen. Jeg skal fortelle om alt og legge ut bilder av de nye postkortene (nå er det to personer som sender meg postkort jeg ikke vet hvem er fra), men aller først skal jeg på stranden. Håper det ikke er mer enn femten grader og regnvær hjemme!

[Om helgen.]

2011-07-24T20:27:00.008+09:00

Det har vært en absurd helg for oss alle. En absurd helg på den måten jeg skulle vært foruten.

Fredag til lørdag hadde jeg en kamerat fra Norge og kjæresten hans på besøk. Han er en type jeg gikk på videregående med, så naturligvis ble internettnyheter nedprioritert (jeg fråtser jo i alt av nyheter til vanlig), og vi fikk derfor ikke med oss noe av det som har skjedd hjemme før lørdag morgen. Jeg lager pannekaker, og kameraten min sitter på internett og bestiller nye togbilletter, når han kommenterer at for første gang har utenlandske venner begynt å spørre om hvordan det går med familien hans hjemme. Vi vet det er meldt mye regn og flom til helgen, men vi er begge fra Bærum, og der er det jo aldri flom. Dessuten, er det ikke bare nordmenn som snakker om været?

Han sjekker litt til, og så oppdager han at det har vært en bombe i Oslo. En bombe. Vi ler, og sier at det er typisk opphausning av noe som sannsynligvis ikke har vært noen ting. Jeg steker pannekaker videre, og kjæresten til kameraten min sminker seg. Så sier han at det er noe rart. Det har vært skyting også. Det er mange døde. Jeg spør om det er et gjengopprør eller en romanifamiliefeide. Han må jo ha lest feil. Det var tidlig og dessuten, det er jo gjerne det man tror. Det er jo alltid en årsak til ting.

To minutter senere må jeg skru av gassen på komfyren. Den norske venninnen min i etasjen under ringer og sier det samme som kameraten min. Det er sant. Det er ikke tull. Det er ikke folk som har gjort ting de ikke skulle. Det er barn og ungdommer.

Resten av dagen gikk med til twitter. RT og oppdater. Igjen og igjen. Lillesøster spør om vi kan skype. Klokken er fire om morgenen i Norge og hun får ikke sove og hun er veldig alene for de andre sover. Hun hørte eksplosjonen enda hun var hjemme i huset vårt. Vi gråter. Vi ser NRK nett-tv. Det er helt uvirkelig. Alle kjenner noen som har var der eller som kjenner noen som kjenner noen. Vi synes det er rart at skolen ikke kontakter oss. Det er en lærer som sender en melding til venninnen min og sier at det som er skjedd i Norge er forferdelig og at i Japan har man ikke lov å gå med pistol, så da dreper man med kniv og da går det saktere. Han håper det går bra med oss. Hun svarer at det gjør det. Det er liksom ikke så mye annet å si.

Japanske og koreanske nyheter har vært veldig flinke til å legge all skyld på Al Qaida. Frankly sier at alle koreanere er glade i Norge så det er forferdelig dumt å ta livet av unge nordmenn og at jeg ikke skal være så lei meg. Det er fint. De fleste av de som går på skolen min leser ikke nyheter overhodet. Det er ingen som har tv, og uansett ville det vært få av oss som skjønner nok japansk til å få med oss hva som blir sagt.

Vennene mine skjønner ikke omfanget før jeg forteller hvor lite Oslo faktisk er.

Det er eksamenstid og jeg har hjemmeeksamen. Det var absurd å høre på gudstjeneste mens jeg skrev om yellow fever.

Jeg har ikke flere ord. Det er forferdelig. Ta vare på hverandre.

[Om hva jeg lytter til.]

2011-07-22T17:43:00.003+09:00

Jeg digger 非常 Fresh for tiden. Sannsynligvis noe av det beste Tyskland noen gang har produsert. Foruten om Blümchen kanskje.

[Om øl, trening og gamle damer.]

2011-07-21T10:54:00.006+09:00

I helgen var vi på ølfest med treningssenteret mitt. En helt vanlig lørdag kveld med andre ord.

I Japan er det veldig vanlig å gå på en restaurant og betale en viss sum, og så spise og drikke så mye man vil i løpet av to timer. Da japanere er ganske stille i utgangspunktet er dette nok den beste løsningen for unngå at det skal bli kjempekleint på hver eneste sosiale tilstelning. Da vi ankom restauranten stoppet alle å spise og bare så på oss. Etter noe som føltes ut som minst fire evigheter, kom en av yogalærerne bort og henviste oss til innerst i det ene rommet. Vi satte oss og ingen våget å se noe mer på oss i frykt for å måtte starte en samtale. En av mennene bestilte en mugge øl. Da gikk det heldigvis over fort, og vi ble venner og vel forlikt.

Det kan vel sies i ettertid at vi ble kanskje for gode venner med enkelte.

Herlig uttrykk på han karen til høyre her.

Det sto ingenting om kleskode på invitasjonen vår, men jeg lurer allikevel på hvordan denne resoneringen fant sted: "Å, ølfest med treningstudioet? Da er nok det eneste passende denne kimonoen her." Han i rosa er forøvrig aerobicstreneren. Han har en egen forkjærlighet på Toy Box, Vengaboys, Scooter, Aqua og alle disse andre sangerne jeg trodde var bannlyst å spille etter milleniumskiftet. Naturligvis en egen grunn til å ta timene hans.

Da tiden på izakayaen gikk ut skulle alle videre. Det er kanskje nødvendig å si at medlemskapet jeg har kun lar meg trene på dagtid tirsdag til lørdag. Det er den tiden da folk flest er på jobb, så vi kjenner egentlig bare pensjonister og husmødre. De andre dro videre til en annen izakaya for å drikke mer. De gamle damene ville på karaoke. Hun andre norske og jeg fikk beskjed om at vi ikke hadde noe annet valg og ble bokstavelig talt dratt med. Lave som de er, dro de meg etter underarmenene, noe som var en ganske rar opplevelse jeg enda ikke har gjort meg opp en klar formening om. På veien møtte vi disse horene, som syntes det var kjempegøy å bli tatt bilder av. Tror det var en ganske treg dag på jobb.

Karaoke er seriøse saker for japanere. Her er en svært rørende ballade for at vi skulle skjønne hvor fint det var å ha venner. Eller noe sånt.

I Japan har du respekt for sjefen din. Sier sjefen at du må være med ut å på karaoke etter jobb, da må du virkelig ikke si nei, selv om du er aldri så sliten. Samtidig er det viktig å ikke være en kjip sjef som ikke tar med seg de ansatte ut på karaoke. Resultatet er derfor at du ofte finner gjenger som dette her, med folk i uniformer som har det krampekoselig. En av de gamle damene fant det forkastelig at de ikke drakk mer, så hun gikk like så godt bort for å sette i gang drikkeleker med dem. Dette måtte de selvsagt være med på alle sammen. Man har da respekt for de eldre i Japan.

Dette er Shakira. Eller nok en japansk ballade. Muligens begge deler.

Helt ærlig tror jeg dette var min beste kveld til nå. Hun til venstre er faktisk åtti år gammel. Da klokken var vel over to kastet venninnen min og jeg inn håndkleet og sa at nå var det på tide å dra hjem. Disse to var helt sjokkerte, det var jo så tidlig enda. De gamle er eldst, også i Oita.

[Om et lite mysterium XXII og XXIII.]

2011-07-20T16:29:00.007+09:00

De siste ukene har virkelig bare blåst bort. Jeg skal legge ut bilder av alt det gøye og eksotiske jeg har fylt dem med, men dagens post skal handle om postkort, for jeg har mottatt en del postkort. Sommertid og fellesferie er jo høysesong, tross alt.

Kortet er sendt fra Albany, New York. Det vet jeg jo ikke en gang hvor er, vel bortsett fra at jeg vet hvor New York er da.

Lenken viser til denne youtubebrukeren, som kun har lastet opp én film, musikkvideoen til min favoritt sommerlåt:

MC Hot Dog med "我愛台妹"

Dessuten står det: "PS: 哈咯雷蕾“ Som betyr "PS: Hallo Lei Lei 雷蕾"

Lei Lei er min kinesiske nabo, som er svært opptatt av disse kortene mine. Lei Lei møtte jeg først tre måneder etter at det første kom, så der er jeg helt sikker på at det ikke er noen kobling ihvertfall. Det er helt greit. Ingen panikk enda.

Dette kortet er sendt fra Springfield. Det er jeg heller ikke sikker på hvor er, men Ghost of Goldwater kunne informere om at et av stedene er i nærheten av New York.

Dette kortet var det faktisk en del jobb med. Jeg har aldri skrytt på meg at jeg er god i klassisk kinesisk. Snarere tvert i mot. Tidligere har det allikevel ikke verdt noe problem å få oversatt kortene, da det alltid har ligget en engelsk oversettelse ute. Det gjorde det ikke denne gangen. Panikk. Til slutt fant jeg en spansk oversettelse. Og en estisk. Jeg kan ikke spansk, og ihvertfall ikke estisk. Dette resulterte i en panisk runde etter venner som kunne hjelpe meg. Det nærmeste jeg kommer spanske venner er søramerikanere og andre som har lært spansk i søramerika. De syntes det var kjempevanskelig selv, for dette er visstnok gammelspansk.

Teksten:

"文杏裁為梁，
香茅結為宇。
不知棟裏雲，
去作人間雨。

(Han er fortsatt best.)

Hei Lilly Nguyen!"

Så, etter flere timer, ringte det plutselig på døren. Det var den spanske jenta som nettopp har flyttet hit og som jeg ikke hadde møtt enda. Hun hadde hørt jeg trengte hjelp. Så oversette hun det til noe sånt som dette:

"Rolige aprikostre, grenene dine strekker seg mot bjelkene,
På den fjerde former den seg som en gruppe (bunch?) parfyrmedunstene [blomster]
Jeg vet ikke om det er skyene mellom bjelkene i taket som sprer regn i verden."

Diktet er skrevet av Wang Wei (Igjen). Tydeligvis en klar favoritt innenfor klassisk kinesisk litteratur.

Lilly Nguyen er den forrige jeg mistenkte sendte kort til meg. Jeg tror ikke det lenger, da.

Jeg mottok også dette postkortet fra den australske jenta som bor her. Det var et ganske informativt kort, tenkte jeg. Passende å gå så i dybden når det gjelder været, men jeg er jo en gang norsk, og veldig glad i å snakke om det. Det var først en stund senere at jeg fant ut at de hadde hatt postkortskriving om været i lekse.

Det har aldri vært noen hemmelighet at jeg har verdens beste søster. I sommer har hun vært i USA på ferie.

"Den første vi møtte på Times Square var The Naked Cowboy. Pappa og jeg lo. Mamma lo ikke."

Etter New York dro lillesøster til Florida.

Det må hun ha syntes var helt fantastisk.

...Hun lot nemlig bildet tale for seg selv.

Lillesøster var noen dager på Miami Beach:

"Mamma føler seg anorektisk her i USA i forhold til amerikanerne, bortsett fra da hun gikk inn på Abercrombie."

Og på Key West. Lillesøster er seksten. Hun er en av disse jentene med langt blondt hår som er ulastelig kledt og helt sikkert synes at Justin Bieber er dødskul. Nå synes jeg også det da, men du skjønner greia? Allikevel, det er få ting som er mer typisk henne å sende enn et bilde av nakne rumper.

Dette kortet fikk jeg i dag, med streng beskjed fra mor om at hun måtte ha det tilbake så de kunne lime inn oppskriften i fotoalbumet. Modern er mye, men spesielt god på ordspill er hun ikke, noe som gjør at dette kortet aldri skal leveres tilbake noen sinne.

Jeg har også mottatt postkort fra en kamerat som reiser rundt i Japan i disse dager. Dette er fra Kyoto.

-Fy banan, hvor jeg ønsker meg en apekatt-hatt.
-Ja, fytti-katta Fred. En apekatt-hatt hadde vært helmax. Fytti-katta.

Han vil nok for all fremtid hevde at det muligens ikke var helt frivillig at han sendte meg postkort. Det kan hende at han vil si jeg truet med at han ikke kunne sove på gulvet mitt når han kommer til helgen. Dette har jeg selvsagt aldri sagt. Jeg lar dette derfor være et kontroversielt tema, hvor han har vrangforestillinger til han bestemmer seg for det motsatte.

Til slutt, et postkort fra en av de taiwanske vennene mine. Det er snart tre år siden sist.

[Om problemer i det daglige liv.]

2011-06-30T15:37:00.003+09:00

Det er krise mye å gjøre på skolen for tiden. Vi har forelesninger om emoticons, mobilpynt og om fenomenet "Blackness in Japan," i tillegg til japansk, selvsagt. Det høres ikke overveldende ut, men jeg har ingen fritid igjen, og oppi dette her er det førti grader og så fuktig at det tar meg tre dager å få treningstøyet mitt halvtørt.

Av mangel på tid til å skrive noe, får dere kose dere med denne så lenge:

[Om et lite mysterium XX og XXI.]

2011-06-29T22:37:00.004+09:00

Ukens postkort tar kaka. Seriøst.

I går var det en pakke som skulle bli levert til meg. Fordi jeg praktisk talt har flyttet inn på skolen (og treningssenteret) var jeg selvsagt ikke hjemme. Det ble derfor lagt en lapp i postkassen min om at jeg hadde en pakke til levering, som jeg måtte betale portoen for. Det er ganske lenge siden jeg har bedrevet min guilty pleasure #1, www.gjerrigknark.com raid, så det kunne ikke være det. Jeg hadde heller ikke bedrevet noe annet.

Sjokket var derfor stort da pakken ble levert i dag. Postkort. Ganger to. Motivet på det første var temmelig bemerkelsesverdig, da jeg lagde denne bursdagstegningen til Hun Med Rødt Hår dagen etter at kortet ble sendt:

Ganske kul tilfeldighet, men kortet jeg fikk er fra Ikea. Det har allikevel uunngåelig nok atter en gang ført mistanken tilbake til meg selv. Teorien om at jeg skriver postkort til meg selv i søvne er høyst levende, dog noe absurd.

Her er innholdet av postkortet:

Dette er sendt fra Akasaka, utenfor Tokyo. Tror du jeg kjenner noen der? Nei, det tror ikke jeg heller.

Teksten er som følger:

"哪個比較好吃：
紅豆 vs. 土豆 (花生)"

"Hva smaker best: Røde bønner vs. peanøtter"

SVAR: Peanøtter smaker best. Dette er selvsagt best fordi røde bønner ikke smaker spesielt godt.

På fastlandet er 土豆 en potet, i Taiwan er det en peanøtt. Allikevel er det spesifisert. Vedkommende er derfor klar over at det kan ha en annen betydning. Hva nå enn det betyr.

Dessuten, 紅豆 er jo også en sang, og den ble sunget mye av enkelte på EXPO. Har dog spurt vedkommende nok ganger før til at jeg ikke tror det er han.

Dette er det andre postkortet jeg fikk i dag. Som dere kan se, er adressen skrevet på japansk. Det er fordi også dette kortet er sendt fra Japan. Sannsynligvis er det blitt tilsendt noen i Japan som har videresendt det innenlands. Enten så har vedkommende glemt å kjøpe frimerker, eller så gadd de ikke. Det er uansett ikke blitt frankert.

Det er ganske mye som er rart med dette kortet:
1. Det var som sagt ikke frankert.
2. Det er ikke et postkort (hvem går tom for postkort?). Betyr dette at det begynner nærme seg slutten?
3. Det er sendt fra Japan. Inne i JAPAN!
4. Jeg tror ikke jeg kjenner noen i Akasaka.

Til slutt, postkort fra Singapore! En på huset dro hjem en kort tur, og kunne fortelle at alle var bulldoger. Jeg vet ikke helt hva det innebærer.

[Om et lite mysterium XIX.]

2011-06-23T15:20:00.004+09:00

Ukens postkort har fått mye oppmerksomhet her jeg bor.

Grunnen er at det står på koreansk. Det er teksten til Big Bangs "Haru Haru", en av mine personlige favoritter (igjen). Når sant skal sies er i grunn alle sangene deres (omtrent) personlige favoritter.

"파도처럼 부숴진 내 맘
바람처럼 흔들리는 내 맘
연기처럼 사라진 내 사랑
문신처럼 지워지지가 않아
한숨만 땅이 꺼지라 쉬죠
내 가슴속엔 먼지만 쌓이죠 "

"My broken heart like a wave
My shaken heart like a wind
My heart vanished like smoke
It can't be removed like a tattoo
I sigh deeply as if a ground is going to cave in
Only dusts are piled up in my mind"

Det kan nevnes at koreanerne mente alle det var helt tydelig at til tross for ingen skrivefeil, var det helt tydelig at denne personen ikke kan koreansk.

Musikkvideo for de interesserte:

Kortet er fra USA, men jeg vet ikke hvor i USA, det er for uklart på kortet.

Har dessuten fått postkort fra Eurovision, som befinner seg i Nederland for tiden. Hun har brukt tre uker (eller noe sånt) på å lære seg nederlandsk, så hun valgte like så greit å skrive hele kortet på det. Det er ikke å stikke under en stol at slike ting er særs demotiverende for oss japansk-studenter. Det kan jeg kanskje gjøre på frihånd om fire år.

[Om en and.]

2011-06-14T22:23:00.006+09:00

I dag skal jeg fortelle en litt trist, men samtidig ganske fin historie.

Den andre norske jenta i Oita bor i etasjen under meg. Hun tar sløyd som valgfag på skolen. Sløydlæreren er en karakter. Av og til når han er full pleier han å ringe henne bare for å si hei. I forrige uke innledet han en samtale ved å minne henne på sist gang hun ringte. Hun husket det. Han innrømmet at han ikke husket stort av det, men siden de først snakket om alkohol, så kunne han like så godt fortelle henne at han kom til å dø snart. Han hadde begynt å gå på Anonyme Alkoholikere-møter, men det var allerede for sent. Alkoholen ville ta knekken på han om ikke lenge, så nå måtte han bare se å få utnyttet tiden han hadde igjen så godt han kunne, og se å bli kvitt alt han hadde laget som lå på kontoret.

Joda, sa venninnen min, det var trist og leit å høre. Var det noe hun kunne gjøre for han?

Ta denne anden, sa han, og dro frem...

En treand.

Anden er ganske tung, og strengt tatt ikke kjempefin. Venninnen min drar hjem i august, og den er minst to kilo for tung til at hun gidder å ta den med seg på flyet. Løsningen er derfor å la den bli igjen. Vi tenkte å gjøre den til en av Oitas attraksjoner. Da det er en liten by hvor ingenting skjer, er det manko på den slags. Legg gjerne en kommentar på bloggen vi har satt opp:

www.ducktripping.blogspot.com

Et interessant fenomen med anden er at spesielt de som ikke er flinkest i engelsk har lagt sin elsk på konseptet. Vi som har bedre engelskkunnskaper har hjulpet litt til, men strengt tatt har bloggen blitt ganske så sjarmerende. Det eneste som er litt betenkelig er at jeg har overhørt enkelte koreanere bruke uttrykket Tripping om å reise på tur. Det var faktisk litt uforutsett.

Ellers fikk jeg to nye postkort i går. Et er dette koreanske postkortet fra Frankrike. Mr. Lee briljerte med omtrent de to setningene han har lært seg på fransk siden jul. Jeg var svært takknemlig.

I tillegg fikk jeg dette kortet her fra Eurovision-jenta. Jeg var griseimponert over den totale teksten skrevet på estisk, som oversatte til "Værsågod! Jeg er i Estland! Ha det!".

[Om et lite mysterium XVIII.]

2011-06-12T16:23:00.003+09:00

Ukens mystiske postkort er fra New York. New York! Det var totalt uforutsett. Spesielt fordi jeg har nettopp sett siste sesong av Glee (NB! Spoiler alert!) , hvor de drar til New York. Da jeg plukket opp postkortet i postkassen ble jeg nesten litt skremt, så jeg måtte minne meg selv på at det måtte være en tilfeldighet.

Teksten slet jeg litt med å finne, til min kinesiske nabo kunne informere om at det er et japansk dikt skrevet med kinesiske tegn. For de som nå sitter å lurer på hva det heter for noe igjen, kan jeg fortelle at den slags dikt heter kanshi.

Tekst:

"遊芳野 (藤井竹外)
古陵松柏吼天飆、
山寺尋春春寂寥。
眉雪老僧時輟帚、
落花深處説南朝。"

Som betyr noe sånt som:

"Visiting Mount Yoshino (Fujii Tikugai)
At the old imperial grave, oaks and pine trees cry to the heaven wind,
I look for a sign of spring at the temple in this mountain, but here, spring is lonely and silent.
An old Buddhist monk with white eyebrows, he stop sweeping dusts for a moment,
under the cherry blossom he tell the story of Nantyo era at its peak."

Dikteren, Fujii Tikugai er ikke spesielt kjent i Japan. Min eneste japanske kilde kunne i det minste si dette. Det som derimot er interessant er at han var en god venn av Hirose Tansou (広瀬淡窓) som på en eller annen måte er forbundet med Oita, byen jeg bor i.

Spørsmålet er bare om det også er en tilfeldighet.

[Om en litt tidlig halloween

2011-06-08T00:03:00.001+09:00

Det begynte som en spøk. To av de utenlandske studentene hadde bursdag, og vi syntes det var dumt at det var så lenge igjen til halloween. Det kom opp at et av de to bursdagsbarna har en greie for maidkafeer.

Det ene førte til det andre og plutselig skjedde dette med Shogo.

Som resulterte i dette. Introducing Shoga, som betyr ingefær, eller Ginger om du vil, på japansk.

Og det var egentlig da det gikk virkelig galt. For maiden skulle pakkes inn i en stor eske og plasseres utenfor bygningen vår. Men de andre som skulle hjelpe oss var opptatt med å ordne kostymer, så i mellomtiden måtte jeg underholde japaneren. Jeg gjorde som enhver annen i min situasjon ville gjort, jeg ga han en øl, en grønn te-kjærlighet på pinne, og lot han skype med Modern mens jeg tok på meg et lag med mascara.

Grunnen til at det tok så fordømt lang tid var at det var flere av de andre guttene som kledde seg ut som skolepiker. Alle vet jo at en japansk skolepike aldri ville hatt et hår på beina, og når man tilfeldigvis er endt opp med både tyske og norske aner, da tar det gjerne litt lenger tid å ordne seg før man kan ta på seg finstasen. Ikke for det, Modern syntes at Ginger var både en både søt og... ung pike, av jeg velger å anta var mangel på andre adjektiver.

Midt oppi det hele hadde vi også Gud. Det var etter at Gud kom inn i lokalet at vi egentlig skjønte nøyaktig hvor konservativ den konservative amerikaneren som bor her egentlig er. Dette er derfor en secret photoshoot fra et hjørne i lokalet.

Vi ble ganske fine da. Fra venstre: Stich, Cat, Pikachu og Sailor Moon.

Det fine med å være vestlig i Asia, er at de alle synes vi ser helt like ut. En av de ungarske jentene klarte derfor å lure halve festen til å tro at hun var kledd ut som hennes verdenskjente modelllillesøster. Ginger var spesielt fascinert.

Gruppebilde samtidig som vi prøvde holde jentene i sjakk.

Klokken ti om kvelden stenger fellesarealene der jeg bor, og vi bestemte oss for å dra på byen. Det var nok ganske lurt, for de fleste av jentene hadde løpt ut på parkeringsplassen.

På vei til bargaten møtte vi mange tøffe folk jeg ga high five til. Aller tøffest var den mannen som er utrolig dårlig til å stå rolig når han ikke får betalt. Her prøver jeg å få alle til å stå i skistartposisjon. Det stemmer at jeg var den eneste som hadde stått på ski av oss før.

[Om bordskikker.]

2011-06-07T13:28:00.000+09:00

Vi var ute og spiste på en izakaya, som er en slags kombinert restaurant og bar. Egentlig mest som en japansk tapasrestaurant. Vi hadde bestilt kylling, som kom i form av noen få, men ganske store stykker. Da alle bortsett fra en annen japaner og jeg hadde forsynt oss, var det bare en kyllingbit igjen. Hun slet en stund med å få delt kyllingen i to med spisepinnene, og ga til slutt opp, tok en stor bit, og holdt så kyllingbiten mot meg. For å unngå å legge meg over hele bordet, tok jeg tak i den med spisepinnene mine. Det gikk et søkk blant de øvrige vi spiste med. "Å faen," tenkte jeg, uten å helt fatte hva jeg hadde gjort galt. Jeg ble raskt informert om at slikt kunne man ikke gjøre i Japan. I begravelser er det nemlig et buddhistisk rituale som går ut på å sende ben mellom seg med spisepinner. Eller noe sånt.

Jeg beklaget så mye og unnskyldte meg med at jeg tross alt bare er en dum utlending. De andr nikket, kniste veldig mye, og sa seg enige i det. Spiseetikette er like viktig å kunne i Asia, som det er hjemme. Problemet er bare at det er masse regler, og de kan ofte være ganske forskjellige i de ulike landene. Det er en dårlig unnskyldning at jeg har gjort det i Kina før.

Da det verste sjokket hadde lagt seg, spurte jeg Kanskje-Japaneren om dette. Jeg har nemlig aldri hørt om fenomenet ellers i Asia, og den koreanske kameraten min bekreftet også at det var helt ok å gjøre det i Korea.

Tine: Seriøst, sender dere bein rundt i japanske begravelser?
Kanskje: Jeg vet ikke. Kanskje? Jeg har aldri vært i en begravelse.
Tine: Men du synes det høres fornuftig ut?
Kanskje: Ja, hvorfor ikke?

Så ristet hun på hodet og fortsatte å spise nudlene sine. Dette var jo på ingen måte noe hun så for seg at hun måtte ta stilling til.

[Om et lite mysterium XVII.]

2011-06-06T13:43:00.004+09:00

Jeg har fått et nytt postkort. Det er som vanlig sendt fra Miami. Selve postkortet er fra Ikea.

Denne uken har avsenderen virkelig kost seg, tror jeg.

Dette er alt det sto. Lenken leder til en side med denne filmen:

&amp;amp;amp;amp;amp;lt;a href="http://www.grapheine.com/devis-graphiste-tarifs-agence-de-communication-r4.html" title="agence web et graphique"&amp;amp;amp;amp;amp;gt;typographie experimentale&amp;amp;amp;amp;amp;lt;/a&amp;amp;amp;amp;amp;gt;

Hvilket ikke akkurat gjorde meg noe klokere.

Jeg har dessuten fått postkort fra en taiwansk venninne:

Det er fra Alishan, som er muligens det fineste stedet i Taiwan. Det vet jeg, fordi jeg har vært der selv.

[Om å ro med store årer.]

2011-06-05T22:01:00.004+09:00

Vi hadde nettopp sett Hush! på skolen, en filmvisning presentert av en lærer vi har som er åpent homofil. Etter filmen hadde vi en diskusjon om ulike syn på homofile. Koreanerne og kineserne satt og kniste hver eneste gang ordet gay kom opp, men ellers kom det ikke så mye fra dem. Jeg bemerket det, for i vesten er i grunn ikke homofili spesielt morsomt lenger. Det er klart, en svært feminin homo mann er fortsatt morsomt, men det holder ikke å bare si at man er homo for å få folk til å le.

Senere den dagen sto jeg og lagde mat med koreaneren vi kaller Frankly. Kirken i Korea har en enorm makt, noe som gjør at Korea fortsatt er svært konservativt på en del områder. Kameraten min går jevnlig i kirken, og jeg var interessert i å vite hva han synes om homofile.

Frankly: De er freaks, alle sammen.
Tine: Å ja? Jeg har en del homofile venner. Det er egentlig jeg som er den rare av oss størsteparten av tiden.
Frankly: Har du? Jeg har aldri møtt en som er homo.
Tine: Men du synes de er freaks?
Frankly: Vel, siden du spør, så kan jeg innrømme at jeg har sett en del på Modern Family i det siste. Der er det jo et homofilt par. Etter at jeg begynte å se på den serien oppdaget jeg at homofile er ganske vennlige, så nå liker jeg dem.
Tine: Det er flott! Fremgang, kan man si.
Frankly: Ja. Det har virkelig åpnet øynene mine for noe nytt.

Nå har det seg sånn at denne koreaneren har studert japansk ganske lenge. Man blir litt miljøskadd av å studere et språk i en kultur hvor det blir så vektlagt at man skal opprettholde harmonien til enhver tid. Jeg er ganske sikker på at han hadde gått hjem, hadde jeg sagt at min lesbiske venninne skulle komme og spise med oss. Allikevel, han skal ha poeng for hvordan han rodde seg ut.

[Om japanske menn.]

2011-06-04T01:19:00.005+09:00

Vi snakker mye om kulturforskjeller i timene våre, naturligvis. Japan er så langt borte fra alt annet at det meste er forventet å bli mottatt som noe fullstendig spinnvillt. Lærerne våre har som regel rett. Temaet for denne uken har vært kjønnsroller.

I Japan er det blitt vanlig å dele menn inn i to grupper. Det er planteetere og kjøttetere. En planteeter er en mann som er beskjeden og stille. Han snakker når han blir tilsnakket, gjør det han blir bedt om, og man merker sjeldent noe til han. Aller helst skal han opptre som om han var usynlig. En kjøtteter blir ofte snakket om i vendinger hvor det er underforstått at han er en skikkelig drittsekk. I japansk kultur er det mye som skal være usnakket. Man skal "lese luften" for å virkelig forstå hva som skjer. Kjøtteteren er han som poengterer når noe er upassende. Han er høylydt, sjefete og brasende. Planteeteren er idealmannen, og mine japanske venninner sier gjerne med stolthet i stemmen at ja, deres kjærester, de er planteetere. Kjærestene sitter da gjerne ved siden av og gjør stille nikk det kan være vanskelig å merke seg med mindre man virkelig ser godt etter.

Jeg kunne aldri tenkt meg en planteeter som kjæreste. I Norge ville guttene som satt i klasserommet og hevdet at de var per definisjon en planteeter blitt ledd av. I verste fall ville de fått juling. Jeg trenger en mann som er utfordrende. Han må kunne sette meg på plass når det trengs, og si at "Hallo Tine, nå tar du fullstendig feil," om det virkelig skulle være tilfellet, naturligvis. Dette sa jeg også i timen. Læreren min var helt sjokkert. Ønsket jeg virkelig ikke å være den dominerende parten i et forhold?

Det er her kulturforskjellene kommer inn. De koreanske jentene og jeg pratet om konseptet videre etter at timen var slutt. De var helt enige med japanerne. En dominerende mann var fullstendig uønsket for oss alle, men de så altså for seg drømmeforholdet som det hvor hun var sjef og han fungerte som en lakei man ikke merket så mye til. Jeg prøvde å forklare at i Norge var det fortsatt slik at tøffelhelter ble litt ledd av. Norske jenter liker å kunne bli tatt for å være likeverdige. For å få det til må man kunne være litt tøffe, men ikke nok til at det skal skremme han.

Problemet ligger kanskje i hvordan det var lovfestet inntil 1945 i Japan at mannen skulle være familiens overhode. Det er en kjentsak at kvinner i Japan tjener mindre enn menn, og at de ofte får høre i rent Dukkehjem-stil at dette skal de ikke bry de søte hodene sine med. Den moderne kvinnen i dag etterstreber å bli vedkjent hennes attributter at hun selv ønsker å dytte mannen ned. Vesten ligger ikke alltid foran på alt, men på akkurat dette området er det godt å vite at selv om noe er Big in Japan, så selger det ikke like godt hjemme.

[Om Kanskje.]

2011-06-01T22:41:00.006+09:00

Jeg har fått utdelt en japaner fra skolen som skal hjelpe meg med praktiske ting, i tillegg med japansken. Enkelte ville kalt henne en støttekontakt. Jeg kaller henne Kanskje. Grunnen er at hun har et stort forbruk av ordet "Kanskje." Det stemmer at jeg er i Japan, landet uten noen direkte svar, hvor ingen sier det de egentlig mener, og vaghet er en dyd. Gruppementaliteten er sterkere enn blant en gjeng fjorten år gamle jenter, og ordtaket "Spikeren som står opp skal hamres ned" er så hardt spikret fast i hodene deres, at det av og til kan være helt umulig å få noe fornuftig ut av dem.

Kanskje-japaneren min er muligens det verste tilfellet jeg har vært borti til dags dato. Det kan gjøre leksehjelpen litt tungvint til tider:

Kanskje: Kanskje du har skrevet こんにちは feil.
Tine: Skrev jeg det feil eller ikke?
Kanskje: Kanskje.
Tine: Vel, dette er jo ditt språk, er det stavet feil?
Kanskje: Kanskje.
Tine: Kan du velge stavingen?
Kanskje: Kanskje ikke.
Tine: Så det er feil?
Kanskje: Kanskje.
Tine: Kanskje ja?
Kanskje: Ja, kanskje.
Tine: Definitivt ja, eller definitivt nei?
Kanskje: Kanskje definitivt ja. Tror jeg.

Det er jo bare ment godt, det vet jeg, men da vi skulle skrive oppgave om ting ved den japansken kulturen vi fant litt vanskelig, valgte jeg å allikevel gi dette som et eksempel. Læreren min ga meg en fantastisk, og veldig japansk kommentar:

"I'm sorry for that you had this kind of situation a lot."

På typisk japansk vis beklaget hun på vegne av sin gruppe. Det er ikke lett å være en dum utlending i Japan, altså.

[Om ting som kommer min vei.]

2011-05-29T11:14:00.004+09:00

En tyfon har herjet Okinawa og Taiwan i helgen. Den har vært ganske heftig. Nå er den på vei inn til byen min, vi regner med at den kommer i kveld, så vi blir anbefalt å holde oss inne, da det kan blåse ting i hodet på oss og det kan være ganske farlig. Jeg fikk beskjed om å kjøpe mat så det ville holde noen dager av japaneren som har ansvar for meg. Jeg gikk i butikken i kjent stil: skrubbsulten, noe som resulterte i urovekkende mye thailandsk curry. For en sjelden gangs skyld vil jeg påstå at et omtrentlig anslag på 40 posjoner ikke ville være en overdrivelse. Tyfonfast kan jeg godt være, men jeg skal ihvertfall ikke sulte.

Til tross for den strenge beskjeden jeg fikk, gjelder den tydeligvis ikke alle. Et postbud ringte nettopp på døren for å avlevere en pakke. En klassevenninne fra da jeg studerte i Taiwan har laget verdens fineste flipflops. De er så fine at det ville vært en skam å bruke de, så nå må jeg bare finne en smart måte å henge de opp på.

[Om helgens samtale.]

2011-05-25T19:24:00.008+09:00

Amerikanere ass.

Amerikaner: Er du norsk?
Tine: Ja.
Amerikaner: Jeg tok et kurs i sosiolekter da jeg studerte. I Norge snakker de kebabnorsk og bokmål. Dessuten spiser dere lutefish.
Tine: Herregud, det er som om du har vært der allerede.
Amerikaner: Det føles litt sånn, ja. Har dere noe annet å tilby?
Tine: Nei, det er vel det hele vil jeg påstå. Studerte du bare lingvistikk på universitetet eller?
Amerikaner: Nei, det var bare et kurs. Egentlig var jeg mest opptatt av matte.
Tine: Pussig det der.

[Om kinesiske komplimenter.]

2011-05-19T23:08:00.005+09:00

Kinesere er ikke viden kjent for å være gode på komplimenter. Kan du si "Ni hao," blir de forbløffet over hvor flytende du er, har du en nese du synes er krokete, er det den høyeste (og dermed vakreste) nesen de har sett, og om du har en dårlig dag, er det bare å dra ned bukselinningen såpass at de får se en flik av huden på rompa di. Ingenting selger seg så godt som melkehvit hud i midtens rike.

Allikevel, komplimenter og kinesere altså. Med fare for å virke selvmotsigende, det er dessuten kinesisk kultur å kommentere det opplagte. Har du på deg en grønn kjole, sier de "Å, for en grønn kjole," og har du tiårets verste kviseutbrudd i ansiktet, sier de gjerne noe om det også. Det er kanskje historiens hendelser som har gjort det slik, men helt ærlig, dette er ikke noe som gjør det mindre greit for min del.

Jeg snakket med min kinesiske nabo:

Kinesiske nabo: Så tynn du har blitt.
Tine: Å takk. Jeg sykler jo til skolen hver dag, da vettu.
Kinesisk nabo: Ja, men jeg kan virkelig se at du har gått ned i vekt. Det er bra.
Tine: Jo, det er vel kanskje det.
Kinesisk nabo: Jeg kan fortsatt se at det er mye igjen her [Her klappet hun meg på magen], men ja, du har såvisst fått en smalere midje.

Så slapp hun i det minste å brenne inne med det.

Om noen skulle lure er forresten idealvekten i Japan 45 kilo for damer.

[Om den ytterste fattigdom.]

2011-05-15T20:38:00.002+09:00

Jeg har en koreansk kamerat vi kaller for Free Google Translate (FGT), rett og slett fordi det er sånn han snakker engelsk. Litt hakkete, av og til kommer det helt riv ruskende gale ord, oen ganger kommer det ikke ord i det hele tatt, og grammatikken er praktisk talt ikke eksisterende. Jeg synes det er kjempestas å diskutere Nord- og Sør-Koreakonflikten med han, og han synes det er en unik mulighet for å øve seg på engelsken hans. Det tar ofte litt tid, for det er ganske mange ord som må slåes opp, men noen ganger er vi helt på bølgelengde. Her om dagen fortalte han om hvordan det hadde vært i militæret.

FGT: Tine, du aner ikke hvor hardt det var enkelte dager. Vi var så fattige.
Tine: I militæret? Hvor mye fikk dere som dagpenger?
FGT: Nesten ingenting. Jeg hadde kun råd til shampoo og sjokoladekjeks.

Det er viktig å ha prioriteringene i orden når man lever på budsjett.

[Om et lite mysterium XVI.]

2011-05-12T19:24:00.001+09:00

Ukens mystiske postkort har virkelig latt vente på seg. Fordi jeg har skjønt såpass at vedkommende nok kjenner meg ganske godt, har jeg derfor vært en anelse bekymret- og det ikke bare for om dette var slutten på postkortene, men også fordi, vel, har jeg en bekjent som det har skjedd noe ille med som gjør at den ikke er i stand til å sende postkort, da burde jeg jo vite om det. Derfor: Kjære avsender, det er godt å vite at det står bra til!

"さっきまでの雨はもう上がっ
てアスファルト漂う街の匂い
ねぇそっちももう晴れて
るよね西から回復するって
朝は苦手な君だからねぇ
毎日ちゃんと起きられてるか
い？そんなこと未だに心配してるよ"

Ukens tekst likte jeg godt. Det er det første verset av en Bigbangs "声をきかせて," hvor de synger på japansk.

Engelsk oversettelse:

"The rain just now has stopped
The smell of asphalt is floating around the city
Hey, over there too, the weather is fine already right?
For the weather has cleared up from the west
Since you’re not a morning person
Everyday, will you be able to wake up properly?
I’m still worried about things like that

The spreading sky, the freedom
Although neither of them has changed
Right now, just that… it’s only just that you are not by my side."

Skulle veldig gjerne sagt at jeg skjønte det med en gang. Det er jo en av mine personlige favoritter, men jeg måtte søke den opp. Jeg har lagt ut denne før, men her er altså "声をきかせて" til glede for nye (Bigbang-) fans:

Jeg har også mottatt to andre postkort. Dette er fra min kusine Andrea, som har omtrent vært i hele Asia de siste månedene, før hun endte opp i Australia.

Dessuten har jeg fått postkort fra hun med rødt hår som bor i Beijing. Det er en sann stjerne i samlingen: Nord Koreans propaganda. "Ris er sosialisme!" står det. Resten kunne ikke koreaneren jeg spurte oversette.

[Om mine planer for Grand Prix '11.]

2011-05-11T17:08:00.002+09:00

Dear International Office,

This coming Saturday, May 14th, the biggest musical happening of the year will take place in Europe. We are talking about Eurovision Song Contest. For more information, see this link: (http://en.wikipedia.org/wiki/Eurovision_Song_Contest). Of artists that has gotten famous through the Eurovision, you may have heard of the Swedish band ABBA or the Norwegian artist Jahn Teigen. All the European countries participate, and it’s broadcasted all over Europe. One can also watch it online. For this renowned event, we would like to invite all the international students, as it is an important part of our culture back home. For us as Europeans, we feel this would be a fun thing to share with the rest of the group.

However, it is broadcasted on European time, in other words, it starts four o’clock in the morning. This is therefore hereby a request to keep the lobby open all night from Saturday to Sunday. Of course, the security guy and all of you at the International Office, in addition to the teachers, are more than welcome to join us for this fun event. It will definitely be an exotic and international event for everyone.

For any further questions, please do not hesitate to ask.

Best regards,

Tine

Det er i det minste verdt et forsøk.

[Om Universal Studioes i Japan.]

2011-05-10T18:21:00.008+09:00

Skal du gjøre noe som helst i den japanske fellesferien i Japan, har jeg et godt tips til deg: tenk nøye gjennom ditt forhold til køståing. Er du glad i å stå i kø, kommer du til å ha en strålende dag. Er du mindre glad i å stå to timer i kø, ville jeg heller prioritert rydding av kjøkkenskap eller lignende. Japanere er veldig glade i å stå i kø, og bestemte seg derfor for å gå mann av huse dagen jeg også bestemte meg for å dra til Universal Studioes. Vi hadde en fin dag allikevel, altså.

Da vi kom inn, etter en drøy halvannen time i kø, gikk vi til den attraksjonen med minst kø. Etter en halvtime fikk vi tatt dette bildet her, mot at vi lot som at vi var dinosaurer. Dinosauregg på fanget til hun til venstre.

Som premie for at vi hadde vært flinke dinosaurer, fikk vi lov å gå inn i suvenirbutikken, hvor vi kjørte konkurranse om hvem som fant den teiteste hatten. Jeg vil gi meg selv bonus for fineste lommebokfunn.

Kakemonsteret. Du ser det ikke på dette bildet, men han står på foten min og er sekunder fra å ta venninnen min på puppene. Grisegutten.

Hakke Hakkespett var egentlig ganske kul. Kona i bakgrunnen. Hun ble forbannet etter at dette bildet ble tatt, fordi jeg var jente.

Japansk Marilyn Monroe lookalike.

Våre nye beste venner i Osaka. Image is everything. Noen ganger.

I køen til berg-og-dalbanen møtte jeg dette kule kjæresteparet her.

Og de var mye hyggeligere enn orginalen. Dette bildet måtte jeg slå ned fire jenter i skoleuniform for å få til. Neida. Men det var ikke langt i fra, for de ble jo aldri ferdige med å ta bilder med Elmo.

Wall of Fame i Japan var ikke like gøy for meg som jeg vil anta det er andre steder i verden. Her er håndavtrykkene til en gjeng koreanske skuespillere. Asiatere har små hender at jeg lot være å legge hånden min over. Bildet er selvsagt størrelse 1:1.

Hattene jeg egentlig er glad for at vi lot være å kjøpe.

Hello Kitty-paraden. Vurderte litt å løpe inn for å ta del, men jentene i blomsterskjørtene var veldig flinke til å dytte unna folk, så jeg holdt meg for god. I ettertid er jeg vel egentlig også ganske takknemlig for det.

Vi gikk til Hello Kitty-butikken i stedet. Den var så sukkersøt at selv jeg nesten kunne fått diabetes av mindre.

Men plantene de hadde utenfor var ganske kule da.

Popcorn med soyasaus og smørsmak. Noen ganger er det ganske langt hjem.

Dette er en bil som skal ha blitt tråkket i stykker av en dinosaur. Jeg vet ikke helt om jeg skal tro på det.

Disse japanerne har stått en halvtime i kø for å få bilde av seg selv med en haien fra Jaws tredd over hodene sine. Det gadd ikke jeg.

Bryggehuset fra Jaws. Sikkert litt kulere for de som har sett Jaws, men det var i det minste ingen kø for å ta det. Mulig det er bryggehuset fra en annen film jeg ikke har sett også, for så vidt.

Etter en svært lang dag som stort sett hadde bestått av køståing, dro vi til en bar som het Pizza Ball House, hovedsaklig på grunn av navnet.

Her kunne vi lage våre egne takoyakier (blekksprutboller), som blant annet er svært typisk fyllemat i Japan.

Etter svært mye strev konkluderte vi med at vi ikke var spesielt flinke. Det er mye pirk med en nål. Resultatet hadde nok vært mye bedre for vårt vedkommende om vi hadde fått utdelt gaffler til dette formålet. Jeg satt hele tiden med halsen 180 grader vendt mot bordet bakenfor, lykkelig i troen om at de nok sikkert ikke lot merke til det. Det gjorde de tre japanerne bak oss, for like etter at vi (heldigvis) hadde konsumert disse, kom de bort med sine egne, som et slags tegn på at vi skulle bli venner. De kunne ikke noe engelsk, men jeg kan jo litt japansk nå, og dessuten kunne både jeg, hun svenske og Ikeapiken nok kanji (kinesiske og japanske tegn som har stort sett samme betydning) til at det ble en riktig så hyggelig kveld allikevel.

[Om Osaka.]

2011-05-09T17:45:00.001+09:00

Jeg har vært på tur til Kansai. Det er der hvor Osaka, Kyoto og Kobe ligger. Det høres ut som en helt sinnsyk stressende tur, men sannheten er at byene tar omtrent et kvarter å reise mellom med hurtigtog, så det var i det minste ikke avstandene som slet oss ut. Fra skolen ble hun svenske som egentlig er kinesisk og hun australske som egentlig er britisk med. Globaliseringen i dagens samfunn ass. I tillegg kom Ikeapiken på besøk helt fra Kina og det var stas, for jeg kunne i det minste briljere med japansken min for henne.

Fra Oita tok vi nattfergen. Vi var litt usikre på hva vi hadde i vente, men vi hadde ihvertfall ikke forutsett dette. Fjorten japanere inne på et rom og oss. Koselig nok, men det var ganske fint at de hadde ølmaskin på båten også.

I motsetning til i resten av Asia, er det 2o års aldersgrense på kjøp av røyk og alkohol i Japan. Det henger lapper med det overalt, men i tillegg så har de altså disse maskinene som går litt i mot hele hensikten med aldersgrenser.

Da båten skulle forlate havnen fikk vi alle utdelt lange papirremser vi skulle kaste over bord. Jeg skjønte ikke helt at poenget var at vi skulle holde igjen, så jeg kastet hele remsen min over bord, før jeg lot merke til menneskene nede på havnen som sto og holdt i den andre enden.

Her er jeg og hun australske ute på dekk. Deler av byen min i bakgrunnen. Adjø Oita!

På selve turen var det ikke akkurat masse å gjøre. De hadde et nakenspa hvor de kokte gamledamer, og selvsagt et spillerom hvor man kunne vinne nøkkelringer med kjente mangafigurer. Vi ble sittende i lobbyen og se på han kjekke karen her.

Som de andre lokale hadde vi tatt med oss sushi til matpakker. Av øvrige kulinariske opplevelser hadde båten en strålende buffé med sjokoladefontene og automat som hadde pommes frites og takoyaki (blekksprutboller).

Vel fremme i Osaka dro vi rett ut på shopping.

Noe vi fort oppdaget at halve resten av japans befolkning også hadde tenkt å gjøre.

På kvelden dro på byen. Her er Ikeapiken ved siden av venninnene til hun vi egentlig ønsket å ta bilde av. Stillige disse japanerne.

Vi møtte også på disse to damene i kimono. De drakk kaffe utenfor starbucks, så det lot ikke til at de akkurat skulle på hardfylla.

Av andre interessante ting som skjedde den kvelden, kan jeg nevne at vi gikk forbi dette utestedet her (du merker kanskje hvem som hadde det beste kameraet på turen?).

Da vi lette etter hostell (eller ungdomsherberge som det heter på norsk) kom jeg over et koreansk hostell som oppga at det lå midt i hjertet av Osakas chinatown. Perfekt for meg, tenkte jeg. Det skulle allikevel vise seg å ikke svare helt til forventningene. Nabolaget var ikke akkurat et yrende liv av mennesker og boder, men det var i det minste veldig koselig.

Dagen etter dro vi til Osaka Castle. Personlig føler jeg at jeg har sett nok templer og palasser til at det burde holde for det neste århundret, men det er allikevel viktig å kunne si at man har gjort noe annet enn å shoppe når man har vært i en by.

Nedenfor slottet hadde noen gamle japanske hippier demo. De hørte på Bob Marley, gikk med ølbokser med sugerør i lommene og danset slik gamle japanske hippier gjør.

I Japan er det ansett som upassende å snakke på toget. Dette praktisk talt uten unntak. I rushtiden, hvor det i de største byene er ansatt såkalte "pakker" for å dytte folk inn i vognene, er det derfor et stort problem at menn beføler jenter, da alle japanske jenter går med korte skjørt hele året og det kan bli ganske trangt. En japansk jente ville aldri sagt fra til noen om det skjedde henne (jeg kjenner faktisk flere det har skjedd med, men som aldri sa i fra), og for å løse problemet er det ganske enkelt laget egne vogner for damer i visse tidssoner.

På kvelden spiste vi okonomiyaki, som er en av de tingene Osaka er mest kjent for. Det er en slags pannekake laget av en røre med mengder majones, saus og kål. De vi spiste hadde i tillegg potetsalat og ost i seg, og selvsagt tørket tang på toppen. Okonomiyaki er veldig godt, men det er helt greit om jeg ikke spiser dette igjen før om to måneder.

[Om keiserens bursdag.]

2011-04-29T14:22:00.002+09:00

I dag er den første dagen av den gyldne uken i Japan, hvilket betyr at vi har fått en uke fri for å markere den forrige keiserens bursdag. Han som døde for over tjue år siden. Som læreren min sa, ingen japanere bryr seg om akkurat det, men det er en veldig god grunn for å ikke jobbe.

De fleste japanere liker seg veldig godt i Japan. Det er bra, for det er langt unna alle andre land på mange måter. Dette gjør at de ikke alltid har noen nevneverdig forståelse av verdenen utenfor. Noen ganger kan det hevdes at det blir veldig tydelig. I lunsjen her om dagen snakket vi om den gyldne uken og hva vi skulle gjøre.

Japaner: Har dere den gyldne uken i Australia også?
Australier: ...Nei.
Japaner: Så rart. Hvorfor ikke?
Australier: Vel, for det første så hadde aldri den forrige japanske keiseren så veldig stor innflytelse i Australia.
Japaner: Nei, du har muligens rett i det.

Men for all del, jeg er åpen for muligheten av å innføre Kong Olavs bursdag som offisiel fridag i Norge, jeg.

[Om hvorfor japanere ikke vinner VM på ski.]

2011-04-27T19:51:00.005+09:00

I dag tenkte jeg å ta for meg en av disse evnene ved menneskeheten jeg trodde var universale. En av disse tingene ved mennesker som var omtrent likt. Jeg tok feil. Vi snakker selvsagt om gåing.

Her er en gjennomsnittlig norsk gange. Vi nordmenn flest er glade i å gå. Vi gjør det til stadighet, og vi går langt. Vi liker å gå fra A til B, og det er noe vi liker så godt at vi av og til bare gjør det for å faktisk gå. Vi har til og med et eget ord for det. Vi går "tur" og vi gjør det rett frem.

Men dette er jo noe dere vet. Det som derimot kanskje ikke er så viden kjent, er at kinesere flest går slik. Jeg påpekte det for en kinesisk venninne, som lo og sa "Wang wang," som rett og slett er lyden av en kineser som spaserer nedover gaten. Det er store skritt. Kinesere liker ikke spesielt godt å gå. De prøvde det en gang. Det blir fortsatt kalt Den Lange Marsjen. Da gikk de til gjengjeld ganske langt, jeg skal gi dem det.

Det mest interessante er hvordan japanske jenter går. De går slik. Jeg har faktisk ikke lagt merke til dette før. Alle jenter går sånn. Jeg har fått påpekt fra flere av mine venner tidligere at jeg har hatt en sånn gange, men hallo, dette er ekstremt. Tegningen overdriver ikke. Og det er et helt folkeslag hvor den kvinnelige delen av befolkningen går slik. Ihvertfall unge jenter. Jeg vil anta at det er gjort med vilje for å gjøre seg søt og sårbar. Jeg har ingen annen forklaring på fenomenet.

Det kan forøvrig være nok en grunn til at japanere ikke akkurat har markert seg noe videre i damelangrenn, men det er altså bare min personlige antagelse, altså.

[Om et lite mysterium XV.]

2011-04-25T22:35:00.002+09:00

Da disse kortene begynte å komme, lurte Modern på om hun burde være bekymret for denne kortsenderen min. Jeg sa nei. Det er jo bare en person som holder Cyber-Tine veldig under oppsikt. Det godtok hun, av en eller annen merkelig grunn. Om noen kjenner igjen motivet, si gjerne i fra.

Ukens tekst er som følger:
"Den naboen din er ikke lite frekk! Hils og si at forenklede tegn er bare tull (men noen ganger må man jo øve på det allikevel.)!"

Jeg er SÅ enig, ikke misforstå, men fastlandskinesere har jo naturligvis en tendens til å ikke være helt enig med akkurat det.

Kortet er fra Miami, igjen. Et svar på forrige ukes analyse, hvor vi debaterte hvor underlig valget av tradisjonelle og forenklede tegn var gjort i samme tekst. Jeg vet som nevnt tidligere faktisk svært få andre nordmenn enn jeg som foretrekker tradisjonelle tegn. Det er veldig spesielt.

Det siste kortet har jeg fått fra Maren. Hun er i Australia for tiden, og har det ettersigende mye bedre enn bare litt bra.

[Om å være japansk turist.]

2011-04-18T21:53:00.010+09:00

Jeg har vært på skoletur i helgen. Helt ærlig er jeg litt usikker på hva som egentlig var meningen med turen. Hovedsaklig kjørte vi buss og jeg sov på skulderen til japaneren min.

Først kjørte vi buss i to og en halv time i et landskap som stort sett så slik ut. I fjellene rundt byen min bor det masse apekatter. Jeg så dessverre ingen ville apekatter, men vi ble fortalt at det var et ganske stort problem med påkjørte apekatter langs motorveien. Japanere peiser på når de kjører uten hensyn til de rundt. Å bukke hjelper fint lite når det ligger et apekadaver under bilen din. Man har derfor laget såkalte apebroer, men en apehjerne kan ha noen problemer med å skjønne at det er veien å gå. Deler av veien er derfor dekket av nett som dette her, slik at de kan klatre over i flokk.

Det første stedet vi stoppet er et slags kombinert gårdsbruk, spa og restaurant. Her var det sikkert mye å se. Vi spiste bare på restauranten, som besto av en enorm buffet. Glad i mat som jeg er, nøyde jeg meg med å ta bilde av skiltet. Det viser seg at buffet på japansk er "viking."

Vi rakk også såvidt å hilse på Hello Kitty.

Etter tre nye kvarter med buss, endte vi opp på et sted hvor de hadde aper som kunne triks. Jeg merker at jeg har litt delte meninger om hvorvidt man faktisk skal holde dyr i fangenskap så de kan vise oss triks, men det var ganske stillig at apen kunne gå på stylter.

Etter showet fikk jeg hilse på apekatten. Dette var helt klart et naturlig møte for oss begge, som dere kan se. Nå som jeg har studert dette bildet litt nøyere, vurderer jeg å lage en serie som heter "Big in Japan." Jeg mener, se på dette her. (Big in Japan til høyre.)

Etter nok en evig lang busstur kom vi til Aso Mountain. Et fjell jeg antar hadde vært mye mer imponerende om ikke det hadde vært årets tykkeste tåke.

Her later vi som at vi har klatret hele veien til toppen av fjellet i stedet for å ha gått av bussen femti meter unna.

Her er alle utlendingene som studerer det samme som meg. Jeg er bakerst et sted. Om noen skulle lure, så ja, det er en liten overload med koreanere og kinesere i år.

På toppen av fjellet sto denne figuren. Ingen av japanerne kunne fortelle meg hvem det var. Godt påkledd i det minste.

Etter at vi alle oppdaget at vi ikke var det minste fotogene, tok vi bilder av disse jentene i stedet. De søteste japanerne er de som er aller minst.

Da vi kom hjem, drøye nye to timer senere i buss, dro noen av oss ut og spiste koreansk grill. Det viste seg at alle kelnerne som jobbet der var kinesere, noe jeg var svært takknemlig for. Ikke for å skryte (joda), men det er en surrealistisk verden når kinesisk blir den lette utveien.

[Om et lite mysterium XIV.]

2011-04-16T18:47:00.003+09:00

Jeg har fått postkort sendt til Japan, selvfølgelig med den JAPANSKE nasjonalsangen. Hva skal det bety?

Den japanske skriften er, etter min mening, pen. Muligens litt for pen. Dette er jo ganske mistenkelig. Det virker som det er kopiert etter en skrifttype som ikke er håndskrift. Avsenderen prøver å sende meg på villspor, men kjære avsender, du lurer ikke meg så lett! Jeg tror ikke avsenderen kan japansk.

Teksten:
"君が代は
千代に八千代に
さざれ石の
いわとなりて
こけの生すまで"

For de interesserte, english translation:

"May my Lord's reign,
Continue for a thousand, eight thousand generations,
Until pebbles
Grow into boulders,
Covered in moss."

Det er faktisk greit å bo på et sted med så mange ulike nasjonaliteter. Uansett språk, bring it on.

[Om forsinkede nytårskort.]

2011-04-15T23:18:00.004+09:00

Japanere sender postkort til nyttår. Nyttårsfeiringen er annerledes her enn den er hjemme. For dem, er noe av det viktigste i løpet av året å se på soloppgangen 1. januar. Dette postkortet tok av en eller annen grunn merkelig lang tid. Det kom i forrige uke. Hello Kitty har selvsagt tatt på seg harekostymet fordi jeg er født i harens år.

[Om et lite mysterium XIII.]

2011-04-14T23:01:00.003+09:00

At jeg ikke er hjemme lenger, stopper ikke disse mystiske postkortene fra å komme. Dette er sendt fra Miami fem dager etter at jeg flyttet til Japan. Hjem til huset mitt i Norge. Kan dette bety at det er gitt til noen som sender fra Miami? Kan vedkommende ikke ha fått med seg at jeg har flyttet? Har personen ignorert at jeg har flyttet? Mangler kortsenderen den japanske adressen jeg har lagt ut under informasjon om meg selv? Er dette noe jeg i det hele tatt skal bry meg om?

Tekst til venstre, oversettelse til høyre:

"飞鸟去不窮 Flying birds away into endless spaces
連山复秋色 Ranged hills all autumn colours again
上下华子冈 I go up Huatzu Hill and come down-
惆怅情何极 Will my sadness never come to its end?

Hva er best:

Melkesjokolade eller firkløver?"

Etter å ha konsultert med min kinesiske nabo, kom vi frem til at dette diktet handler om å savn. Det er hyggelig at noen savner meg. Da det har tatt uventet lang tid å få dette postkortet, har jeg vært litt bekymret for om jeg kanskje hadde en venn det hadde skjedd noe med, som tydeligvis bryr seg om meg, og så hadde jeg ikke en gang anelse om at det hadde skjedd noe med den personen. Alle vennene mine har det så vidt jeg vet ganske ok. Godt å vite at kortavsenderen fortsatt er i live.

Når det kommer til sjokolade foretrekker jeg helst sjokolade med noe, nøtter, rosiner, grønn te, eller kjeks, for eksempel. Firkløver er ingen favoritt, men om jeg må velge, ville jeg valgt firkløver.

Hva slags konklusjoner man kan trekke av dette kortet? Vel, det er jo temmelig norsk å spørre om melkesjokolade. At kinesisken denne gangen er skrevet på både tradisjonell kinesisk og forenklet gjør at den kinesiske naboen min tviler på at vedkommendes kinesisk er spesielt god. Jeg bare nevner det.

[Om den japanske våren.]

2011-04-12T17:22:00.005+09:00

Kirsebærtrærne, eller sakura som det heter på japansk, blomstrer i Japan i disse dager. Fordi jeg bor på Kyushu, som er ganske langt sør, er vi heldige, for sesongen er egentlig over.

Sakura er som nordlyset for oss nordmenn. Et naturfenomen som selges til alle turister, mens vi nok egentlig synes det er flottest selv. Nå har det seg slik at jeg har aldri sett nordlys, men jeg har de siste dagene sett plenty med rosa trær.

Japanerne elsker kirsebærblomstene fordi det er så vakkert og varer så kort. Det er det mest beskattede vårtegnet og folk går mann av huse for å sette seg ut i parken, grille og drikke øl.

Australieren og jeg gikk en veldig kort tur i parken for å prøve å ta kunstneriske bilder vi kunne henge på veggen på rommene våre for å minne oss på hvor kort tid vi hadde her, og å gjøre det mest ut av dagen.

Det funket på det éne bildet ovenfor, før vi kom på at vi egentlig strengt tatt kun liker bilder av oss selv.

Her skulle jeg til å si at dette er sakurablomster som varer hele året, men i følge kanjien nederst, tror jeg sannelig det er plommeblomster. Jaja.

Dette er den siste delen av skoleveien min, med mine nye australske familiemedlemmer. Om vi ser noen pene japanske jenter, har hun til venstre og jeg nemlig fått streng beskjed om å fortelle sporenstraks at jeg er søsteren (merk håret!) og hun er kusinen hans.

[Om de første dagene.]

2011-04-11T21:32:00.000+09:00

Jeg har det så fint. Nå har jeg vært her en uke. Jeg er ikke verdens beste på å huske på å ta med meg kameraet mitt, vi har vært på karaoke til klokken seks om morgenen, og gått amokk i femkroners-butikken, men her er en liten introduksjon i det minste.

Jeg bor i en liten by, hvor dette er sentrum. Merk dere palmene. Det gjør meg glad hver eneste dag når jeg tar t-banen til skolen. Solsesongen er allerede begynt. Lørdag lå jeg ute på balkongen min i tre timer og solte meg. Det er ille å si det, men jeg er nå tross alt norsk: det var høydepunktet mitt i Japan så langt. Med koreanere, kinesere og australere som klassekamerater, kan jeg si temmelig sikkert at det er en mening jeg er temmelig alene om. Fikk et svært midlertidig panikkanfall da jeg ble fortalt om regntiden som kommer snart, og har derfor jobbet på spreng for å oppnå en god tæn før det er for sent.

Dette er huset mitt. Det heter International House, fordi vi som bor her, stort sett er alle utlendingene i hele byen. Det er greit. Jeg liker jo å føle meg spesiell. Jeg bor i tredje etasje, du ser balkongen min til høyre.

Til hybelen min har jeg kjøpt masse fint. Nestmest stolt er jeg nok av verdens minste stekeovn, jeg ble den ringe eier for knappe 120 kroner, noe som er prisen på omtrent seks epler her. Absurd at teknologi skal være så billig i et land hvor fruktprisene er så høye. Flasken som står ved siden av er 0,5 liter. Jeg får plass til nesten to brødskiver på tvers, hvilket betyr at jeg nesten kan lage brownies for to personer i den.

Dette kjelesettet er nok det kuleste jeg eier. Du ser det ikke på bildet, men det rosa glitter og diamanter på håndtaket. Igjen, noe udelt ekstase for dette blant klassekameratene mine. Heldigvis har jeg ordnet meg en mobil man kan se tv på, så jeg har noe å briefe med om det skulle bli nødvendig. Ikke at jeg noen gang kommer til å bruke det, men muligheten er der.

Vi har såvidt hatt to skoletimer så langt. Det har ikke gitt oss så altfor mye lekser, men det er jeg svært takknemlig for. Søppelsorteringen her er et styr uten sidestykke. Jeg har omtrent 430 ulike søppelposer på rommet mitt til ulike ting, som skal hentes på ulike dager. Denne A2-størrelse plakaten skulle gjøre det mer oversiktlig for oss utlendingene.

Det har det strengt tatt ikke gjort. Jeg har derfor en svært hurtigvoksende haug med hovedsaklig papp liggende. Da rommet mitt ikke akkurat er av suite på plaza-størrelse, kan man trygt påstå at det begynner å bli truende mye. Jeg har gått glipp av to papirrunder allerede.

Det er valg av guvenør for de ulike provinsene i Japan i disse dager. Det betyr at det kjører biler med alarmer og megafoner rundt i byen hele tiden. Jeg er faktisk svært takknemlig for at dette var noe jeg ble informert om første dagene, for som dere muligens har fått med dere, så er Japan veldig i nyhetsbildet for tiden. Et annet tegn på valgkampanjen er at disse valgplakatene henger dessuten overalt. Vi hadde husmøte og fikk beskjed om at det ikke var lov å tagge på de. Da ville vi komme i fengsel. Naturligvis var det ingen som hadde tenkt på dette på forhånd, men etter at de nevnte det... Vel, det er faktisk ganske fristende.

Ellers har jeg vært ute og tatt klistremerkebilder. Vi valgte maskinen som lovet oss de største øynene. Over ser du skjønnhetsidealet japanere går for. Av og til er jeg i tvil om de virkelig er klar over hvor asiatiske de faktisk er.

Maskinen gjorde at mer eller mindre ser ut som Barbie, bare betydelig mye tyngre. Her er det nok passende å introdusere mine nye venninne fra Australia. Den første uken var vi de eneste to vestlige jentene her, i tillegg til noe som later til å være de to dårligste i japansk. Det er veldig fint å være to.

Når det kommer til shopping, sa den japanske hjelperen min meg allerede første dagen at hun ikke handlet klær i Oita. Det er jo bare et sted, ingen by. Oita er omtrent på størrelse med Oslo, men jeg hadde ikke lyst til å si det akkurat da. Japanerne i Oita har allikevel mulighet til å handle det viktigste på Sanrio-butikken.

De har klær for kanskje ikke alles smak, men ingen skal i det minste trenge gå nakne. Det er jo fint.

[Om min nye studierådgiver.]

2011-04-07T19:51:00.006+09:00

Jeg hadde møte med studierådgiveren min i dag. Hun er en voksen dame på rundt 45, med glitter øyenskygge, altfor trange dresser, og en upåklanderlig amerikansk engelsk. I Japan har man en voldsom respekt for lærerne. Det bukkes og nikkes til man får krampe i ryggen hver gang de går forbi. Mitt møte ble allikevel ikke så seriøst som jeg hadde sett for meg.

Etter å ha fortalt om meg selv og hvilke planer jeg hadde, kom dette spørsmålet:

Rådgiver: Hva slags musikk liker du?
Tine: Koreansk popmusikk.
Rådgiver: Gjør du? Det gjør jeg og! Hva liker du best?
Tine: Big Bang, Super Junior og 2AM.
Rådgiver: De er skikkelig bra. Så kult. Sånt liker jeg.

Etter å ha snakket om hennes favorittsangere en stund, byttet vi tema:

Rådgiver: Har du noen spørsmål?
Tine: Ja, hvor har du lært engelsken din?
Rådgiver: Jeg bodde åtte år i Canada.
Tine: Å ja.
Rådgiver: Og nå har jeg vært her i seks år. Det er nesten litt som at jeg burde flytte snart. Så lenge...
Tine: Det skjønner jeg. Man blir litt rotløs av å flytte så mye.
Rådgiver: Ja, jeg burde begynne å lete etter en jobb i utlandet.
Tine: Vel, jeg håper du blir ut året ihvertfall.
Rådgiver: Nå vel, det får vi se på.

Jeg er faktisk ikke helt sikker på hva det skulle bety.

P.S. For dere som fulgte Travelstart-saken min: Jeg fikk ny mail fra de i dag, om at de fortsatt hadde mye å gjøre. Hadde det ikke vært min mac jeg leste mailen på, hadde jeg spyttet på skjermen.

[Om min største frykt.]

2011-04-06T17:14:00.011+09:00

Du kjenner oss igjen. Vi på flyplassen med fire gensere på oss, en jakke tilfeldig hengende over armen, en tykkere på oss. Fenomenet oppstår uavhengig av sesongen, noe som gjør at vi i sommermånedene derfor gjør vi oss spesielt godt bemerket. Tilsynelatende verdens sterkeste jenter, spankulerende rundt med berg av håndbagasjer som om trillekofferten, sekken, vesken og pc-vesken alle inneholder kun luft og sukkerspinn. Svetten siler, men det synes ikke. De mange lagene med klær, i tillegg til den noe ufordelaktige bieffekten av å gi deg forholdsvis uproposjonal kropp, dekker til gjengjeld all utsondring av kroppsvæsker. Vi lurer allikevel ingen. Den dagen jeg blir rik nok til å ikke bekymre meg over overvekt på fly, da skal jeg hate klubben jeg har gullkort i. Vi er jo ganske tåpelige.

Frem til den tid vil jeg altså si at i det store og det hele har jeg kun en stressfaktor i verden. Én. Alt annet klarer jeg overbevise meg selv om at går seg til, men overvektskrekken, den er svært ødeleggende for min indre zenbalanse. Det begynner gjerne med mareritt en uke før avreise. Pakkingen tar ofte litt tid. Det er en kunst som bygger på mange års erfaring. Jeg pakker ned og opp. Og veier. Igjen og igjen. Jeg prioriterer bøker, sko, og klær i håndbagasjen. Lurer meg selv ved å planlegge å bekle min smekre kropp tunge klær på flyturen. Jeg har for eksempel aldri flydd i tights. En prestasjon, for jeg går egentlig alltid i tights.

Nytt på denne flyturen var min nye north face bag, nå også japansk guleste. Den er kjempetøff og enorm. Skulle noe skje og jeg plutselig står uten hus en dag, kan jeg flytte inn i den, for den er vanntett. Da jeg før alltid har pakket i koffert, ble det plutselig mange ekstra kilo ting jeg kunne ta med meg. Ren luksus. Jeg la ned i flere og flere ting. Baggen ble jo aldri full! Til et kvarter før jeg skulle dra, hvor vekten min viste at baggen veide hele 28 kilo. Det var litt mye. Jeg skulle sjekke inn kofferten på nytt i Tokyo, og for det var jeg redd det var for mye. Japanere er veldig strenge på ting, og jeg visste med meg selv at etter en 17 timers lang reise, da kunne man ikke satse på at jeg ville ta det på sjarmen heller.

Ny panikkoppakk og nedpakk. Omplassering. Macen fikk selskap av en joggebukse og to par tøysko i PC-vesken. Den ble så polstret at jeg nesten kunne spilt volleyball med den. Etter mye styr og god hjelp fra søsteren hadde jeg kuttet net til 25 kilo. Pulsen på høygir. Jeg svettet selv før jeg skulle ta på meg alle de overflødige lagene med klær.

I bilen på vei til flyplassen var jeg nesten bilsyk av angst. I køen før innsjekk hadde jeg lyst til å stå med lukkede øyne. I stedet skar neglene mine seg inn i håndflatene mine. Det er helt forferdelig å ha det sånn. Skulle ønske det var noe jeg kunne gjøre for å unngå denne tilstanden. Da det var min tur, lempet pappa baggen opp på rullebåndet, mens jeg fant frem passet mitt. Jeg snakket høyt om vær og flyttinger og bytting av flyplass mens jeg stjal meg til et lite blikk på vektskjermen. Hjertet mitt hoppet over fire slag.

20,1 kilo.

Det var et mirakel. Jeg flenget av meg blaseren og fikk dyttet den neddi. Det var fristende å i hvert fall legge tre av skoene i baggen også, men jeg lot det være. Man skal ikke tulle med magi.

Jeg var blitt bønnhørt.

Da vi var kommet på god nok avstand fra innsjekkingsskranken, spurte jeg familien om det var noen andre enn jeg som kunne bevitne det som nettopp hadde skjedd. Pappa gliste av entusiasmen min.

-Tine, så du ikke at jeg hadde satt halve baggen utenfor?

Jeg har verdens beste pappa. Jeg har verdens største og guleste bag, og nå, nå har jeg flyttet til Japan.

Skulle du kunne tenke deg å sende meg et postkort, er dette min nye adresse:

#301 International House
1-7-36 Nishiki-machi
Oita-City
870-0024
JAPAN

[Om flyplassen i Oita.]

2011-04-04T15:32:00.004+09:00

Ja. Vel.

Så situasjonen min er som følger: Jeg er i Japan. Jeg er stuck på flyplassen i Oita. Her trodde jeg at min nye japanske hjelpelærer skulle plukke meg opp på flyplassen. Eller, jeg gamblet på at det var det som sto i mailen jeg fikk for to måneder siden. Dette har jeg selvsagt glemt å dobbeltsjekke. Da jeg kom ut i ankomsthallen sto det ingen japanere der og ventet på meg. Jeg ventet i tre minutter, før jeg skrapte sammen det jeg hadde av japanske mynter for å legge på internettmaskinen de hadde. Jeg rakk akkurat å finne nummeret hennes, før internettet klappet sammen. Flott.

Etter litt mer skraping nederst i vesken hadde jeg akkurat nok til en tretti sekunders telefonsamtale, hvor det ble stadfestet ganske kjapt at hun hadde hele tiden ment bussstasjonen. Fillern. Men ok, jeg begynte derfor jakten på en minibank, slik at jeg kunne få tatt ut penger. Det største problemet med Japan er nemlig at det er en evig kamp om å finne minibanker som tar internasjonale visakort. Informasjonen fortalte at alle minibankene var i annen etasje. Det var ingen heis. Jeg stønnet. Jeg har jo alt for mye bagasje med meg (senere innlegg følger). Bagasjen er faktisk så mye at knærne mine nesten gir etter om jeg bærer alt på en gang. Og den lille trillekofferten er selvsagt i ferd med å falle fra hverandre. 80 kroner i Hong Kong, og dette er kvaliteten? Hva gir du meg?

Uansett, så jeg tar bagasjen med meg i to omganger. Håndbagasjen først. Jeg eier japans største og guleste bag. Den er faktisk på størrelse med en gjennomsnittlig mann i dette landet. Løsningen var bra, bortsett fra at da jeg kom ned for runde nummer to, oppdaget jeg at jeg nesten hadde utløst Oitas sannsynligvis første bombetrusselalarm. Bagasje alene på flyplasser er overraskende lite populært i mindre byer. Jeg langet ut ørten "sumimasen"-er og tok turen opp. Oppe fantes det selvsagt ingen traller. Scenarioet hadde nok derfor gjentatt seg, hadde jeg ikke brukt så lang tid på å bare forflytte meg ti meter av gangen, noe som er ganske upraktisk når du er på leting etter noe.

Etter å ha spurt tre stykker fant jeg til slutt tre minibanker. Samtlige spyttet ut visakortet mitt før jeg rakk å putte det inn omtrent. Det var ikke noe mer å gjøre med det, og jeg gikk ned igjen.

Da jeg kom til bussbillettskranken, hadde jeg et svakt håp om at ihvertfall disse tok visa. Det gjorde de ikke. Men damen var svært behjelpelig. Hadde jeg venner i Oita? Nei. Hadde jeg anelse om hvor jeg skulle? Vel, ja, men nei. Etter en kombinasjon av mye tegnspråk og en lang rekke stotring på en svært ubrukelig japansk ("Er vi venner for det om? Spander på meg!") kom vi frem til at hjelpelæreren min kunne betale ved henting. Jeg pustet lettet ut og ringte henne opp. Ok, sa hun. Fint, sa jeg.

Og så, endelig, hadde jeg ordnet meg bussbilletter. Problemet var så at neste buss gikk om to og en halv time.

Så nå sitter jeg her da, og er helt utslitt. Macens batterier synger på siste verset. Jeg har selvsagt ingen konverter til strømkabelen. Men jeg er i Japan. Det er et rush uten like. Været er strålende, folk er kjempehyggelige, ingen av barna i ankomsthallen gråter og Oita forøvrig... Vel, det er vakkert.

[Om Tine på krigsstien III.]

2011-04-02T14:59:00.002+09:00

Etter nederlaget mot Travelstart i går, ga jeg ikke opp. Jeg fikk verdens sterkeste pappa, altså min, til å ringe Travelstart. Jeg utstyrte han med alle ordrenummer, flightnummer og datoer. Jeg skrev opp navnet på alle flyplassene. Det eneste jeg ikke gjorde var å tegne et kart. Pappaen min burde vært forberedet. Allikevel lurte de han, mens jeg heiet fra sidelinjen. Det forløp seg slik:

Etter et kvarter i telefonkø oppnåes det kontakt. Her hevder pappa at han åpnet samtalen på en ålreit måte. Personlig har jeg vært svært skuffet over dette. Han burde jo brølt. Det ville føltes bedre for meg. I stedet prater han med damen. Hun sa at i utgangspunktet gjorde det ingenting å dra til Tokyo nå. UD hadde fjernet advarselen. Det var helt trygt å reise dit. La meg gjenta dette:

UD sier det er helt trygt å reise til Tokyo.

Det stemmer jo ikke, tenker du kanskje nå? Du har fullstendig rett. Travelstart løy. Pappa er ikke vant til at folk lyver for han. Han tok derfor utsagnet for god fisk. So much for veloppdragne barn. Pappa la på, og ringte meg opp igjen for å fortelle de gode nyhetene. Det var jo et virkelig mirakel. Ja, sa jeg, men stolte ikke på Travelstart. Raskt søk på internett viste seg at dette var muligens årets dårligste 1. april-spøk. Da jeg oppdaget det, ble vi mildt sagt rimelig forbannede begge to. Det føltes godt. Pappa kunne også fortelle at om jeg ønsket kunne Travelstart endre billettene mine så jeg kom meg til Osaka, men da måtte jeg komme meg til Oita på egenhånd, tross i at jeg har kjøpt billetter hele veien frem. Problemet er at når jeg lander i Osaka med flyet de har funnet til meg, går det ikke fly før dagen etter videre til Oita, en tur som vil vare en knapp time.

Jeg fant billetter med ny reiserute på nett på tre sekunder. Travelstart damen hadde ikke bare løyet for pappaen min. Hun hadde ikke en gang giddet å gjøre jobben sin.

Pappa ringte tilbake til Travelstart. Hun sa hun ikke kunne gjøre noe mer, bortsett fra å sende mail til KLM og gi dem lov til å endre på billettene mine.

Klokken var nå blitt kvart over tre. Fredag. Hva gjorde jeg? Jeg oppdaget at jeg hadde glemt å hente passet mitt hos den japanske ambassaden. Det var den tingen jeg skulle gjøre da jeg sluttet på jobb klokken tolv. Jeg hadde gått fra jobb, vært temmelig fornøyd med at nå kunne eventyret mitt begynne. Den japanske ambassaden stenger fire på fredager. Jeg kastet meg på bussen og ba stille bønner til alle høyere makter, mens jeg ringte kundeservicen hos KLM.

Jeg rakk den japanske ambassaden såvidt det var. Det var endelig min tur hos KLM i da jeg var ferdig hos dem. KLM-damen var ikke noe hyggelig hun heller. Det kan hende at jeg har kommet over som noe brysk, for hun ba med roe meg ned og telle til ti ved flere anledninger. Etter ti minutter hadde jeg oppdaget at Travelstart hadde løyet igjen. Ingen hadde sendt mail til KLM med fullmakt for endring av billetter. KLM kunne ikke gjøre noen ting og anbefalte meg å ringe Travelstart tilbake. Jeg sa de var stengt. Hun hevdet at jeg løy. De hadde nemlig blitt fortalt at Travelstart har døgnåpen telefon.

Da ble jeg så sint at jeg la på. Ringte pappa opp igjen. Han sa han hadde nettopp gjort akkurat det samme.

Er dette i det hele tatt lovlig?

[Om Tine på krigsstien II.]

2011-04-01T20:25:00.004+09:00

I dag fikk jeg mail fra Travelstart om at de anså saken som ferdig, da jeg hadde fått svar per telefon.

Hva pokker.

Jeg kan faktisk være ganske sint skriftlig også. Ikke at jeg tror det hjalp noe særlig.

Signerte med "Forbannet."

[Om å være på krigsstien.]

2011-04-01T06:00:00.003+09:00

Dette er en tekst om hvor håpløse reisebyrået jeg har brukt, Travelstart, har vært i forhold til mitt ønske om å endre billetter til Japan, slik at jeg ikke reiser gjennom Tokyo. Alt er sant. Travelstart- jeg hater dere.

Jeg bestilte en drøy uke før jordskjelvet i Japan billetter fra Oslo til Oita via nett. Jeg valgte billetter etter pris. Er jo student. Kom over billetter til rundt 10 000,- på Finn.no. Det var Travelstart som skulle selge meg billettene. Dette tenkte ikke jeg noe videre over. Hvem sjekker reisebyrået når de bestiller billetter? Jeg hadde billettene, og var lykkelig over det.

Kort tid senere ble jo dette litt mer relevant for mange. Jeg tenkte at jeg hadde bestilt mellomlanding i Osaka, og om jeg bestemte meg for å dra, bestemte jeg meg for at dette ville være trygt, offentlige meldinger tatt i betraktning. En rask sjekk onsdag i forrige uke, viste seg at joda, det var trygt og reise til Osaka. Problemet var bare at jeg hadde bestilt mellomlanding i Tokyo, noe som er som kjent beregnet som mindre trygt i disse dager. Pokker, tenkte jeg, og bestemte meg for å sjekke hvordan jeg kunne få ombooket billettene mine.

Det er ikke så enkelt som det man skulle tro.

Travelstart sine nettsider var temmelig ubrukelig på informasjon vedrørende sånne som meg. De anbefalte faktisk at jeg tok kontakt med flyselskapet direkte. Når reiseselskapet sier slikt, regner man jo med at det er det man skal gjøre. Jeg trykket meg inn på KLM sine nettsider og sendte dem en mail hvor jeg la ut om mine bekymringer, og spurte om hva jeg skulle gjøre for å få booket om billettene.

De svarte at de ikke kunne hjelpe meg, jeg hadde kjøpt billettene gjennom et reisebyrå og måtte derfor spørre de. "Hope this help has been efficient." Vel, det var det ikke, noe jeg svarte.

Dagen etter fikk jeg svar fra KLM igjen om da billettene var kjøpt gjennom et reisebyrå, måtte jeg derfor spørre de. "Hope this help has been efficient."Dette var fortsatt ikke særlig nyttig. Noe jeg svarte igjen, mens jeg tenkte for meg selv at nederlendere er ganske håpløse og at det er bra at ihvertfall skandinavere er ganske ok.

Jeg sendte samtidig mail til Travelstart, hvor jeg forklarte situasjonen. Jeg fikk kort tid etter en mail, hvor de svarte at de for tiden hadde stor pågang, men at jeg ville få svar innen tirsdag 29. mars klokken 15.45.

Tirsdag 29. mars klokken 15.45 fikk jeg en mail hvor det sto at de fortsatt hadde det travelt, men at de ville ta kontakt om kort tid. Om saken hastet kunne jeg alltid ringe de. Det gjorde jo saken, men jeg tenkte at de kunne få et døgn til.

23 timer senere sto jeg i telefonkø hos Travelstart. The Beatles avbrutt hvert halve minutt av en damestemme fra Sørlandet som fortalte meg at de var svært opptatt, men at jeg kunne finne all informasjon på internett gjorde meg rimelig irritert den halve timen jeg sto der og ventet.

Da det endelig var noen som tok telefonen hoppet jeg opp, og prøvde å skru av høytalerfunksjonen jeg hadde satt pausemusikken på. Et lite feiltrykk gjorde at jeg satte damen på vent. Dette oppdaget jeg ikke fort nok dessverre, for da jeg kom tilbake hadde hun lagt på. Forbannet, men fortsatt evig optimist, prøvde jeg ringe igjen, men da hadde Travelstart stengt.

I dag ringte jeg igjen. Nå var jeg sint før jeg slo nummeret. Å ta kontakt om kort tid er ikke to dager. Ihvertfall ikke når det var gått en uke siden jeg sendte dem mail og spurte om hjelp. Etter tre kvarter fikk jeg svar fra en tåpelig svensk dame. Hun skjønte godt at jeg ikke ville til Tokyo, begynte å spørre om jeg skulle flytte dit siden jeg skulle være der så lenge, og om jeg ville endre returbillettene mine. Det sa jeg at var noe jeg skulle ta stilling til i fremtiden. Nå ville jeg i første omgang komme meg til Oita uten å dra om Tokyo. Igjen var hun svært forstående over at jeg ikke ville til Tokyo. Herregud, sa jeg, og tenkte på hvordan tellerskrittene sprintet maraton ut av kontoen min. Har du tenkt til å hjelpe meg?

Joda, hun skulle det. Nå skulle hun stille seg i telefonkø hos KLM, men hun visste ikke om hun ville kunne svare meg i dag. Det var jo lunsj snart. Sannsynligvis ville jeg få svar før lunsjen hennes i morgen.

Hva søren?

Jeg sa at det ikke var mitt problem om hun ikke rakk å skrive meg et svar i dag. Det måtte hun fikse. Da fikk de ansette flere på kontoret hennes. Hun mente at hun ønsket å dra hjem når arbeidsdagen var slutt. Hun skulle ikke sitte å vente på svar fra meg. Noen ganger var KLM trege med å svare. Jeg forklarte at jeg skulle reise på søndag. Jeg måtte få svar i dag. Nei, sa hun. Jo, sa jeg. Hun beklaget veldig. Jeg sa jeg ikke brydde meg om beklagelsen. Jeg ville bare ha dette gjort. Hun sa at det var travelt for tiden. Jeg måtte forstå at det var mange i Japan som ville hjem.

Nå ble jeg virkelig forbannet. Jeg lukket kontordøren min og sa jeg dret i de som ville hjem fra Japan. Jeg ville få fikset billettene mine, og jeg ville ha et svar pronto på hva som kunne være alternativene mine med hensyn til avbestilling av billetter om KLM ikke kunne tilby meg billetter som fløy om Osaka. Hun sa at da fikk jeg sende en ny mail med spørsmål.

Jeg trakk pusten inn og ut mens jeg prøvde å tenke at hun bare gjorde jobben sin. Det hjalp lite på aggresjonen.

En ny mail med spørsmål jeg måtte vente i en uke på å få svar på har jeg ikke tid til, når avreisen min er om fire dager, sa jeg og brølte på en veldig stille måte. Hun skjønte det, og anbefalte meg ikke stille nye spørsmål, for dette ville gjøre at svarprosessen tok lenger tid, og det hadde jeg jo ikke tid til. Håper denne tjenesten har vært til hjelp. Og så la hun på.

Så her står jeg komplett i villrede med et sett med reisebilletter jeg ikke vil ha, et reisebyrå som er ubrukelig, og føler komplett uten rettigheter. Hva gjør jeg? Hvem kan jeg spørre? Hvorfor er ikke dette en sak på TV2 Hjelper Deg som jeg kan skru av fordi det ikke hjelper meg?

Jeg er så sint. Japanturen har siden starten vært en reise i sirup, men nå, nå har jeg virkelig kjørt meg helt fast.